– Arne Treholt ble avslørt som spion. Det er mulig at store fisker slapp unna

Arne Treholt og KGB-offiserene Titov og Lopatin i Wien august 1983.
Arne Treholt og KGB-offiserene Titov og Lopatin i Wien august 1983. Foto: PST/NTB scanpix
Norsk politi ga spionmistenkte UD-ansatte kodenavn hentet fra dansens verden.

– Arne Treholt ble avslørt som spion. Gunvor Galtung Haavik ble også avslørt. Det er mulig at store fisker kan ha sluppet unna, sier sikkerhetshistoriker Hans Morten Synstnes til TV 2.

Synstnes, som har bakgrunn som sikkerhetsanalytiker i Forsvarets overkommando/Sikkerhetsstaben (FO/S), har også ledet analysearbeidet i Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM).

Oppgaven til FO/S var å vokte over rikets sikkerhet og statlige hemmeligheter. I mange år kjempet den norske militære sikkerhetstjenesten som en av de hemmelige tjenestene for å vinne politisk gehør i det forebyggende arbeidet for å beskytte norske interesser.

Men politifolk og sikkerhetsoffiserer ble gjerne sett ned på og stemplet som mørkemenn, ifølge Synstnes.

– Etter 1945 var det i større eller mindre grad en underrapportering av sikkerhetsbrudd. Frem til 2002 prøvde EOS-tjenestene å varsle om at sikkerhetsforståelsen i den sivile forvaltningen var altfor svak. De prøvde å varsle, men ble i liten grad forstått, sier Synstnes til TV 2.

PÅGRIPELSEN av den 64 år gamle UD-medarbeideren Gunvor Galtung Haavik en januardag i 1977 sendte sjokkbølger gjennom det politiske Norge. Men selv ikke Haavik-saken førte ifølge FO/S til endringer i UDs personellsikkerhet eller egenbeskyttelse, påpeker han.

Også Politiets overvåkingstjeneste (POT) var sterkt kritisk til sikkerhetstilstanden i UD. Overvåkingstjenestens inspeksjoner avdekket «en hårreisende mangel på sikkerhetstiltak» i departementet, som da var ledet av utenriksminister Knut Frydenlund (Ap).

Spiontiltalte Gunvor Galtung Haavik døde i Drammen kretsfengsel i august 1977, kort tid før saken mot henne skulle komme opp.
Spiontiltalte Gunvor Galtung Haavik døde i Drammen kretsfengsel i august 1977, kort tid før saken mot henne skulle komme opp. Foto: NTB scanpix

Fremmede kunne vandre rundt i gangene, man sendte kurérpost med tilfeldig reisende for å spare penger, og overalt var det åpne dører med sikkerhetsgraderte dokumenter liggende på bordene.

Historikeren med bakgrunn fra den militære sikkerhetstjenesten sier at de hemmelige tjenestene (EOS-tjenestene, red. anm.) slet med å få endret holdninger og forståelse om egensikring og beskyttelse av hemmeligheter.

– Det var forskjellige kulturer - en imøtekommende og en påholdende. UD-kulturen gikk ut på å møte representanter fra andre land, for å fremme norske interesser, mens EOS-tjenestene hadde en mer mistroisk tilnærming, for å beskytte norske interesser, sier Hans Morten Synstnes til TV 2.

Hemmelige dokumenter som er omtalt i hans bok «Den innerste sirkel», og som Forsvarsstaben og NSM har avgradert på TV 2s forespørsel, viser at den militære sikkerhetstjenesten (FO/S) og forsvarssjefer slo alarm ved flere anledninger.

  • I 1965 rapporterte forsvarssjefen til forsvarsminister Otto Grieg Tidemand (H) at sikkerhetstilstanden på sivil side var meget utilfredsstillende.
  • Erfaringene fra inspeksjoner som FO/S hadde gjennomført i samtlige departementer i løpet av 1967, viste at sikkerhetstilstanden «var meget slett så vel hva angår dokumentsikkerhet som personellsikkerhet».
  • 9. april 1970 orienterte forsvarssjefen statsminister Per Borten (Sp), POT, samtlige departementer og fylkesmenn om den sivile statsforvaltningens gjennomgående dårlige sikkerhetsstandard: De fysiske sikringsforholdene var «meget problematiske», og ingen UD-tjenestemenn mente at sikkerhetsopplæringen hadde vært tilfredsstillende.
  • En inspeksjon som FO/S utførte i UD i april-mai 1976, avdekket til dels graverende svakheter i sikkerhetsrutinene.
Hans Morten Synstnes har forsket på den militære sikkerhetstjenestens historie.
Hans Morten Synstnes har forsket på den militære sikkerhetstjenestens historie. Foto: Dreyers forlag

– Britene var skeptisk til norsk sikkerhetskultur, sier Synstnes og sikter til at norske myndigheter allerede i 1950 ble tatt med buksene nede, da NATO-inspektører fra den britiske sikkerhetstjenesten MI5 avslørte i særdeleshet Utenriksdepartementets manglende kontroll med graderte dokumenter.

