JUBEL Jakob og Henrik Ingebrigtsen ble hyllet etter dobbelttriumfen.
JUBEL Jakob og Henrik Ingebrigtsen ble hyllet etter dobbelttriumfen. Foto: Hagen, Fredrik

Nå idioterklærer jeg med glede meg selv for at jeg var skeptisk

Jeg har slitt med å sette ord på det jeg har sett de siste to dagene. For det er nesten uvirkelig, skriver TV 2s friidrettsreporter Per Angell Berntsen.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Bare å skrive at det ble dobbelt norsk på 5000 meter i EM føles nesten surrealistisk for meg. Siden jeg begynte å dekke friidrett har jeg stort sett rapportert hjem om hederlige sjetteplasser, og passe fornøyde utøvere som ofte ble slått ut i forsøksheat i mesterskap.

Men da Henrik Ingebrigtsen suste inn til gull i EM i 2012, så fikk vi endelig stifte bekjentskap med en utøver, og en familie, som er blitt det store unntaket fra den regelen.

Allerede på seiersfesten i Helsinki kom den første advarselen på hva som var i vente fra pappa Gjert.

– Bare vent. Jeg har en elleveåring hjemme som slår alle rekorder. Han er milevis foran Henrik.

For å være helt ærlig. Det var litt vanskelig å ta Gjert på alvor den kvelden. Der og da ristet jeg bare litt på hodet, og trodde at vi minst måtte vente ti år før vi endelig kunne idioterklære denne cocky finnmarkingen.

Vi slapp unna med å vente i seks år.

Nå idioterklærer jeg med glede meg selv for at jeg var skeptisk.

For på veien fra Helsinki i 2012, og fram til Berlin 2018, skjønte jeg ganske fort at Gjert Ingebrigtsen var en mann å stole på. For makan til levering av én og samme familie er rett og slett vanvittig.

På de siste fire europamesterskapene er det delt ut totalt tolv medaljer på 1500 meter. Fem av dem, altså nesten halvparten, tilhører én og samme familie i Norge. Det er nesten ikke til å tro.

Henrik Ingebrigtsen satte standarden med gull i 2012, og sølv i 2014. I 2016 ble det gull til Filip, og bronse på Henrik. Og i 2018 ble Jakob den tredje i familien med gull.

At dette nå er komplettert med to medaljer på 5000 meter gjør ikke historien mindre imponerende. Prestasjonene savner rett og slett sidestykke i norsk idrett.

Jeg har tidligere skrevet en del om hva som er nøkkelen til brødrenes suksess. Kort fortalt er det en unik kombo av talent, systematikk og sterkt familiesamhold.

Men det har kostet. Og på en dag som denne vil jeg trekke fram Henrik Ingebrigtsen rolle i denne suksesshistorien.

Han har på mange måter vært prøvekaninen på opplegget til pappa Gjert. Som han selv sier, så har de gjort mange feil på veien. Heldigvis har de lært av dem. For de feilene har delvis Filip, og i alle fall Jakob, unngått å gjøre.

Vinteren 2012 var den da 20 år gamle karen fra Sandnes helt ukjent for de fleste. Han hadde ingen støtte fra friidrettsforbundet, men sammen med Gjert hadde de stor tro på at høydetrening skulle føre dem nærmere målet om å løpe ned mot 3.30 på 1500 meter.

Henrik hadde så vidt råd til billett til USA og Flagstaff som ligger 2000 meter over havet i delstaten Arizona. Der skulle han trene i tre uker, men han hadde ikke råd til å bo på hotell. Det endte med at han sov på en sovesofa sammen med bikkja til en løpekompis som hadde leilighet der. Men det var det samme for han. Treninga gikk etter planen, og høydeeffekten ble akkurat som han ønsket.

Senere den våren slettet han først Lars Martin Kaupangs norske rekord, før han altså ble europamester i Finland. Sommeren kulminerte med en sjokkerende sterk femteplass i OL.

Siden den gangen har Gjert Ingebrigtsen hatt en enorm tro på opplegget, og ikke sett seg tilbake en eneste gang.

I går fortalte Jakob meg at det var etter han hadde sett Henrik ta EM-gullet, at han som elleveåring bestemte seg for å bli verdens beste. Da skjønte han at det var mulig. Også for han.

Og som pappa Gjert sier. Hvis guttene vil bli verdens beste, da er det hans jobb å hjelpe til slik at de blir det.

Og der har du styrken til Team Ingebrigtsen. De ser alltid framover.

For de har ikke nådd målene sine ennå. Å erobre Berlin holder ikke. Som Leonard Cohen, skal de også erobre Manhattan før de ser seg fornøyde.

Fortsatt er Jakob bare best i Europa. Men ifølge Gjert Ingebrigtsen så er det ingenting som tilsier at yngstemann skal stagnere nå. Han har fortsatt en del å gå på treningsmessig, og rent fysisk er det logisk at en 17-åring ikke er helt fullvoksen, og fortsatt har store fysiske utviklingsmuligheter.

Han har to av verdens beste løpere som treningskamerater. Og de har et treningsopplegg de nå vet fungerer godt.

Og viktigst av alt. De har viljen og gjennomføringskraften som skal til for å greie det.

For selv om de nå har råd til hotell når de drar på samling, så er jeg sikker på at alle brødrene, Gjert inkludert, gladelig hadde sovet på en sovesofa i månedsvis for å oppleve en gang å vinne OL eller VM.

Tro kan kanskje flytte fjell, men man blir ikke verdens beste løper bare av å tro på det. Jobben må også gjøres. Det har familien Ingebrigtsen skjønt. Derfor gjør de den. Med glans. Dag ut, og dag inn.

Og det viktigste av alt. De vet hvordan de skal gjøre den.

Er det én ting jeg har lært meg i løpet av de seks årene jeg har kjent familien fra Sandnes, så er det at man kan stole på Gjert.

Når han sier at de skal vinne VM en dag, så er det ingen grunn til ikke å tro det kan skje.

Det er bare å glede seg.