Når familien Ingebrigtsen sier at de føler seg motarbeidet, så er det lett å forstå

Men etter å ha vært sportsjournalist i snart 20 år, så er det fristende å konkludere med at modellen har én stor svakhet.

Den legger ikke nødvendigvis til rette for at barn skal bli toppidrettsutøvere.

Jakob Ingebrigtsens vanvittige prestasjoner i Berlin har igjen satt barneidrettsmodellen på agendaen. Selv sier han at han aldri hadde blitt så god, så tidlig, uten å ha spesialisert seg allerede i sjuårsalderen.

Da jeg spurte han om hvilket råd han hadde til de som ønsket å bli god i løping, så svarte han at de burde spesialisere seg tidlig.

Selvsagt sier han det. Fordi han selv er et levende bevis på at det fungerer.

Men bildet her er nyansert. Jeg har pratet en del med Henrik Ingebrigtsen om akkurat dette. Han mener at det ville være galskap å begynne å få talentfulle 12-åringer til å trene som Jakob. Det hadde gått «rett åt skogen». Til det er både treningen han har gjort og livsstilen for ekstrem.

Men Henriks gode poeng, som det er lett å være enig med han i, er at han unner alle som vil bli god i idrett å få samme mulighet som Jakob til å satse hardt på idrett fra ung alder.

Jakob har fått den muligheten gjennom sin egen familie. Fordi han har brødre som driver med det samme, og en dedikert trener i pappa Gjert.

Norske idrettslag har ikke den muligheten. De kan tilby felles treninger flere ganger i uka. Men i Team Ingebrigtsen har Jakob hatt et 24/7 opplegg, fordi det er familien som tar seg av alt av trening, kosthold, balansere skolegang med hvile, alle de små tingene som har vært ekstremt profesjonelt rundt Jakob Ingebrigtsen i mange år allerede.

Når familien Ingebrigtsen sier at de føler seg motarbeidet, så er det lett å forstå. Fordi de går så til de grader mot strømmen. For å si som Leif Juster. Det Gjert Ingebrigtsen står for er «mooooot noorrmalt».

For samtidig som Jakob Ingebrigtsen har enorm suksess, så har vi Karsten Warholm som på den andre siden har hatt en tilnærmet normal norsk vei inn i toppidretten. Han spesialiserte seg seint på 400 meter hekk. Men samtidig har han drevet med friidrett lenge. Og i mangekamp, har han trent hardt i mange år på svært relevante ting for sin øvelse.

Warholm mener folk må finne sin egen vei. Det er det lett å være enig i. Derfor vil ikke jeg mene at den ene modellen er bedre enn den andre.

Men norsk idrett er nødt til å ta debatten. For i en toppidrett som blir mer og mer ekstrem, så må man faktisk erkjenne at det kan være riktig - og viktig - for noen talenter å gå «all in» i tidlig alder.

For her er det den store misforståelsen om Team Ingebrigtsen ofte kommer til syne. De som tror at Gjert Ingebrigtsen har presset Jakob, og kjørt han for hardt, for tidlig - de tar feil.

Jeg har vært på mange titalls treninger med disse gutta de siste seks årene. Og det eneste jeg har hørt Jakob har fått kjeft for, er at han har løpt for fort. Eller presset seg for hardt.

Gjert sin viktigste rolle som trener, og far, har vært å holde igjen. Og brukt vitenskap, og enkel treningslogikk og systematikk, for å finne den perfekte balansen. Å holde barn skadefri er alfa omega for å skape utvikling. Og det er på grunn av sin kompetanse at Gjert Ingebrigtsen ikke har trent i hjel sine barn. Selvsagt har de gått på flere smeller underveis. Men de har reist seg - og har funnet en balanse som til nå har vært god nok til å skape ekstremt gode resultater.

Kunnskap blir aldri oppskrytt. Og dessverre ser vi at det er den største årsaken til at andre ivrige fedre og mødre bidrar til at mange unge talenter går til grunne. Det skyldes for dårlig kompetanse. Noe som ofte fører til feil trening, eller for mye trening. Begge deler kan være skjebnesvangert fort et idrettstalent.

Og det er faktisk et stort problem for norsk idrett. Mye av dette skyldes at idrettspolitikere har en misforstått redsel for å tre ut av det politiske korrekte. Det er derfor det er så forfriskende med typer som Gjert Ingebrigtsen eller Lars Kristoffersen. De tør å utfordre systemet. De er sandkorn i tannhjulet.

Men friksjon skaper energi. Og energi er avgjørende for å skape framdrift.

Jeg tror at uten å ta en skikkelig debatt rundt profesjonaliseringen av barneidretten, så kan ikke norsk toppidrett utvikle seg til sitt fulle potensial heller.

Og:

Den debatten er ikke farlig. Og i stedet for å være skeptiske, så bør vi kanskje i all euforien rundt Jakob Ingebrigtsen og Karsten Warholm heller søke mer kunnskap om hva det er som har gjort dem gode?

Som nordlending vet jeg at verken en god debatt, eller en god nabokrangel er spesielt farlig.

Det er bare berikende.