30 ÅR ETTER at hun ble ansatt som assistent ved den norske ambassaden i Moskva, kom innrømmelsen nærmest umiddelbart etter pågripelsen: «Jeg har vært russisk spion i 30 år,» sa Gunvor Galtung Haavik mens hun så Ørnulf Tofte i øynene.

Haavik var tatt på fersk gjerning på en gangvei ved Bråten stasjon på Nordstrand da hun skulle overlevere graderte dokumenter til en russisk diplomat. En veske med et hemmelig rom hadde gjort det lettere for kvinnen i stillingen som fullmektig i særklasse å smugle ut dokumenter fra Utenriksdepartementet.

Dagen etter pågripelsen innkalte ledelsen i UD til krisemøte. Politiets avhør av høyere embetsmenn, funksjonærer og kolleger av den spionsiktede kvinnen kom i gang. Gjennom lange politiavhør og rettslige avhør redegjorde Haavik for hvordan hun i Moskva og senere i Oslo hadde overlevert dokumenter til KGB.

Holdningsskapende plakat.
Holdningsskapende plakat. Foto: NSM/Dreyers forlag

Hun innrømmet å ha mottatt inntil 300.000 kroner. Under en audiens på Slottet ga forsvarssjefen en hemmelig orientering om Haavik-saken til kong Olav:

«Ovennevnte har under hele sin tjeneste ved UD - Rettskontoret/ handelspolitisk kontor - tatt en ekstra gjenpart av det hun skrev og leverte sine oppdragsgivere. Hun har hatt adgang til safen hvor makulaturen ble oppbevart. Dokumentene har vært alt fra UGRADERT til FORTROLIG/KONFIDENSIELT, men en kan ikke utelukke at også dokumenter av høyere gradering er kompromittert. Under Moskva-tiden ble hun benyttet som kurér. Det er under avhørene ikke fremkommet noe som tyder på at forsvarshemmeligheter er kompromittert. Videre er det under etterforskningen ikke påvist at NATO-opplysninger har vært røpet.»

Frem til pågripelsen hadde Haavik hatt minst 259 møter med ni forskjellige etterretningsoffiserer.

I et møte med KGB så tidlig som i 1950 hadde hun klandret sine oppdragsgivere for de følelsesmessige belastningene som spionasjen medførte. Hun led av søvnløshet, trøtthet, hukommelsesforstyrrelser, irritabelhet, overspenthet og nervøsitet.

KGB ga Haavik et kurs i psykoterapi, ifølge KGB-arkivaren Vasilij Mitrokhin.

– Hun sov ikke om natten, brukte piller og hadde mareritt, heter det i et MI6-dokument om hva Haavik fortalte KGB-offiserene under spionmøtene i Norge.

Oberst Oscar Magnus var sjef for FO/S fra 1972 til 1980.
Oberst Oscar Magnus var sjef for FO/S fra 1972 til 1980. Foto: NSM/Dreyers forlag

KGB hadde brukt Haaviks hemmelige forhold til den tidligere krigsfangen Vladimir Koslov som pressmiddel. I 1949 hadde hun samtykket til å samarbeide med russerne, mest fordi hun fryktet hva som ville skje kjæresten. I årene hun var i Moskva, mottok KGB over 300 dokumenter fra henne, 170 av dem så viktige at de ble sendt videre til «høyeste hold».

LITT OVER EN UKE etter pågripelsen av Haavik sendte sjefen for sikkerhetstjenesten, oberst Oscar Magnus, et hemmelig notat til forsvarssjefen. Det fem siders notatet var et sammendrag over KGBs og andre østeuropeiske etterretningsorganisasjoners forsøk på infiltrasjon blant ambassadepersonell, og understreket samtidig behovet for en sterkere sikkerhetstjeneste i utenriksetaten:

«Utenriksetatens embets- og tjenestemenn er på grunn av tjenestens spesielle karakter sterkere eksponert fra et sikkerhetsmessig synspunkt enn embets- og tjenestemenn i statsforvaltningen for øvrig. Det er alminnelig kjent at utenriksetatens tjenestemenn er ettertraktede etterretningsobjekter og at tjenesten derfor er sikkerhetsmessig utsatt.

