For åtte måneder siden forsvant hunden Turbo – natt til mandag skjedde det utrolige
Den lille hunden har klart seg i over et halvt år utendørs og alene.
Det var en kald desemberdag i fjor at den lille blandingshunden Turbo (2) rømte og ble sporløst borte fra eieren.
– Han smatt ut døra da en venninne kom på besøk til eieren, forteller Unn Gravdal.
Sammen med mannen driver hun et hundepensjonat på en gård like over svenskegrensen, på tettstedet Ed. Ekteparet kjenner Turbo godt, ettersom det var hit han først kom etter å ha blitt hentet ut av et uegnet hjem.
– Han var en ganske redd og nervøs hund. Etter hvert ble han tryggere, og vi mente han var klar for omplassering til en fast eier, sier Gravdal.
Rundt et halvt år før han forsvant i desember, ble Turbo derfor omplassert til en ny eier i Sverige. Men lykken ble kortvarig:
– Så kom den nedslående telefonen om at han hadde rømt. Da en venninne kom på besøk til eieren, klarte han å smette ut døra og ut i kulden, sier Gravdal.
Observert om natten
Som Turbos første eiere følte både Unn og ektemannen Snorre et stort ansvar for å lete etter hunden. Derfor kjørte de til tettstedet Bovallstrand i Sverige for å hjelpe eieren i jakten på Turbo.
– Vi følte et ansvar for å hjelpe Turbo hjem igjen. Så lenge vi ikke har bevis på at han ikke er i live, så må vi lete, tenkte jeg, sier Gravdal.
Omtrent hver natt siden januar har de to kjørt turen fra Ed til Bovallstrand for å lete etter Turbo. Hunden ble nemlig stadig observert av innbyggere der på nattestid.
– Vi fikk inn observasjoner på han hele tiden. Det gjorde at vi fortsatte å lete videre. Det har blitt mange våkenetter, men det viste seg å være verdt det, sier Gravdal.
Lokket inn
Underveis har de fått god hjelp av den frivillige gruppa Nitrogruppa, som jobber med hundesøk. De har også fått Turbos biologiske mor og søsken fra hundekullet til å gå tur i området, i håp om å lokke til seg den sky hunden.
Sammen har de konstruert ulike feller, blant annet en overdimensjonert grevlingfelle, for å prøve å fange hunden. De forsøkte også å legge beroligende midler i lokkematen for å få Turbo til å sovne – men også dette uten hell.
– Vi var nære på mange ganger. Men hver gang klarte han å komme seg unna, sier Gravdal.
Men natt til mandag, på dagen åtte måneder etter rømningen, skjedde det utrolige: De lyktes å lokke Turbo til seg.
– Vi lokket ham inn i buret med biter av kyllinglever. Det var helt utrolig. Etter hvert gikk jeg inn i buret, og da snuste han på hånda mi og slikket den. Han var ikke redd og lot meg ta på båndet, forteller Gravdal.
– Jeg vet ikke om jeg har fordøyd det helt enda. Jeg har en stor boble med lykkefølelse, og kjenner jeg blir litt rørt når jeg snakker om det, fortsetter hun.
– Har fått beskjed om å skyte han
Men leteaksjonen har ikke bare vært preget av støttende kommentarer og hjelp. Ekteparet forteller at de har fått visse negative reaksjoner på at de har valgt å lete så lenge etter den to år gamle hunden.
– Folk stort sett vært veldig imponerte og støttende, men noen har også stilt spørsmålstegn ved hvorfor vi orker. De har spurt, «hva er vitsen?», men da svarer vi, «hva skal vi gjøre da?». Det er levende vesener det dreier seg om, og vi har stor respekt for livet, sier Gravdal.
Og selv om lokalbefolkningen i leteområdet stort sett har vært positive, har de også møtt motbør her.
– En mann mente vi måtte love å skyte hunden når vi fant ham.
Roser frivillige
To dager etter hjemkomsten er Turbo i foreløpig god form. Han befinner seg igjen på hundepensjonatet i Ed, hvor han skal bli til han er klar for å returnere til eieren.
– Han er ved topp helse, bortsett fra at pelsen har blitt voldsomt tovet. Det har vært en veldig kald vinter og en varm sommer, men han har vært en skikkelig «survivor». Han har jo spist mat vi har lagt ut, i tillegg til at han trolig har overlevd på en del fuglemat, sier Gravdal.
Paret håper historien om Turbo kan bidra til å bevise hvor overlevelsesdyktige hunder kan være.
– Denne historien viser at man ikke skal gi opp. Vi håper at det kan gi håp til andre som er på leting etter savnede hunder, sier de.
– Men for oss var det jo også helt essensielt at det hele tiden var sikre observasjoner av Turbo. Hvis ikke hadde det vært vanskeligere å fortsette letingen, skyter Snorre inn.
De retter også en stor takk til alle de frivillige som har bidratt i letingen.
– Det er vanskelig å uttrykke hvor takknemlige vi er for hjelpen. Mange folk har et stort hjerte for dyr, sier Gravdal.
