Egil (56) er en av Norges glemte krigsseilere

Egil Storesund ble forvandlet til en levende fakkel da han ble truffet av fosfor under et rakettangrep. – Sjøfolkene som seilte i dette området er krigsseilere fra vår egen tid, sier forfatter og sjømann Arild Syvertsen.
Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Det er snart gått 29 år siden tankskipet til Egil Storesund fra Fjell i Hordaland ble truffet av iranske angrepsraketter, men han har snakket lite om hendelsen i årene etterpå. 

– Hva skulle jeg si? Ingen ville trodd meg likevel, sier han til TV 2. 

Dette synet deler han med mange, ifølge sjømann og forfatter Arild Syvertsen fra Halden. Syvertsen ga i høst ut boken «Norske sjøfolk i krig og terror», der han har samlet historier fra sjøfolk som seilte i «Gulfen».

Felles for dem er at de ikke har fortalt offentlig om sine vonde minner. I arbeidet med boken har han møtt mange som er bitre og traumatiserte, og som aldri kom tilbake til arbeidslivet etter dramatiske opplevelser i Gulfen. 

Har du eller noen du kjenner erfaring fra dette? TV 2 ønsker å komme i kontakt med flere - send e-post til Asle.Bentzen@tv2.no

Terrorfrykt skapte samhold

En av dem er Egil Storesund. 56-åringen fra Sotra utenfor Bergen jobber i dag i Nordsjøen, men på åttitallet var han sjømann på oljetankeren «Mia Margrethe».

SKUTT I BRANN: Skipet Scan Giant ble angrepet 14. mai 1988. Baugen på skipet skimtes inne i røyken og flammene. Det er kapteinen på skipet, Tor Hermansen, som har tatt bildet. FOTO: TORE HERMANSEN / PRIVAT
SKUTT I BRANN: Skipet Scan Giant ble angrepet 14. mai 1988. Baugen på skipet skimtes inne i røyken og flammene. Det er kapteinen på skipet, Tor Hermansen, som har tatt bildet. FOTO: TORE HERMANSEN / PRIVAT

At det var farlig å seile i området, var han klar over. 

– Vi tenkte vel aldri helt igjennom hvor farlig det egentlig var. Jeg var 27 år gammel og så lyst på livet. Om bord hadde vi et enormt godt samhold og miljø. Det var det som gjorde at jeg fortsatte der, sier Storesund. 

– Presset vi hadde på oss gjorde at vi fikk et veldig godt forhold til hverandre, sier han. 

Truffet av raketter

26. juni 1987 ble samholdet satt alvorlig på prøve. Da Egil hadde gått på lugaren sin, kjente han et drønn i båten.

– Om jeg hadde sovnet husker jeg ikke, men jeg våknet av et vanvittig drønn. Da skjønte jeg hva det var, sier han. 

To raketter fra et iransk krigsskip traff skutesiden på «Mia Margrethe». Egil trodde angrepet var over, og gikk ned i maskinrommet for å starte brannpumper og strømaggregat. 

– Maskinrommet så helt fint ut, vi gikk for full guffe. Jeg var vel kommet ned til dekket over kontrollrommet. Da så jeg raketten komme inn gjennom skutesiden. Jeg skjønte at dette sannsynligvis ikke ville gå så bra. Jeg kastet meg bak en tank slik at i jeg i hvert ikke ble truffet av trykkbølgen, sier Egil.  

FLERE DREPTE: Havglimt etter angrep i Persiabukta i 22. mars 1988, der to ble drept og flere såret. FOTO: PRIVAT
FLERE DREPTE: Havglimt etter angrep i Persiabukta i 22. mars 1988, der to ble drept og flere såret. FOTO: PRIVAT

Brennende fosfor

Men i rakettene er det masse fosfor, som ble slynget rundt i hele maskinrommet. Egil ble truffet av fosforen. 

– Jeg hadde tatt på meg en flammesikker dress før jeg gikk fra lugaren. Men fosforen fester seg til klærne. Jeg sto der som en fakkel, sier han. 

Da han omsider kom seg ut til kollegene, var han kraftig forbrent.

– Kollegene som tok seg av meg, var nok litt sjokkert. Da de heiste meg opp i helikopteret, sto det garvede sjøfolk og gråt sier han. 

I videoen øverst forteller Egil om angrepet og hvordan han kjempet seg ut av maskinrommet med brennende fosfor over hele seg.

Arild Syversen skriver i sin bok at det i løpet av gulfkrigen, mellom 1980 og 1988, ble senket flere skip. 

– Tonnasjemessig ble det senket en tredel av hva som gikk tapt under andre verdenskrig, sier Syversen til TV 2. 

Vrak og utbrente båter

Egil Storesund forteller at vrakede og utbrente båter var et vanlig syn i Gulfen, båter som var etterlatt etter at de var angrepet av krigsfartøy. 

Det mest alvorlige angrepet på en tanker var angrepet på «Havglimt» i 22. mars 1988. I sin bok skildrer Syversen angrepet, der to personer ble drept og flere ble såret. En av dem var kaptein Egil Kvam, som senere vendte tilbake til «Havglimt» og hadde flere turer i Gulfen.