Det hemmelige notatet om KGB-infiltrasjon i UD ble sendt til forsvarssjefen i februar 1977.
Det hemmelige notatet om KGB-infiltrasjon i UD ble sendt til forsvarssjefen i februar 1977. Foto: TV 2

I ekspedisjon av 20. januar 1970 til Utenriksdepartementet påpekte forsvarssjefen blant annet dette og ga en begrunnet anbefaling om opprettelse av en regulert personellsikkerhetstjeneste i utenriksetaten.

Som bakgrunnsmateriale for vurderingen av den etterretningsmessige trussel utenriksetatens personell er utsatt for, og den sikkerhetsmessige holdning Utenriksdepartementet har inntatt i denne sammenheng, er det nødvendig kort å resymere en rekke tidligere episoder ved våre ambassader.

Dette resymé inneholder neppe alle episoder, men er hentet ut fra Sikkerhetsstabens arkiv i det antall stabens eget personell erindrer navnene på de personer som har vært involvert. Delvis av diskresjonære grunner og delvis fordi enkelte av de omhandlede personer fortsatt er i Utenriksdepartementets tjeneste, er noen av de aktuelle personnavn ikke gjengitt i enkelte av episodene.»

Sikkerhetssjefens notat:

Kontordame ved ambassaden i Moskva. Hun hadde privat omgang med sovjetrussiske borgere og kjøpte blant annet ikoner. «I august 1967 ble hun forsøkt vervet som spion av KGB.» Dagen etter vervingsforsøket meldte hun fra til ambassaden om det inntrufne og reiste noe senere hjem til Norge etter anmodning fra ambassaden.

Kontordame ved ambassaden i Moskva. Hun hadde også privat omgang med sovjetrussiske borgere, blant annet med ovenfor nevnte, men hadde også egne bekjente. I forbindelse med innkjøp av ikoner ble kvinnen kjent med flere sovjetrussiske studenter, og etter anmodning hjalp hun et par av disse med «valutarubler». I et tilfelle ble et sovjetrussisk par tatt av myndighetene og kvinnens navn ble oppgitt. Kvinnens tidligere nevnte omgangsvenn fikk kjennskap til saken og ville angivelig sørge for at kvinnen ikke skulle få ubehageligheter. «Hun måtte imidlertid underskrive en tilståelse som ble forelagt henne. Hun meldte fra til sine foresatte om det inntrufne, og ble avløst i stillingen noe senere.»

Vaktassistent ved ambassaden i Moskva. I forbindelse med avslutningen av sin tjeneste ved ambassaden dro mannen på en feriereise til Samarkand og Svartehavet. «Ifølge de opplysninger han selv har gitt, ble han manøvrert inn i en situasjon som fra KGBs side helt klart hadde vervingsforsøk som siktemål.» Etter tilbakekomst til Moskva ble mannen straks sendt hjem til Norge.

Vaktassistent ved ambassaden i Moskva. Det oppsto et kjærlighetsforhold mellom ham og ambassadens sovjetiske kontordame. «I betraktning av alt personell som skal ha tjenstlig tilknytning til utenlandsk ambassadepersonell må være godkjent av et spesielt kontor som det er alminnelig kjent KGB fører tilsyn med, skapte også denne sak sikkerhetsmessige problemer for norske myndigheter.»

Spionsaken mot Ole Martin Høystad var «vel kjent og kan stå som et klassisk eksempel på hvordan KGB arbeider for å skaffe seg innpass om muligheter ved den norske ambassade i Moskva.»

Ambassadesekretær ved ambassaden i Moskva. Under sitt opphold i Moskva innledet han bekjentskap med to sovjetiske damer. «Under et ferieopphold i Riga traff han damene på ny og lot seg overtale til å overnatte på deres overnattingssted. Klokken 3 om natten trengte KGB seg inn til dem og tok avhør av ham. Han skrev under en tilståelse at han hadde forlatt sine identifikasjonspapirer på hotellet hvor han bodde.» Mannen rapporterte senere forholdet til sin ambassadør. Dette forhold sammen med en annen episode hvor han kom i klammeri med sovjetisk politi, resulterte i at han ble sendt hjem.

