#

2SITERT

Det lukter konflikt og brente broer lang vei

Det lukter konflikt og brente broer lang vei
Brede Hangeland mener konflikten mellom landslaget og Ada Hegerberg er en tap-tap-situasjon.

Forrige uke kvalifiserte kvinnelandslaget i fotball seg til VM i Frankrike neste sommer. For alle som er glad i norsk fotball var det en gledens dag. Landslaget kan komme til å spille kamper i Lyon, byen der en av verdens beste kvinnelige fotballspillere holder til.

Men Ada Hegerberg sa nei til videre landslagsspill etter et skuffende EM i fjor sommer, og har ingen planer om å spille VM for Norge.

Det er først og fremst trist.

Jeg har møtt Ada Hegerberg ved et par anledninger. Jeg husker spesielt godt en seanse på Ullevaal stadion der jeg som landslagskaptein for herrelandslaget ble tatt bilde av sammen med Hegerberg på innbytterbenken. Hun var ung den gangen, men jeg minnes et menneske med et positivt vesen og en smittende vinnervilje, og jeg reiste fra Ullevaal med full overbevisning om at Ada Hegerberg vil nå svært langt med fotballen.

Det fikk jeg rett i. Det var nemlig noe unorsk over mentaliteten hennes. Høflig og ordentlig, men rett på sak og hellig overbevist om hva som skal til for å lykkes. At hennes oppskrift var god er det lett å si seg enig i.

Jeg kjenner ikke detaljene i Hegerbergs nei takk til kvinnelandslaget, utover det som er fremkommet i media. Har heller ikke kunnskap om Facebook-vennskap eller hvem som følger eller avfølger hverandre på Instagram. Det jeg vet er at Ada ikke vil spille for Norge. Med eller uten Ada, på generelt grunnlag reiser det seg ett spørsmål som norsk fotball må ta stilling til:

Hvordan får vi integrert de beste spillerne i norske landslag?

Det er nemlig en kjensgjerning at kulturen i norsk landslagsfotball, både på kvinne- og herresiden, er milevis fra kulturen i toppklubbene i Europa. Litt forenklet er landslaget en fagforening, mens toppklubbene består av individer som først og fremst passer på egen karriere. Hvis vi legger til grunn at landslagenes (og toppklubbenes) fremste oppgave er å vinne fotballkamper, så er det verdt å diskutere hvilken kultur som gir størst mulig sannsynlighet for seier.

Min egen erfaring tilsier at landslaget kan lære om toppidrettskultur og direkte tilbakemeldinger, mens toppklubbene kan lære fellesskapsfølelse fra landslagene.

For å ta den konkrete situasjonen med Hegerberg og kvinnelandslaget, så kan den ses på minst to måter:

1. Hegerberg kan ikke innrette seg etter kollektivet

2. Kollektivet kan ikke i tilstrekkelig grad la seg inspirere av Hegerberg

Begge deler er like trist.

Uten sammenligning for øvrig, da jeg spilte på herrelandslaget med John Carew var den viktigste enkeltoppgaven både for treneren og meg som kaptein å få det beste ut av John. Dersom vi fikk ham opp på maksnivå var det mulig å slå enhver motstander. Dersom han av ulike grunner ikke var påskrudd, var vi et middelmådig landslag. Dermed ble det helt nødvendig å drive en annen form for personalbehandling overfor Carew, enn overfor andre spillere med en mer tradisjonell norsk mentalitet. Når det virket ble resultatet en spiller som leverte i verdensklasse og rev i stykker motstanderen på egen hånd, en vinn-vinn-situasjon for spiller og landslag.

Situasjonen med Hegerberg og kvinnelandslaget ligner mer en tap-tap-situasjon. Hegerberg går glipp av år med landslagsspill, som sett i ettertid av en fotballkarriere er de stolteste øyeblikkene man har. Kvinnelandslaget går glipp av ferdighetene, profesjonaliteten og vinnerviljen til en av verdens beste fotballspillere, og har selvsagt ikke råd til det når VM sparkes i gang neste sommer.

Som situasjonen står nå, er dette en fallitterklæring fra alle involverte. Det lukter konflikt og brente broer lang vei, med den konsekvens at alle parter må belage seg på energitap og spørsmål og feil fokus i alle mulige sammenhenger. Slike situasjoner løses gjerne ved at noen løfter blikket, glemmer fortiden og starter en dialog til det beste for alle. Oppfordringen er herved sendt!​

Lik TV 2 Sporten på Facebook