Hvorfor gikk banktoppene bak finanskrisen fri?

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Denne helgen er det ti år siden finanskrisen begynte for alvor. 15. september 2008 ble den amerikanske storbanken Lehman Brothers slått konkurs, etter å ha meldt om tap på 3,9 milliarder dollar (22 milliarder norske kroner) noen dager tidligere.

Boblen i det amerikanske boligmarkedet hadde sprukket. Da viste det seg at bankene gjennom flere år hadde gitt enorme mengder lån til folk som ikke kunne betjene dem. Det kom også fram at bankene hadde skapt svært kompliserte spareprodukter som de solgte til kundene med løfter om stor avkastning – men som sto igjen uten verdi.

Høy risiko - høy bonus

Ringvirkningene i USA av finanskrisen i 2008 var de verste siden børskrakket i 1929. Ni millioner mennesker mistet jobben, mange ble kastet ut av husene sine og ble hjemløse.

Sparepenger var tapt. Samtidig kom informasjon om hvordan de store bankene i årene i forkant hadde tatt stadig mer risiko med kundenes penger. Bonuser og lønninger til toppsjefene i banknæringen ble regnet ut fra aksjekursen. Jo mer risiko og kortsiktig gevinst – desto høyere bonus.

Ett eksempel: Toppsjefen i investeringsbanken Goldman Sachs, Lloyd Blankfein, fikk i 2006 over 54 millioner dollar i lønn og bonuser. Det tilsvarte hele 345 millioner kroner.

Too big to fail

Hva ble så konsekvensene for storbankene etter finanskrisen? Få dager etter Lehman Brothers' fall besluttet amerikanske myndigheter å hjelpe de andre storbankene gjennom krisen. Begrunnelsen var at bankene var så store at flere konkurser kunne få enda større og mer alvorlige følger for amerikansk økonomi.

En bilde-kollasje viser flere daværende mektige topper innen bank- og finasverdenen som måtte vitne foran finanskomiteen i Washington i kjølvannet av finanskrisen i 2009. Fra venstre: Goldman Sachs-toppsjef Lloyd C. Blankfein; JPMorgan Chase-sjef James Dimon, Bank of New York Mellon-sjef Robert P. Kelly; Bank of America-sjef Ken Lewis; State Street Corporation-styreformann Ronald E. Logue; Morgan Stanley-sjef John Mack; Citigroup-sjef Vikram Pandit og Wells Fargo-sjef John Stumpf, vitner foran finanskomiteen på Capitol Hill i Washington under finanskrisen i 2009. Foto: AP

De var «too big to fail».

USAs finansminister, Hank Poulson, lanserte en redningspakke for bankene på 700 milliarder dollar. Ifølge redningspakken, kalt Troubled Asset Relief Program, skulle amerikanske myndigheter kjøpe opp råtne verdipapirer fra bankene. Og det var ikke mange som kjente behovene til finansnæringen bedre enn Poulson: Da han ble hentet til George W. Bush' regjering, kom han rett fra stillingen som toppsjef i banken Goldman Sachs. Poulson og regjeringen stilte få krav i gjengjeld for redningspakken. Og i løpet av kort tid begynte bankene igjen å betale store summer i bonuser til toppsjefer og ansatte.

Too big to jail

I årene etter 2008 er det kommet stadige folkekrav om at bankene – og deres toppsjefer – må stilles til ansvar for finanskrisen. Barack Obama tok over som president i 2009, og betegnet gjerne banknæringen som «fat cats on Wall Street». Det var likevel lite handling.

I 2013 vakte det oppsikt da Obamas justisminister Eric Holder i en høring i Senatet innrømmet at bankene var så store at myndighetene vanskelig kunne straffeforfølge dem. Regjeringen fryktet at etterforskning og eventuelle dommer kunne skape nye sjokkbølger i markedet. Ikke nok med at bankene måtte reddes fordi de var «too big to fail». De var også «too big to jail».

SJOKKET: En Lehman Brothers-ansatt bærer sakene sine ut fra selskapets hovedkvarter 15. september 2008. Konkursen rystet finansverdenen og regnes som startskuddet på finanskrisen. Chris Hondros/Getty Images/AFP

Og hvem ga råd til Obama? Blant hans økonomiske rådgivere var Robert Rubin, finansminister i Bill Clintons regjering. Hvem vil gjette hvor han hadde jobbet før han ble finansminister? Joda, Rubin hadde hatt en lang karriere i Goldman Sachs.

Tidligere handelsminister William Daley var Obamas stabssjef i Det hvite hus. Han hadde før vært sjef i J.P. Morgan. Uten å bli alt for konspiratorisk bør det vel nevnes at Goldman Sachs også var største bidragsyter til Obamas valgkampanje i 2008.

Island

Det finnes også en annen historie om konsekvenser etter finanskrisen. Den er på Island. I løpet av få år på 2000-tallet vokste de islandske bankene Kaupthing, Glitnir og Landsbanki i overraskende fart til å bli store internasjonalt. Fra 2006 lanserte Landsbankki pensjonsfondet IceSave i Storbritannia og Nederland, og lovet kundene avkastning langt over normalen.

Og enda bedre: De lovet at den islandske stat ville garantere mot eventuelle tap.

Disse løftene var ikke mye verdt da finanskrisen slo inn. Bankene gikk over ende, og flere hundre tusen britiske og nederlandske fondssparere fikk beskjed om at alt var tapt. Kampen for å få penger tilbake har fortsatt i mange år. Men i motsetning til i USA, har bankskandalen på Island fått konsekvenser: 26 islandske tidligere banktopper sitter nå i fengsel.

MARKEDENE STUPTE: En aksjemegler i Frankfurt konstaterer at kurvene peker nedover 16. september 2008. AFP PHOTO DDP/ THOMAS LOHNES GERMANY OUT

Ny lov?

Tilbake til USA. En av Demokratenes mest frittalende politikere i Kongressen er Elisabeth Warren. Hun har ofte kritisert storbankene for å fortsette bonusfestene etter å ha blitt reddet av amerikanske skattebetalere under finanskrisen.

I mars i år foreslo Warren en ny lov som skal gjøre det lettere å straffeforfølge toppsjefer i banknæringen. I et intervju med The New York Times sist uke sa hun at de største bankene bør splittes opp, eller på annen måte tvinges ned i størrelse. Hun sa også at Wall Streets makt i Washington bør begrenses.

Det er uklart hvor stor støtte hun kan få på dette, men Warren blir av noen regnet som en mulig kandidat ved neste presidentvalg. Skulle hun stille, blir det trolig lite valgkamppenger til henne fra de store bankene, som Goldman Sachs eller J.P. Morgan.

Fortsatt sjef

I Goldman Sachs sitter forøvrig Lloyd Blankfein fortsatt som toppsjef, som han gjorde i 2008. Blankfein tjente i fjor 24 millioner dollar i lønn og bonuser. 24 millioner dollar er noe mindre enn halvparten av det han tjente i 2006. Det spørs likevel om det er noen trøst for amerikanere som mistet jobb, hjem og sparepenger som følge av finanskrisen.