Kontordame i UD. Kvinnen vikarierte i noen måneder ved ambassaden i Moskva. «Ifølge rapport til UD fra tjenestemann ved ambassaden vanket hun i denne tid mye på byen, blant annet var hun hyppig gjest i baren i Hotel Intourist, populært kalt KGB-baren.» Hun knyttet i denne tiden et fast forhold til en finne ansatt av russerne i et arbeid av teknisk art. Denne finnen besøkte henne også senere i Oslo. Tross disse opplysningene ble kvinnen på nytt av UD sendt til Moskva for tjeneste ved ambassaden.

Ambassadeansatt i Praha. Mannen hadde ifølge en tsjekkisk avhopper deltatt i selskap i Praha med homoseksuell omgang mellom deltakerne og med skjult kamera i leiligheten. Under sin forklaring til POT noen år senere innrømmet mannen blant annet homoseksuell omgang, som på den tiden var straffbart i Tsjekkoslovakia. POT meddelte UD om saken og tross gjentatte purringer fikk man ingen reaksjon fra UD før departementet oversendte en kopi av et brev fra en ambassadør til UD. I brevet sa ambassadøren at mannen «nærmest definisjonsmessig er en sikkerhetsrisiko». Samme år fant forsvarssjefen det nødvendig å tilskrive utenriksminister John Lyng (H) om saken. «Skrivet ble sendt via forsvarsministeren. Såvidt Sikkerhetsstaben er kjent med resulterte ikke POTs og forsvarssjefens henvendelser i noe som helst.»

Høytstående diplomat av østeuropeisk herkomst. Av hensyn til vedkommende burde ikke han blitt ansatt ved en østblokkambassade, fordi hans familiebakgrunn gjorde ham sårbar for press.

Byråsjef i UD. Hans mentale helse hadde vært sviktende i de senere år, og etter at FO/S tidligere hadde anmodet UD om å treffe nødvendige sikkerhetsmessige forføyninger i denne sammenheng, fant sjefen for sikkerhetstjenesten det nødvendig i et notat til en ekspedisjonssjef i UD å uttale følgende om mannen som i mellomtiden var blitt forfremmet til byråsjef: «Jeg finner dessuten grunn til å understreke som min personlige oppfatning at det forhold at Utenriksdepartementet blant sitt personell har en person hvis mentale helse har sviktet, er ingen skandale. Derimot kan det forhold at departementet beholder ham i betrodd stilling, noe som innebærer en sikkerhetsmessig risiko, resultere i skandalisering.»

Ambassadeansatt i Øst-Europa. Hans ambassadør innberettet til UD at han fant det uforsvarlig å overlate legasjonen til mannen under ambassadørens feriefravær. En måned senere innberettet ambassadøren at han hadde snakket ut med vedkommende og at man var kommet til enighet om at mannen søkte avskjed fra utenrikstjenesten. Ambassadøren redegjorde for hvorfor han anså mannens dømmekraft og pålitelighet for tvilsom. Men samme år trakk mannen avskjedssøknaden tilbake. Noen år senere, i Beograd, innledet mannens hustru seksuell forbindelse med en representant for jugoslavisk etterretning. Det samme gjorde familiens barnepike. Mannen selv innledet et seksuelt forhold til en kvinnelig kunstner, som også arbeidet for jugoslavisk etterretning. Han begynte etterhvert å jobbe for østeuropeisk etterretning. Etter at han ble avhørt av POT, ble sakens dokumenter oversendt utenriksminister Halvard Lange (Ap). «I skrivet ble det pekt på XXs seksuelle utskeielser og holdningsløshet. Det ble samtidig forespurt om i hvilken utstrekning XX hadde orientert sine foresatte i UD om sin omgang med østeuropeiske diplomater under opphold i Norge. I svarskriv med vedlegg gis det fra UD uttrykk for at XX kun er å bebreide at han har omtalt sin tidligere sjef, ambassadøren, på en uheldig og krenkende måte. Det gis videre uttrykk for personlig overbevisning om at XX overfor sine kontakter aldri har begått noen bevisst indiskresjon.»

Ambassadør. Norges ambassadør til Finland ønsket å knytte til seg som tjenestefolk et polsk ektepar, angivelig av økonomiske hensyn. «Den sikkerhetsmessige risiko ved et slikt arrangement synes så åpenbar at det er forbausende en høytstående ansvarlig norsk tjenestemann vil innlate seg på det.»

KUN ET FÅTALL av de 12 UD-ansatte som oberst Magnus i FO/S omtalte i notatet fra 1977, er nevnt i en spionrapport som Stoltenberg-regjeringen fikk fra tidligere PST-sjef Per Sefland i 2001.

