En av norgeshistoriens mest omtalte og uløste drap startet en vårdag på midten av nittitallet i et lite lokalsamfunn på Sørvestlandet.
6. mai 1995 ble tenåringsjenta Birgitte Tengs (17) funnet drept og seksuelt misbrukt i et skogholt på Karmøy.
Den siste sikre observasjonen av henne er kvelden før, da hun forsøker å få skyss hjem etter en kveld hun tilbragte på et bedehus før hun dro til Kopervik sentrum.
Fra bedehuset til sentrum haiket jenta, som ble beskrevet som smilende, litt beskjeden og snill, med en venninnegjeng på tur fra Haugesund til Kopervik.
Politiet vet i 2018 fremdeles ikke hvordan hun timer senere havnet i skogholtet, eller hvem som drepte henne.
Manipulert tilståelse
Nesten to år etter drapet, den 8. februar 1997, ble Birgittes fetter pågrepet og siktet for drapet. Rettsprosessen mot ham, som endte i frifinnelse, endret hvordan politiavhør gjøres i Norge og blir brukt om et grelt eksempel på hvordan falske tilståelser kan oppstå.
19. mars samme år tilsto nemlig fetteren å ha utført drapet. Tilståelsen kom etter isolasjon, press fra politiet og gjennom avhørsmetoder som senere har fått skarp kritikk, blant annet fra avhørsekspert Asbjørn Rachlew, som betegner metodene som manipulasjon for å tvinge frem en tilståelse.
11. august 1997: Fetteren trekker tilståelsen, men politiet tar likevel ut tiltale mot ham og saken går til retten. Saken får nok en gang massiv medieoppmerksomhet, og 27. november kjenner Karmøy herredsrett fetteren skyldig og dømmer ham til 14 års fengsel.
Frikjent - må betale oppreisning
Fetteren anker saken, og står fast ved at han ikke er gjerningspersonen.
17. juli 1998 frikjenner Gulating lagmannsrett fetteren i ankesaken, fordi retten mener det ikke er tilstrekkelig bevist at han sto bak drapet. Fetteren blir i en sivil rettssak likevel dømt til å betale 100.000 kroner i oppreisningserstatning til Birgittes foreldre.
Fetteren blir altså frikjent i den strafferettslige rettssaken, men idømt oppreisningsansvar fordi det slås fast at det er sannsynlighetsovervekt for at han har begått drapet.
Beviskravet for å bli dømt til å måtte betale erstatning er lavere enn det er for å bli dømt for drap, og fetteren ble med dette ikke 100 prosent renvasket for drapsanklagene.
Fetteren og hans advokater anker oppreisningsdommen til Høyesterett, som forkaster den 24. september 1999.
Får erstatning og støtte fra Strasbourg
11. februar 2003 slår menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg at det var brudd på menneskerettighetene at fetteren ble dømt til å betale erstatning selv om han var blitt frikjent i retten. Den norske stat dømmes til å betale fetteren 25.000 euro i erstatning.
