#

2SITERT

Nå er det ingen som synes synd på Jakob

Sandnes  20170827.
Jakob Ingebrigtsen og pappa Gjert Ingebrigtsen med mobiltelefon  etter NM i Sandnes.
Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix
Sandnes 20170827. Jakob Ingebrigtsen og pappa Gjert Ingebrigtsen med mobiltelefon etter NM i Sandnes. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix Foto: Ruud, Vidar
Jeg vet at mange reagerte på det Gjert sa, men nå har Jakob nådd drømmen sin som 17-åring.

Det er veldig lett å tenke at når man er med i et senior-EM, så er man egentlig voksen. Det er tross alt et mesterskap for de voksne. Juniorer har egne stevner de skal konkurrere i, som for ekspempel junior-VM og junior-EM. Det er konkurranser for de som er 19 år og yngre.

Jeg husker selv at jeg var med i mitt første junior-VM som 17-åring. Det var i Italia, nærmere bestemt Grosseto.

Jeg skulle konkurrere med de som var 19 år. Hele to år eldre enn meg selv. Det var jo en stor forskjell! To år i den alderen er faktisk litt.

Jeg kan være med i et junior-VM til om to år tenkte jeg. Nå er jeg her mer for å lære. Det er det som er normalt. Det er normalt at det ikke er mange 17-åringer som tar de gjeveste medaljene i de ulike juniormesterskapene. Det finnes selvfølgelig unntak. Jakob Ingebrigtsen er et STORT unntak.

Nå var det EM i Berlin. For seniorer. Altså de beste i hver enkelt øvelse uansett alder. Og der ble EM-kongen en 17-åring. Vår egen Jakob Ingebrigtsen.

Jeg ble nummer fem i junior-VM da jeg var 17 år gammel. På det tidspunktet, i et Friidretts-Norge som ikke gikk så all verden, ble jeg nummer fem. Det føltes «helt sykt», det var ihvertfall den beskrivelsen jeg brukte da.

Jeg følte meg så god og jeg kjente virkelig at jeg var stolt. Det burde jeg jo også være. Det var jo en ganske bra prestasjon! Jeg svevde på en sky. Og jeg følte meg også ung da jeg debuterte i VM for seniorer i 2007 i Osaka.

Der ble jeg intervjuet av japansk tv, og de spurte meg hvilke forventninger jeg hadde til meg selv. Da svarte jeg «å sette personlig rekord». De spurte «ingen medaljehåp?»

Da lo jeg litt og svarte: «No, I'm just a kid compared to the other girls».

Men det får meg tilbake inn igjen på Jakob. Jeg er så innmari nysgjerrig på hvordan det er å være Jakob akkurat nå.

Han drev lekestue på Olympiastadion i Berlin, med de beste løperne i Europa. På to distanser. For å stille det mest vanlige spørsmålet til journalistene: «Hvordan har han det akkurat nå»?

Jeg husker selv den fine følelsen av å lykkes som 17-åring, men dette her er det ganger med hundre. Hvordan er det å være så fysisk og mentalt god når man er 17 år gammel? Han har hverken lappen og han kan heller ikke gå på vinmonopolet.

Hvordan er det å være 17 år og vite at alle vet hvem du er? Vite at mange har hatt en eller annen mening om akkurat deg? Vite at det er folk som du engang ikke kjenner som har kritisert deg og familien din for måten dere trener på?

I serien « Morgendagens helter» var Jakob med. Han hadde en av hovedrollene i serien og vi fikk et innblikk i en veldig ung gutts treningshverdag. For mange så fremsto dette som et beintøft regime og det var heller ikke rom for å komme seg unna trening.

Jobben skulle gjøres og det var ingen som slapp unna. Ikke Henrik, ikke Filip og ikke engang lille Jakob. Grunnen til det? Dette hadde de valgt selv. De hadde satt sine mål og også uttalt sine drømmer høyt og tydelig. Gjert var den som skulle hjelpe dem på veien dit slik at de ikke falt for andre fristelser og beholdt riktig fokus. Til enhver tid.

Derfor var det mange rundt om i Norge som syntes synd på lille Jakob da han en sommer skulle konkurrere på «Världsungdomsspelen» i Gøteborg og tv-teamet fulgte med.

Vi vet alle hva som finnes i Gøteborg? Jo, nemlig Liseberg. Jeg husker så godt at jeg så på en episode en kveld og i den episoden ble selvfølgelig Liseberg diskutert. Gjert sa at Jakob ikke fikk lov til å dra å gå masse rundt på Liseberg dagen før han skulle løpe. Det gikk ikke. Det er ingen god oppladning før et løp. Riktignok sa Gjert det i sin egen sedvanlige stil.

Jakob sa ok. Jeg vet ikke om han hadde lyst eller ikke og om han ble skuffet eller ikke. Likevel vet jeg at mange reagerte på denne samtalen. «Stakkars Jakob» tenkte de. Han må vel få gå på Liseberg?

Nå, etter to EM-gull rundt halsen tror jeg neppe det er mange som synes synd på 17 år gamle Jakob som har skrevet seg inn i historiebøkene. Ingen synes synd på 17 år gamle Jakob som nådde drømmene sine og som fikk stå øverst på pallen i Berlin mens «Ja, vi elsker» ble spilt to ganger i Berlin.

Lik TV 2 Sporten på Facebook