Spionrapporten om nordmennene i Mitrokhin-arkivet. Referansen «UFAN» betyr at rapporten opprinnelig var unntatt fra automatisk avgradering, og hadde et beskyttelsesbehov på 30 år.
Spionrapporten om nordmennene i Mitrokhin-arkivet. Referansen «UFAN» betyr at rapporten opprinnelig var unntatt fra automatisk avgradering, og hadde et beskyttelsesbehov på 30 år. Foto: TV 2

TV 2 har tidligere avdekket at rapporten som havnet på regjeringens bord inneholdt navn på 16 nordmenn med nære forbindelser til KGB.

Ti av nordmennene som ble avslørt av KGB-arkivaren Vasilij Mitrokhin tilhørte utenrikstjenesten.

Daværende utenriksminister Thorbjørn Jagland har svart at de foretok undersøkelser knyttet til to ansatte i aktiv tjeneste. Men TV 2 har fortsatt ikke fått svar på hvordan UD «kvitterte ut» egne ansatte, eller hvordan saken ble behandlet i regjeringen.

I et eksklusivt intervju med TV 2 svarte Per Sefland, som var sjef fra 1997 til 2003, bekreftende på spørsmålet om han tror norske KGB-agenter har sluppet unna:

– Trusselen er høyst reell, står det i rapporten?

– Ja, det gjaldt og gjelder formodentlig også i dag. Ikke bare Utenriksdepartementets tjenestemenn og -kvinner, men det gjelder også politikere. Ettertiden kan nok komme til å vise at man har vært litt for neglisjerende overfor etterretningsrisikoen.

– Tror du at norske KGB-agenter har sluppet unna?

– Ja, det vil jeg tro.

– Du tror det?

– Ja.

Slik så Vasilij Mitrokhin ut da han hoppet av.
Slik så Vasilij Mitrokhin ut da han hoppet av. Foto: Churchill Archives Centre

DA VASILIJ MITROKHIN hoppet av til Storbritannia i 1992, tok han seg med seg hemmelighetene han hadde smuglet ut fra KGB-hovedkvarteret.

I begynnelsen var det notater gjemt i skoene, og etterhvert ble det dokumenter og papirer i jakkelommen, med konstant fare for eget liv.

Han gravde ned alle notatene ved landstedet sitt utenfor Moskva. Og da MI6 i en hemmelig operasjon hentet ut Mitrokhin og hans kone, måtte de også grave opp kasser med dokumenter som de tok med seg ut av Russland.

Mitrokhin-arkivet ble etterhvert en gullgruve for etterretningstjenester i svært mange land. Britiske Secret Intelligence Service, også kjent som MI6, kunne dele over 3500 spionrapporter med 36 lands hemmelige tjenester.

Fra 1994 til 1999 mottok POT over 60 debriefingsrapporter fra MI6-kilden «Twill», som var britenes kodenavn på Mitrokhin. En POT-rapport som er datert 8. februar 2000, lister opp 35 norske borgere:

«Denne rapporten omhandler alle norske borgere som er nevnt.»

POT fikk de første, strengt hemmelige Mitrokhin-rapportene fra britisk etterretning sommeren 1994, og MI6 ba om å holdes orientert dersom statsminister Gro Harlem Brundtland (Ap) eller noen av hennes statsråder ble gjort kjent med innholdet.

Faksimile av POT-rapporten fra februar 2000 om Mitrokhins opplysninger.
Faksimile av POT-rapporten fra februar 2000 om Mitrokhins opplysninger. Foto: TV 2

Frem til desember 1994 hadde britisk etterretning sendt over 30 rapporter som omtalte norske diplomater, stortingspolitikere og journalister i kontakt med KGB-offiserer.

Men alle opplysninger KGB-arkivaren hadde om nordmenn og norske forhold, ble tilsynelatende ikke delt med Norge, til tross for skriftlige forsikringer om det i et hemmelig skriv til Leif Seljesæter i POT i november 1999:

«They confirm that we have passed you copies of all reporting from TWILL which has any relevance to Norway or Norwegian interests and they have no further details to add.»

Professor emeritus Åsmund Egge gjennomgår Mitrokhin-dokumentene i Churchill Archives Centre.
Professor emeritus Åsmund Egge gjennomgår Mitrokhin-dokumentene i Churchill Archives Centre. Foto: Kjell Persen

Ved å sammenligne avgraderte PST- og MI6-dokumenter med Mitrokhins egne maskinskrevne notater, har TV 2 oppdaget at ikke 35, men over 40 norske borgere er omtalt av KGB-arkivaren som hoppet av til Storbritannia.

