– Hun var så kald at vi skjønte at hun ikke kom til å overleve

Mens helgefreden er i ferd med å senke seg over Bergen, tar May Britt Abinda og hennes samarbeidspartnere turen ut i gatene. 

Med innsamlede klær, sko og mat, oppsøker de samfunnets svakeste på andre siden av Puddefjordsbroen. I en gangtunnel på Gyldenpris holder rusavhengige og hjemløse til. 

Noen timer etter at Straxhuset, et velferdstilbud til narkomane, stenger klokken 14.00, stepper May Britt og organisasjonen «Kveldsvakten» inn.

Lørdager og søndager

Prosjektet startet i november, med innsamling av klær og planlegging. Måneden etter var de på plass ved Korskirken i Bergen sentrum, hvor mange rusmisbrukere oppholder seg etter at rusmiljøet i Nygårdsparken ble fjernet. 

– I desember begynte vi å stå ved Korskirken en gang i uken. Men der får ikke de narkomane oppholde seg, så vi gikk til Straxhuset i stedet. Nå er vi der lørdager og søndager fra klokken fem og utover, sier hun til TV 2.

På Facebook organiserer Kveldsvakten sin innsats. I skrivende stund har gruppen litt over 400 medlemmer, som bidrar med klær, mat eller er med ut i felten. 

– Menneskene vi treffer, er mellom 20 og 45 år. Han ene jeg møtte er 21 år gammel. Han har ingen sted å være, og går bare rundt og rundt, sier May Britt.

Gjennomfrossen

Hun sier det er tøft å se folk bo på gaten. Den siste kuldeperioden i bergensområdet har vært tøff. Forrige lørdag kom de til tunnelen på Gyldenpris, og fikk se en kvinne som var så kald at hun skalv ukontrollert.

– Hun var så kald at vi skjønte at hun ikke kom til å overleve hvis hun skulle bli sittende. Hun svarte ikke da vi snakket til henne. Hun satt med øynene lukket og bare ristet og ristet, sier May Britt.

Hun tok frem telefonen og ringte 113. 

– Hun satt og skalv, uten farge i ansiktet. Da ambulansefolkene kom, sa de «du er jo helt gjennomfrossen», sier hun.

Flere personer i rusmiljøet overnatter i tunnelen på, selv i bitende kulde. En lekkasje fra en vannslange gjør at det konstant renner vann på gulvet.

– Én av de som vanker her, pekte på det grønne håndkledet og sa «der pleier en som heter sånn og sånn å ligge, og bortenfor pleier den og den å ligge». De har faste plasser, men kan du tenke deg å ligge og sove her? spør May Britt.

– Oj, skyllemiddel!

Når hun og samarbeidspartnerne er ute på gaten, møter de takknemlighet. 

– Det er utrolig givende. Menneskene vi møter er kjempetakknemlige, over ting som vi ikke tenker over engang. Én av dem luktet på klærne og sa «oj, de har brukt skyllemiddel», sier hun.

Etter et snaue to måneder med leveranser av klær, begynner de å merke at innsatsen har satt spor. Flere har fått varme klær.

– Men vi får ikke nok sko – dette er alltid mangelvare, og de går rundt i tynne sommersko. Flere spør også etter skibukser. Mange av dem er unge folk, som ikke vil se ut som hjemløse, sier May Britt.

Har ikke et hjem

Selv om de fleste som lever på gaten har en eller annen form for overnattingstilbud, opplever de ikke dette som et hjem der de er trygge og kan slappe av. 

– Noen av dem har plass på hospits, men de tør ikke å være der. De føler seg ikke trygge, og mange av dem blir presset for penger og banket opp. Reglene på de få overnattingsplassene som finnes utover hospitser, er slik at i løpet av en 14 dagers periode må han være ute av rommet i tre dager. Det blir som en rullering for at alle skal få være inne noen dager. Da får jeg det ikke til å stemme at alle har et sted å være, sier May Britt.

– En av dem jeg har snakket med fortalte at han hadde overnattet i en bil. Han hadde våknet helt stivfrossen. Alle klærne hans var stiv av frost og det var frost på innsiden av bilvinduene, sier hun.

Sosialbyråd i Bergen kommune, Erlend Horn (V), sier til TV 2 at kommunen har utvidet  kapasiteten på akutte overnattingsplasser under den siste kuldeperioden. 

– Den som henvender seg på Straxhuset på kveldstid, får tilbud om en seng å sove i. Det er førstemann til mølla, og hvis det er fullt har vi samarbeid med flere ideelle, som Kirkens bymisjon, sier Horn. 

– Men det handler om informasjon ut til brukerne. Straxhuset jobber daglig med å få ut den informasjonen, som kan være krevende, sier han.

– Det er flere som er redde for å bo på hospits?

– Folk som sover ute, gjør det fordi de ikke oppsøker tilbudene. Så er det vår oppgave å forstå årsakene. Vi prøver å få brukerne over i varige kommunale boliger, men vi ser at mennesker i aktiv rus har problemer med å klare overgangen til normale bomiljøer, sier Horn.

– Men rådet til alle som ser noen som de tror ikke har tak over hodet, er å henvende seg til Straxhuset, sier sosialbyråden.  

Alle ønsker å bli rusfri

Fellesnevneren for de fleste hun møter er rus, og alle sier de ønsker å bli rusfri. 

– Det er skjønne mennesker. De sier for eksempel «du må gi beskjed hvis det er noe jeg kan hjelpe deg med». En av dem spurte om jeg skulle forbi et sted uten belysning da jeg skulle hjem en kveld. Da ville han nemlig følge meg til bilen så jeg kom trygt frem, sier hun.

– De må ha et sted å bo, en dør å lukke og en sjanse til å føle trygghet

Slik har «Petter uteligger» forandret hverdagen til Oslos uteliggere

Frelsesarmeen: – Nå er det farlig å bo ute

– Et smil er  minst like viktig som noen mynter