Bilen som fikk en voksen mann til å kappkjøre

Vrooom, vrrrooooom ...Turtellernåla passerer 3500 omdreininger på vei oppover, det brøler frydfullt og hest i de to SU-forgasserne, gass-spjeldene er vidåpne og motoren synger ren og fin musikk komponert av bensin, luft og kompresjon.

Høyre forhjul legges enkelt oppå hvitstripa i høyresvingen, turtallet holdes og veien retter seg ut igjen. Inn med fjerde gir og bånn gass igjen... Gjennom svingene holder jeg lett følge, men på rettstrekkene blir jeg frakjørt. Grundig også.

Tapte med et stort smil

Jeg yppet til gammeldags kappkjøring på en slik måte som en mann på min alder burde holde seg for god til, etter at en elektrisk BMW i3 hadde en litt ufin manøver rett foran en gammel bil uten ABS-bremser... Selvfølgelig tapte jeg mot den nesten 50 år nyere bilen proppfull av batterier og kilowatt.

Men, jeg hadde det garantert morsommere der jeg satt med tunga ut av munnviken, i seter som slutter rett over rumpesprekken, og gasset, clutchet og forsøkte å gire på riktig turtall for å få med momentet over i neste gir samtidig som jeg dreide på et stort, tynt ratt.

Tapet til tross – jeg er sikker på at det største smilet er mitt. Denne bilen er rett og slett en liten lykkepille på hjul.

Les også: Snart kommer el-Mini-en ​

Fortsatt genial etter 60 år

Bilen er forresten en Innocento Mini Cooper fra 1967. Om du lurer på dette med Innocenti, så er kortversjonen det at Innocenti en lisensprodusert "tvilling" av de engelske originalene Morris og Austin Mini, for det italienske markedet.

Det er liten tvil om at Sir Alec Issigonis geniale konstruksjon fra slutten av 50-tallet fortsatt fungerer. Ett hjul i hvert hjørne, tverrstilt motor og forhjulsdrift gjør at selv jeg med mine 192 cm greit får plass bak rattet, selv om komforten ikke er all verden å skrive hjem om. Det rister, bråker, skrangler og slår. Alt er ombord er ikke bare enkelt, men svært enkelt.

Bilen er allikevel gjennomtenkt. Sidevinduene er skyvbare og dørene har store innvendige lommer. Da slapp man vinduheis som både kostet penger og tok plass, og man fikk mer romfølelse. Døråpneren er bare en wire og dørstopperen en skinnreim. Bare for å gi et par eksempler.

Sjekk forvandlingen denne Minien har gjennomgått:

– Den må kjøres

Selv om bilen i utgangspunktet var tenkt som en enkel og rimelig folke-frakter, så er den er også viden kjent for sin presise styring og morsomme kjøreegenskaper. Dessuten var motorene lett å trimme. Dette i sum gjorde at disse små bilene ble veldig populære også innen motorsport. Der bet de virkelig god fra seg. Selv mot langt større og motorsterkere biler. De største bragden var kanskje total-seirene i legendariske Rally Monte Carlo i 1964, 1965 og 1967. De vant vel strengt tatt i 1966 også, men ble diskvalifisert etter en kontroversiell avgjørelse av dommerne ...

I vårt testeksempler som er velvillig utlånt av Rud Vintage Garage i Bærum, , merkes også motorsport DNA-et godt. Bilen er en Cooper med 1275-kubikks S motor. Både motor, drivlinje og understell er bygget og "frisert" av Mini-legenden Sverre Løchen, som også har eid bilen.

Effekten fra 1275-motoren er på rundt 80 hestekrefter, over det doble av hva en alminnelig Mini 850 har. Vekten er på ca 650 kilo.

Ettersom det nå er sjelden man kjører såpass "manuelt" som denne, tar det faktisk litt tid før jeg klarer å spille helt på lag med bilen. Har må man liksom føle, lytte og kjenne, samtidig som man som fører må jobbe. Med manuell choke, stort ratt, tynn girstang og usynkronisert først gir. Det er litt back to basics, man føler liksom at man er litt mann bak dette rattet uansett. Selv om bilen er både er liten og rød ...

Men det er skikkelig gøy. Eksoslyden, den harde fjæringen, lukten av rød uforbrent super-bensin. Selv om det ikke går stygg-fort, er smilet stort.

Se annonse for denne bilen her:

Alle blir glade

Ikke bare på meg som sitter bak rattet, men også blant medtrafikanter. Det tittes, smiles, gis tommel opp og hver gang jeg stopper er det hyggelige kommentarer. Bilen er jo både en sjarmklump og en lykkepille. Det er umulig å ikke smile når man ser den.

Akkurat denne Cooperen framstår som både søt og potent på samme tid.

En kar i Mercedes SLK cabriolet kommer til og med etter meg hjem på gårdsplassen. Det første han sier er: – Fy f.... den gikk bra, altså. Hva slags motor har den?

Han hadde Mini selv og vi fikk oss en hyggelig Mini-prat mens hans 11 år gamle datter ventet litt utålmodig i SLK-en...

At bilen er rød med sort tak er heller ikke noen ulempe. Dette er kanskje den mest ettertraktede fargekombinasjonen av alle. Noe av det jeg også liker med bilen rent estetisk er at den faktisk fortsatt har 10-toms hjul og ikke har fått større hjul og skjermutbyggere – slik mange har. Det gjør den liksom enda litt mer autentisk og "ekte"​.

Les også: Sist gang vi kjørte Mini var det denne

Video: Mini kan også fungere som camingbil

​