En av dem som ikke nevnes i de avgraderte Mitrokhin-rapportene som MI6 sendte til Norge, er heller ikke omtalt i spionrapporten som havnet på Stoltenberg-regjeringens bord i 2001. Heller ikke POT-rapporten fra februar 2000 nevner ham.

Men han er likefullt blant de norske borgerne som dukker opp i Mitrokhin-dokumentene i Cambridge. Vedkommende omtales også i det hemmelige FO/S-notatet fra 1977, som omhandler KGB-infiltrasjon i UD.

I PSTs arkiv befinner det seg en grønn mappe om den UD-ansatte som har vært gradert «STRENGT HEMMELIG», og som TV 2 fikk innsyn i etter å ha oppdaget at han inngår i Mitrokhins beskrivelse av KGBs virksomhet i Oslo.

TV 2 KAN AVSLØRE at den UD-ansatte ble avhørt som vitne i Haavik-saken. Under etterforskningen hadde Gunvor Galtung Haavik forklart at vedkommende hadde anbefalt henne til å søke ansettelse i utenriksetaten. På samme tid hadde det kommet frem opplysninger om at han skulle være agent i den sovjetiske etterretningsorganisasjonen Trojka.

– Opprinnelsen til disse opplysninger var meget uklare, og det var ikke mulig å få bekreftet opplysningene, heter det i en av POT-rapportene.

– Dere er ikke lenger leirfanger. Dere er på ny frie soldater fra Den røde hær, sa tolken Gunvor Galtung Haavik til disse russiske krigsfangene etter krigens slutt.
– Dere er ikke lenger leirfanger. Dere er på ny frie soldater fra Den røde hær, sa tolken Gunvor Galtung Haavik til disse russiske krigsfangene etter krigens slutt. Foto: NOVOSTI/NTB scanpix

Som vitne i Haavik-saken forklarte den UD-ansatte at han ikke kunne huske at han hadde anbefalt Haavik å søke jobb i UD, men at det godt kunne vært mulig med tanke på hennes språkkunnskaper.

I en samtale med overvåkingssjefen innrømmet den UD-ansatte at han var blitt forsøkt vervet av russiske etterretningsagenter under krigen.

– Etter at samtalen om vervingsforsøket var avsluttet, ble XX (den UD-ansatte, red, anm.) forevist en del fotos av kjente etterretningsoffiserer som har tjenestegjort ved den russiske ambassade i Oslo (...) Noen kjente han ved navn og andre bare av utseende, heter det i overvåkingssjefens konfidensielle notat om den UD-ansatte.

Ørnulf Tofte var spionjeger i POT.
Ørnulf Tofte var spionjeger i POT. Foto: Holmberg, Bjørn-Owe/NTB scanpix

Fire av KGB-offiserene som han identifiserte, viste seg å være føringsoffiserer for Gunvor Galtung Haavik. Det var ifølge POT sannsynlig at den svært betrodde UD-medarbeideren hadde vært kurér for «en sentral person i sovjetisk atomspionasje mot vestlige land.»

– 14. november 1978 oppsøkte jeg utenriksråd Georg Kristiansen i Utenriksdepartementet og hadde en samtale med ham om den etterforskning vi for tiden foretar i UD for å finne frem til en mulig agent. Under samtalen nevnte jeg at det kunne være grunn til å se nærmere på forholdene rundt XX, og at det i den anledning ville være nødvendig å gjennomgå hans personalmappe.

– Utenriksråd Kristiansen hentet samme dag personlig personalmappen til XX og overlot meg sitt kontor for at jeg der uforstyrret kunne studere personalmappen, heter det i en hemmelig rapport fra Ørnulf Tofte 15. november 1978.

«Rumba» ble mistenkt for spionasje.
«Rumba» ble mistenkt for spionasje. Foto: Riksarkivet

ROMJULEN 1978 ble den UD-ansatte mistenkt for spionasje.

Pågripelsen av Gunvor Galtung Haavik hadde gitt støtet til en jakt på flere spioner i Utenriksdepartementet.

I tiden fra 1960 hadde det forekommet en del uløste saker som kunne føres tilbake til KGB ved ambassaden i Oslo. Graderte NATO-dokumenter som ble distribuert til Utenriksdepartementet, var blitt overlevert til russerne.

Etterforskningen av Haavik hadde ikke påvist at hun hadde gitt KGB NATO-hemmeligheter. Og etter arrestasjonen av Haavik hadde en KGB-offiser kontaktet sin kone, der han fortalte henne at det var noe som hadde hendt. Kona spurte om det var alvorlig, men KGB-offiseren hadde svart at det kunne ha vært verre.

