MANGE HISTORIER: I forbindelse med 13-åringen som døde nyttårsaften, er det mange som tar kontakt med TV 2 for å dele nesten identiske mobbehistorier.  Illustrasjonsfoto. Foto: Jan Haas / NTB scanpix
MANGE HISTORIER: I forbindelse med 13-åringen som døde nyttårsaften, er det mange som tar kontakt med TV 2 for å dele nesten identiske mobbehistorier.  Illustrasjonsfoto. Foto: Jan Haas / NTB scanpix

TV 2-reporter: – Vi kunne laget mobbereportasjer hver eneste dag, fra hele landet

Foreldre som tar kontakt med media har alltid vært igjennom det samme. De må prøve å bevise at barnet deres blir mobbet på skolen, skriver TV 2-reporter Mari Hvattum.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Kronikkforfatter og TV 2-reporter Mari Hvattum møtte 13-åringens mor for tre år siden, og har dekket en rekke lignende mobbesaker.

Plutselig dominerer mobbesaken igjen. Alle medier på samme sak. Skolene blir navngitt. Rektorer og kommunens ledelse må svare for seg. Elever i nærmiljøet anklages og anklager.

Det har skjedd før, men bare en gang. Da Odin døde. Hvorfor? Fordi også han døde. Men tro ikke at disse skolene eller kommunene er dårligere enn andre. Vi lager jevnlig reportasjer om alvorlige mobbehistorier. Felles for dem er at de vil være anonyme.

Selvsagt. Foreldrene vil ikke at barna skal gjenkjennes som mobbeofre når de endelig har byttet skole og fått det bedre. Derfor konfronterer vi ikke rektorer eller kommuneledelse. De slipper alltid unna, fordi barnas identitet ikke skal avsløres.

Det var også situasjonen da jeg intervjuet moren til den nå døde 13-åringen i 2012. Vi publiserte hennes versjon, om at skolen ikke trodde på henne og datteren da de prøvde å si ifra om mobbing og utestengelse. Moren forklarte at datteren hadde gitt opp å si ifra, fordi hun ikke ble trodd. Da vi publiserte saken, sa vi ikke engang hvor i landet vi befant oss. Derfor ble ingen konfrontert.

Rektor fra den gang uttaler til Asker og Bærum Budstikke nå at hun ikke kjente til mobbing av den nå døde tidligere eleven. Og her er vi ved kjernen av hele mobbeproblematikken.

Det er mulig å slippe unna med en holdning om at hvis jeg ikke ser det, skjer det ikke. Rektorer trenger ikke å svare for seg. De blir ikke konfrontert med kritikken, og hvis kommunens ledelse tar rektorens versjon som sann, står mobbeofrene igjen alene med bevisbyrden. Og hvordan beviser man at noen blir mobbet eller utestengt hvis ingen voksne ser det?

Mobbing er sammensatt, og det kan være svært vanskelig å avdekke. Det vet alle som jobber med mobbeproblematikk. Blikk, små kommentarer, ting som ikke blir sagt, er nok til å sette en elev ut av spill. Noen elever kan stå i det uten å oppfatte det som mobbing, mens andre går til grunne. Nettopp derfor hviler det et enormt ansvar på lærere. Når elevene går inn skoleporten har skolen et lovpålagt ansvar for deres psykososiale helse. Det skal lærerne håndtere i tillegg til alle andre krav om faglig måloppnåelse.
Kanskje er det ansvaret altfor stort.

Jeg har sett mange eksempler på rektorer som setter antimobbe-arbeidet høyest på agendaen. Det gir resultater. De innfører klare retningslinjer og krav til lærerne om å rapportere direkte til dem hvis de mistenker eller avdekker mobbing. Alle navn skal på rektors bord. Slik at når en bekymret mor eller far ringer, har rektor full oversikt.
Da kan foreldrene unngå kommentaren som går igjen alt for ofte; «Nei, det har ikke vi sett. Hun fungerer veldig godt på skolen og har mange å leke med.» Foreldre som tar kontakt med media har alltid vært igjennom det samme. De må prøve å bevise at barnet deres blir mobbet på skolen.

Regjeringen varsler bøter til skoler som ikke klarer å forhindre mobbing, men det er fortsatt uklart hvem som skal være «dommer». Mange instanser, deriblant Djupedal-utvalget, foreslår at Barneombudet må få en større rolle i mobbesaker. Barneombudet sier de er klare for oppgaven. Fylkesmannen, som i dag er klageinstans, betraktes av mange som tannløse. De har få sanksjonsmuligheter, og bistår ikke i konkrete saker. Deres mandat er å kontrollere at skolene har gode rutiner for å håndtere mobbing.

I Sverige har de et eget ombud med myndighet til å rykke ut, bøtelegge, politianmelde og bistå med å løse konflikter. I 2014 gransket de over 1300 mobbesaker i Sverige – i Norge ble det i løpet av samme periode gransket 134 mobbesaker. Forskjellen mellom de to landene vises tydelig i denne reportasjen.

Kunnskapsministeren er så langt ikke villig til i initiere noe tilsvarende i Norge.

Sist jeg hadde kontakt med moren til den nå døde 13-åringen var i 2013. Jeg spurte hvordan det gikk. Hun sa de hadde det mye bedre nå, men hun skrev i en sms at hun skulle ønske de hadde byttet skole før. Nå skal politiet etterforske hvem har skyld i at jenta døde. Moren er siktet. Bærum kommune skal etterforskes.

I forbindelse med denne saken er det mange som tar kontakt med TV 2 for å dele nesten identiske mobbehistorier. De er ofte forbløffet over at andre har det på samme måte. Vi kunne ha laget reportasjer hver eneste dag fra hele landet, men vi ville ikke hatt noen å konfrontere, fordi vi ikke kan si hvor i landet det er.

I dag har vi fokus på Bærum. I morgen kan det være din kommune og din skole.
Så lenge det finnes rektorer og skoler som ikke klarer å skape et godt psykososialt miljø for elevene sine, kommer disse historiene til å fortsette å komme. Uten at vi ansvarliggjør noen. Helt til neste mobbeoffer dør.