In Amenas-terror brakte minnene tilbake

Legekontoret for Sjømenn i Oslo sendte etter gulfkrigen ut et spørreskjema til tilfeldig utvalgte norske sjømenn som hadde seilt i Gulfen i tidsrommet 1984–1988. Av 329 utsendte skjemaer, var det 188 sjømenn som valgte å svare.

Undersøkelsen viste at om lag 38 (20,2%) av mennene hadde tegn på posttraumatisk stressreaksjon. Det skriver Arild Syvertsen i boken sin.

Han fikk ideen til boken etter terrorangrepet på Statoil-anlegget i In Amenas.

UNG OG UREDD: Egil Storesund som sjømann på 1980-tallet, i maskinrommet som ble rammet av iranske krigsraketter. FOTO: PRIVAT /
UNG OG UREDD: Egil Storesund som sjømann på 1980-tallet, i maskinrommet som ble rammet av iranske krigsraketter. FOTO: PRIVAT /

– Da var det så mye snakk om terror, og minnene fra min tid som kaptein på tankskip i Gulfen kom tilbake. Jeg opplevde aldri å bli angrepet, men jeg husker frykten vi seilte med. Og ikke minst husker jeg alle vennene mine som var om bord i båter som ble angrepet, sier Syvertsen. 

Hvor mange nordmenn som jobbet på tankere under gulfkrigen er uvisst, men han mener det kan dreie seg om flere tusen. I tillegg var det mange utenlandske sjømenn som jobbet på de norskeide skipene. 

Lite kjent sjøfartshistorie

Men da Syvertsen, som i dag jobber som statsautorisert los, begynte innsamling av dokumentasjon, møtte han uventede problemer. 

– Å finne dokumentasjonen var en uhorvelig jobb. Jeg har skrevet flere bøker om skipsfarten på 17- og 1800-tallet, og da var det lettere å skaffe dokumentasjon enn det var fra 1980-tallet, sier han.

I arkivene til Utenriksdepartementet fant han notater om angrep på flere norske båter, men lite om de langvarige konsekvensene for sjøfolkene. Hos rederiene fikk han ikke noe utfyllende informasjon. 

Knapt nevnt i jubileumsbok

Fra Sjøfartdirektoratet får TV 2 opplyste at skipene «Havglimt» og «Mia Margrethe» ikke er nevnt i Sjøfartsdirektoratets jubileumsbok ved 100-årsjubileet i 2003. Norskeide skips rolle i Persiabukta i denne perioden er knapt nevnt.

Syvertsen mener denne delen av norsk sjøfartshistorie er for lite kjent. 

– Dette er moderne krigsseilere. Dette skjedde i min generasjon, sier 63-åringen. 

– De som er i yrket i dag vet ikke om dette. De som var med på dette må få anerkjennelsen de fortjener. Hvorfor er det så hemmelig? Sjøfolk av den gamle skolen er ikke dem som roper høyest, sier Syvertsen. 

ANGREPET: Oljetankeren Mia Margrethe etter angrep i Persiabukta 26. juni 1987.  FOTO: PRIVAT /
ANGREPET: Oljetankeren Mia Margrethe etter angrep i Persiabukta 26. juni 1987.  FOTO: PRIVAT /

Snakket ut til broren

Egil Storesund sier han klarte seg bra, og var ute igjen på skip i Gulfen etter at han var blitt frisk igjen etter skadene. 

– Jeg er ikke sikker på hvorfor jeg klarte meg så godt. Men jeg hadde jo broren min, som også reiste til sjøs. Han skjønte jo hva det gikk i, sier han.

Nettopp å kunne fortelle til noen som fullt ut forstår situasjonen, er viktig, mener han.

– Jeg tror det gikk greit for mange så lenge de var til sjøs sammen med kolleger. Men når du kommer hjem, hvem skal du fortelle til? Du kan ikke fortelle til en person som ikke en gang har vært til sjøs. De tror ikke på deg, sier han.

Etter at han medvirket i boken til Arild Syvertsen, og lot seg intervjue i Bergensavisen, har han fått mange tilbakemeldinger. 

SKREV BOK: Arild Syvertsen på jobb som los. Han har skrevet boken om norske sjøfolk i Persiabukta under gulfkrigen. FOTO: PRIVAT/FAKSIMILE /
SKREV BOK: Arild Syvertsen på jobb som los. Han har skrevet boken om norske sjøfolk i Persiabukta under gulfkrigen. FOTO: PRIVAT/FAKSIMILE /

– Jeg har fått meldinger fra flere som sier de ikke trodde det hadde vært så galt. En sykepleier som spurte meg hvorfor jeg mangler en liten del av øret, sa til med at hun faktisk var usikker på om jeg snakket sant da jeg fortalte, sier han. 

– Det er det jeg liker med boken til Arild. Da kan disse historiene komme frem slik at det blir kjent.

Han har møtt flere som ikke klarte å komme tilbake på jobb, på grunn av opplevelsene i Gulfen. 

– Kona og jeg var og besøkte en kar. Han satt inne og røykte, og der hadde han sittet i et par år. Han hadde prøvd seg i arbeidslivet igjen, men det fungerte ikke. Jeg vet om flere andre også, sier han.