– På bakgrunn av opplysninger fra sikre kilder om at KGB har en meget verdifull agent i Oslo, er det satt i gang en omfattende etterforskning for å finne frem til agenten. En av de personer som har kommet i søkelyset under denne etterforskning er XX, heter det i en rapport om grunnlaget for mistankene.

Den grønne mappen om «Rumba» var opprinnelig gradert «strengt hemmelig».
Den grønne mappen om «Rumba» var opprinnelig gradert «strengt hemmelig». Foto: TV 2

Etter at politiinspektør Tore Johnsen fra Overvåkingssentralen ga Oslo forhørsrett en orientering, avgjorde dommer Torjus Aarnes 29. desember 1978 at kontroll med post, telegram og telefonsamtaler var ansett påkrevet av hensyn til rikets sikkerhet.

Kontrollen skulle også skaffe bevis i en eventuell straffesak.

Muldvarpjakten var så sensitiv at POT benyttet kodenavn under orienteringsmøtene for de få innvidde i saken. Utenriksminister Knut Frydenlund og utenriksråd Georg Kristiansen var blant de som visste. Kodene som ble brukt i jakten på en eller flere norske KGB-agenter var hentet fra dansens verden.

Arne Treholt var «Foxtrot». Den UD-ansatte som i romjulen 1978 ble mistenkt for ulovlig etterretningsvirksomhet, fikk kodenavnet «Rumba». Andre «dansere» i søkelyset var «Samba», «Masurka» og «Tango».

– Etter at vi mottok de første opplysningene om en lekkasje i Utenriksdepartementet, samarbeidet vi med utenriksråden og prøvde å finne ut hvem dette kunne være. Vi sammenholdt opplysningene med personell, så på hvilke av personene i Utenriksdepartementet som hadde kontakt med KGB-offiserer og ambassaden og veide alt dette opp mot hverandre, har Ørnulf Tofte forklart om hvordan muldvarpjakten foregikk.

DET BLE IVERKSATT skygging av «Samba», som også var mistenkt for å ha gitt graderte NATO-opplysninger til russerne.

«De foreliggende spaningsrapporter viser at han opptrer konspirativt, uten at en på det nåværende tidspunkt vil trekke sikre slutninger av dette.»

Men etter bare fem måneder dukket det opp uventede hindringer for POT, og telefonkontrollen og spaningen måtte opphøre: Utenriksdepartementet hadde valgt å utnevne den spionmistenkte byråsjefen «Samba» til en sjefsstilling i New York.

Noen måneder senere skjedde det samme med spionmistenkte Arne Treholt. Telefonavlyttingen av «Foxtrot» måtte avbrytes på nyåret 1979, etter syv måneder. I strid med rådet fra embetsverket, ble Treholt konstituert i statsråd som ambassaderåd ved FN-delegasjonen i New York. Overvåkingstjenesten ble ikke rådspurt eller orientert.

Utenriksminister Knut Frydenlund.
Utenriksminister Knut Frydenlund. Foto: Holm, Morten/NTB scanpix

Selv om FO/S ikke kunne gi ham den nødvendige sikkerhetsklareringen, gikk Utenriksdepartementet i 1979 inn for at «Rumba» måtte kurses på Forsvarets høgskole. Det er på det rene at både utenriksråd Georg Kristiansen og utenriksminister Knut Frydenlund året før, i april 1978, hadde fått en detaljert orientering av overvåkingssjefen om etterforskningstiltak i muldvarpjakten. Ørnulf Tofte hadde orientert utenriksråden om mistankene mot «Rumba» i november 1978.

Britisk etterretning, som ga bistand til POT underveis, rådet overvåkingstjenesten til å trå varsomt og involvere færrest mulig.

Måneder med spaning og telefonkontroll av «Rumba» avdekket ikke noen illegal virksomhet. Spionjegerne mente at dette kunne bety at han «lå på is» på grunn av Haavik-saken.

– De sovjetiske etterretningsorganisasjoner har forsøkt å høste lærdom av det nederlag de fikk ved avdekkingen av Gunvor Haavik som spion i Utenriksdepartementet. Russerne må regne med at norske sikkerhetsorganers interesse generelt er rettet mot dette departement, og spesielt etter den nevnte spionsak. Dette skulle derfor også tilsi at de har tatt spesielle forholdsregler, heter det i en begjæring om forlenget telefonkontroll av «Rumba».

