Medaljegrossistene får det så vidt til å gå rundt:

– Det er litt trist å se hvordan idrettene er skjevfordelt

Kjetil Borch, Are Strandli og Kristoffer Brun er blant de beste i verden i det de driver med og blant de beste sommeridrettsutøverne i Norge. Ingen av de kan likevel konsentrere seg 100 prosent om idretten.

Kjetil Borch: VM-gull, EM-gull, OL-bronse.

Are Strandli og Kristoffer Brun: VM-gull, EM-gull, OL-bronse.

Det er ikke merittene det står på for Norges beste roere.

I EM i begynnelsen av august tok duoen Strandli og Brun gull i lettvekt dobbeltsculler. 50 minutter senere fulgte Borch opp med gull i singelsculler.

Gullrushet har imidlertid ikke blitt etterfulgt av et sponsorrush.

– Hadde vi hatt budsjettet til toalettene i Holmenkollen, hadde vi hatt utrolig mye bedre rammer

Strandli jobber deltid som journalist for hegnar.no, Brun deltid som snekker, og Borch studerer og holder foredrag for å holde satsingen flytende.

– Det er litt trist å se hvordan idrettene er skjevfordelt. Om vi kunne fått budsjettet til utgiftene til toalettene i Holmenkollen, så hadde vi hatt så utrolig mye bedre rammer. Det bygget vi har ute på Årungen ... Det er «svartmugg», taket faller ned og det er jo ikke rart at vi sliter med helsen der ute. Mer midler hadde, som i alle bedrifter, vært nødvendig, men jeg mener at vi har sprengt kapasiteten nå. Det er urealistisk å tro at dette kommer til å holde i lengden, sier Borch en liten uke før roerne setter kursen mot VM i bulgarske Plovdiv.

– Er det mulig å skissere en løsning?

– Jeg er flink til å dra i årene, ikke i økonomi. Men mer øremerkede midler, for eksempel. Det nytter ikke å øse penger inn i et forbund og så krysse fingrene for at de blir forvaltet på en best mulig måte. Jeg tror at de blir forvaltet på aller best mulig måte i vårt forbund, men vi må stå over samlinger, og det går direkte på prestasjon og forberedelser til mesterskap. Når det britiske forbundet har budsjettet til hele Olympiatoppen til sammen ... Da blir vårt budsjett mikroskopisk. Og det ser man igjen i medaljene og resultatene, fortsetter han.

Landslagstrener Johan Flodin er, med rette, stolt over det utøverne hans oppnår med begrensede midler, men han er samtidig klar på at det er alt annet enn ideelt.

– Flere av våre beste kan tydeligvis ta gull uansett, og jeg tror vi alle synes det er flott å kunne ta gull med så små ressurser som vi har. Men samtidig så «tømmer vi oss» systemmessig på alle måter hele tiden. Vi har ingen «back up» på material. Det kommer økter de neste to årene frem mot Tokyo-OL som vi må stå over rett og slett fordi utøverne må få inn penger til å kunne leve av. Så det er ingen optimal situasjon. Men samtidig har noen av utøverne våre rodd så fort som det nesten går an å ro, sier Flodin.

– Mye av jobbingen er utrolig gøy

Borch synes det er «vanskelig å svare på» om pengene i Idretts-Norge er skjevfordelt på noen måte, og mener det viktigste er å fortsette å dyrke en prestasjonskultur i «verdensklasse».

Strandli og Brun vil heller ikke legge skylden på noen for at pengene uteblir. I stedet prøver de å se det positive å måtte jobbe ved siden av satsingen.

– Jeg tror jeg har klokket 90 timer jobb så langt i august, så vi må jo jobbe. Vi håper å få på plass noe, vi har diverse dialoger pågående, men det går vel akkurat rundt nå. Nesten, i alle fall, sier Strandli.

– Man gjør det heldigvis ikke for penger. Det er i så fall en dårlig «deal». Vi klarer oss, men vi ønsker alle som vil velkommen. Det er mer enn nok plass, skyter Brun inn, og fortsetter:

– Det er ikke bare negativt. Man får jo tenkt på litt andre ting og hamret litt fra seg! Det er positive ting med det også. Man har flere ben å stå på, og så må man konsentrere seg fullt når man er på trening.

Strandli er enig med makkeren sin.

– Jeg må innrømme at mye av jobbingen er utrolig gøy. Det er gøy å gjøre noe annet. Det er ikke pengene jeg tenker på - selv om de selvsagt er nødvendige. Det er deilig å ha noe annet å tenke på og gjøre. Det skaper en balanse som gjør at man er enda mer på hugget når man er på trening. Vi ville nok ha jobbet ved siden av uansett, men det hadde jo vært greit å gjøre det fordi man vil, ikke fordi man må, sier 30-åringen.

– Gull er målet. Absolutt

VM i roing, som blir holdt mellom 9. og 16. september, blir en ny mulighet for trioen til å få vist seg frem for potensielle sponsorer.

Konkurransen i et verdensmesterskap er naturligvis tøffere enn i et europamesterskap, men alle er klare på at det er medaljer og gull som gjelder.

– For min del er målet medalje. Det har jeg sagt helt siden i fjor høst. Også etter operasjon og rehabiliteringen (Borch har blant annet hatt to leddoperasjoner siste året, journ.anm.). Så den medaljen er jeg fast bestemt på at jeg vil ha. Og jeg gjør det egentlig ganske enkelt: jeg drar ikke til mesterskap for å være listefyll eller for å ta bronse eller sølv. Jeg vil ha den gullmedaljen, sier Borch, som samtidig presiserer at «konkurransen blir veldig mye tøffere» enn i EM.

Strandli og Brun har de samme ambisjonene.

– Man er jo fornøyd med gode løp om man har gjort sitt beste. Det var veldig diplomatisk..., begynner Brun.

– Bare si det som det er, skyter Strandli inn.

– Det ga jo mersmak å vinne, da. Det gjorde det, innrømmer Brun.

– Gull er målet?

– Ja, det er målet. Absolut.

Lik TV 2 Sporten på Facebook