Dårlig nytt for Listhaug

Arbeiderpartiets største problem i innvandringsdebatten - og hovedkonkurrent Frps største fordel – er at partiet fremstår dypt splittet og spriker i asylpolitikken.

Frp ser på Ap som sin hovedmotstander i innvandringspolitikken. Etter asylforliket i Stortinget høsten 2015 fryktet Frps strateger at forskjellene i innvandringspolitikken skulle viskes ut, særlig forskjellene mellom Ap og Frp. De har alt å tjene på at Arbeiderpartiet fremstår splittet, og har fått god hjelp av Ap-ledelsen. Jonas Gahr Støre har slitt med å kommunisere hva partiet egentlig mener. Frp, anført av Sylvi Listhaug, har begjærlig og fullt forståelig angrepet Ap på dette punktet, hamret løs på et vinglende parti.

Velgerne liker ikke usikkerhet, vi liker trygghet og forutsigbarhet. Det gjelder på en rekke politikkområder, blant annet kriminalitet, arbeidsliv og ikke minst innvandring. Vi så det tydelig høsten 2015. Følelsen av ikke å ha kontroll på grensene, førte til at det mest innvandringskritiske partiet doblet oppslutningen sin den høsten. Frp gikk fra 9 til 18 prosent på målingene i løpet av noen uker.

Anført av Sylvi Listhaug, har Frp siden den gang bygget mye av sin innvandringsretorikk på at Ap og partileder Jonas Gahr Støre spriker i alle retninger i innvandringspolitikken. Omkvedet har vært at man vet ikke hva Ap mener i morgen. Det bekymringsfulle, for Aps del, er at kritikken har vært reell. Under Jonas Gahr Støres ledelse har partiet sendt høyst ulike signaler om hva de mener i innvandringspolitikken.

Vi har sett det i Sverige også. Da Sverigedemokratene nådde en topp på meningsmålingene i mai i år, kranglet de svenske sosialdemokratene seg imellom om nettopp asylpolitikken.

Aps mye omtalte migrasjonsutvalg la tirsdag frem sitt forslag til ny innvandringspolitikk. Utvalget har bestått av politikere fra helt ulike fløyer og fylker i partiet. Oppgaven var krevende. De skal lage en ny politikk som imøtegår de enorme utfordringene som Norge og Europa har i flyktninge- og asylpolitikken. Og et tilnærmet samlet Ap må kunne stille seg bak den.

Utvalget vil revolusjonere norsk asyl- og flyktningpolitikk, hvis de lykkes:

• De foreslår å dele asylsøkerne opp i to lag, ett A-lag som skal få varig opphold og familiegjenforening. Det er de som er personlig forfulgt, for eksempel på grunn av religion eller politisk aktivisme.
• B-laget består av de som har et kollektivt beskyttelsesbehov, for eksempel fordi de kommer fra områder med krig og konflikt. De skal kun få begrensede rettigheter. Det vi bety midlertidig opphold og ingen, eller svært begrenset, rett til familiegjenforening.
• I tillegg til økt bruk av midlertidighet, vil de opprette omsorgssentre for mindreårige i hjemlandene, slik at de kan sendes rett tilbake dit. Det er lettere sagt enn gjort. Både den nåværende og den forrige rødgrønne regjeringen forsøkte å etablere dette i f.eks. Afghanistan, uten å lykkes.
• De vil opprette såkalte tredjelandsavtaler, som gjør at asylsøkere som kommer til Norge via et trygt tredjeland, kan sendes tilbake dit for å få beskyttelse der, jfr. EUs avtale med Tyrkia. Det er også lettere sagt enn gjort.
• De vil bruke fem milliarder kroner på en såkalt solidaritetspott, eller "hjelpe-dem-der-de-er-pott" til nødhjelp, skolegang og arbeidstiltak i nærområdene til land i krig og konflikt.

Målet er tydelig: Ap vil ha antallet asylankomster ned til et minimum. Hovedgrepet er økt bruk av midlertidighet. Det vil igjen føre til store utfordringer med å integrere disse i norske lokalsamfunn, men det sa ikke Gharahkhani noe om i dag. Utvalget legger ikke frem kapitlene som omhandler integrering først om noen uker.

Ap ønsker å sende signaler om at det ikke skal lønne seg å komme hit og søke asyl, hvis du ikke er personlig forfulgt. I en ideell verden skal Norge kun ta imot kvoteflyktninger, basert på det antall som norske kommuner er i stand til å ta imot. Kommer det asylsøkere som fått opphold, skal antallet kvoteflyktninger reduseres tilsvarende. Antallet innvandrere til Norge skal altså være på sikt være stabilt og forutsigbart. Det er lettere sagt enn gjort. For å si det mildt.

- Vi må ha en asylpolitikk som samler nasjonen, ikke splitter den, gjentok Masud Gharahkhani gang på gang under presentasjonen av Aps nye innvandringspolitikk. Han kunne like gjerne byttet ut «nasjonen» med «Arbeiderpartiet». Jonas Gahr Støre trenger desperat en innvandringspolitikk som samler partiet hans.

Så får det heller være at den nye asylpolitikken er lettere å snakke om enn å gjennomføre.