Sjef for Politiets overvåkingstjeneste, Gunnar Haarstad.
Sjef for Politiets overvåkingstjeneste, Gunnar Haarstad. Foto: Thorberg, Erik/NTB scanpix

1. JULI 1980 klokken 17 var det et møte hos utenriksminister Frydenlund. Anledningen for møtet, der også overvåkingssjef Haarstad deltok, var at Kjell Eliassen skulle overta som utenriksråd.

Under møtet ble den nye utenriksråden orientert av utenriksminister Knut Frydenlund om at Overvåkingssentralen hadde mistanke om at det befant seg en sovjetisk agent forholdsvis høyt plassert i utenrikstjenesten, og at Arne Treholt var under overvåking.

Et par andre embetsmenn hadde vært under overvåking, men overvåkingen av disse var nå avsluttet, ifølge Eliassen.

Bare en drøy uke etter møtet hos utenriksministeren om etterforskningen i sakskomplekset ‘danserne’, støtte POT igjen på uventede hindringer. Overvåkingssjefen måtte gi ordre om avbryte telefonavlyttingen av «Rumba».

Seks uker etter at dommer Dag Havrevold i Oslo forhørsrett hadde godkjent at POT av hensyn til rikets sikkerhet fikk fortsette å avlytte «Rumba»s telefoner og kontrollere hans post- og telegrafforsendelser, fortalte «Rumba» i en telefonsamtale at utenriksminister Frydenlund ville utnevne ham til en viktig post i utlandet:

«Frydenlund hadde fortalt ham det i dag, men det er ikke offisielt ennå. Han sier at det har vært et veldig press, et økende press før avgjørelsen kom. Han sier at han er helt «shakey».​​

  • PST avgraderte sak 7495 d.63, «Rumba», den 25. november 2014. «Rumba» er gjort kjent med at TV 2 har fått innsyn. Han har ikke ønsket å stille til et intervju.

«Jo mindre jeg vet, jo bedre»

4. februar 1981, samme dag som Gro Harlem Brundtland overtok som statsminister, hadde hun en 15 minutters samtale med forgjengeren Odvar Nordli (Ap) om spionjakten i UD. Hun har forklart at etterforskningen tydet på at det var en til et eller annet sted relativt høyt oppe i forvaltningen eller det politiske miljøet. Utenriksminister Knut Frydenlund hadde orientert Nordli om at flere navn inngikk i etterforskningen, men Gro mente at hun ikke trengte å vite mer enn det i detalj. Da Arne Treholt ble tatt i januar 1984, kom det som en stor bombe, har hun forklart til Stortingets kontrollkomité: «Min fornemmelse var at jo mindre jeg vet, jo bedre, og dermed plasserte jeg det et sted langt bak i hukommelsen.»

Noen dager etter at Willoch-regjeringen overtok makten 14. oktober 1981, fikk justisminister Mona Røkke vite om muldvarpjakten i Utenriksdepartementet. Det var «med stor sannsynlighet» en lekkasje i UD på høyt nivå, og overvåkingstjenesten hadde etterhvert konsentrert interessen om «Foxtrot». Den nye justisministeren fra Høyre forlangte at statsministeren og utenriksministeren fikk vite om spionjakten, og 24. oktober 1981 ble statsminister Kåre Willoch og utenriksminister Svenn Stray orientert om «sakskomplekset ‘danserne’, hvordan saken står i dag og hvilke praktiske problemer som foreligger for fortsatt etterforskning i Oslo (UD) og i utlandet».

Lik TV 2 Nyhetene på Facebook

Redaksjonens anbefalinger

  1. – Skremmende å vite at jeg antageligvis var hjemme da han ble drept
    Torsdag 18. okt. 2018 | Nyheter
  2. Livet kan faktisk henge i en tynn tråd
    Torsdag 18. okt. 2018 | Nyheter
  3. Fem ting som skjedde på Brexits krisemøte
    Torsdag 18. okt. 2018 | Nyheter
  4. DR: Norge rammet av europeisk storsvindel
    Torsdag 18. okt. 2018 | Nyheter

Delt i sosiale medier

  1. Magnus (7) skrev brev til Kongen – og fikk svar
    Torsdag 18. okt. 2018 | Nyheter
  2. Mina (12) måtte trekke ødelagte 6-årsjeksler
    Torsdag 18. okt. 2018 | Nyheter
  3. KrF-lederen reagerer på utspill fra Erna Solberg
    Torsdag 18. okt. 2018 | Nyheter
  4. Ber Stortingets presidentskap om å politianmelde Keshvari
    Torsdag 18. okt. 2018 | Nyheter