Klikk for å endre bildetekst
Klikk for å endre bildetekst

Fem grunner til at du aldri må spørre noen om de vil ha barn

– Folk må selv få velge når man vil snakke om vanskelige ting, mener Oslo-kvinne (39). 

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Har du meninger du ønsker å dele på TV2.no? Send oss ditt innlegg på tips@tv2.no og merk #2sitert

En kollega fortalte meg hvordan spørsmålene om barn begynte å hagle da han og kona hadde vært gift noen år. Han ble så lei av spørsmålene at han mange ganger var frista til å svare at han ikke kunne få barn, selv om dette ikke var sant, for å gi dem en lærepenge.

Tatt i betraktning hvor vanlig det er å spørre «Tenker dere på barn, da?», er spørsmålet nemlig svært upassende, invaderende og frekt. Men i all verden, tenker du kanskje. Er ikke det et uttrykk for helt vanlig, høflig interesse for andre mennesker?

Nei, det er ikke det. La meg forklare hvorfor.

Når to mennesker i 30-årene (dette gjelder sikkert mange yngre også) har vært et par i mange år, og ikke har barn, er det mange mulige forklaringer til det. Her skal jeg skissere noen av dem, og for enkelhets skyld plasserer jeg disse parene i grupper ut i fra hvorfor de ikke har barn:

1) De som er enige om at de ikke ønsker barn. Begge mangler genuint interesse for å få egne barn, og priser seg lykkelige over at de har funnet en partner som føler det samme.

2) De som ikke har bestemt seg om de skal ha barn. For disse kan temaet være en kilde til såre og vanskelige følelser for en eller begge parter, men trenger ikke være det.

3) De som ikke er enige om de skal ha barn. Den ene parten ønsker barn, mens den andre er skeptisk, eller vet sikkert at han eller hun ikke ønsker barn. For mange av disse parene vil temaet være vanskelig, ofte svært vanskelig. Noen av disse vet at de kommer til å måtte velge mellom sitt sterke ønske om barn og partneren de ønsker å dele livet med.

4) De som prøver å få barn. Å forsøke å bli gravid er spennende og morsomt i startfasen. Etter hvert som tiden går begynner tvilen om det noensinne kommer til å gå å melde seg. Spenningen erstattes av usikkerhet. I denne gruppen finner vi blant annet de som nettopp har mislyktes med sitt tredje prøverørsforsøk og de som har gått gjennom en eller flere spontanaborter i fjern eller nær fortid. Hver femte graviditet ender i spontanabort, så det er slett ikke usannsynlig at den som blir spurt hører til i denne gruppen. For disse er fortvilelse og sorg mer treffende enn usikkerhet.

5) De som ikke kan få barn. Her syns jeg ikke det er nødvendig med videre beskrivelser.

Det er kun for gruppe 1, altså de som har bestemt seg for å ikke få barn, at det er en god sjanse for at dette er et tema som det er helt greit å snakke om i de fleste settinger (disse kan dog med rette mene at det er et altfor personlig spørsmål til å besvare i kantina på jobben, eller være luta lei av spørsmålet).

For alle de andre gruppene er det en god sjanse for at det knytter seg noen grad av sårhet til temaet. Folk er selvsagt forskjellige. For noen er det kanskje ikke så sårt, mens for andre er det så sårt at de ønsker velkommen enhver anledning til å snakke om det. 

Sjansen er likevel stor for at spørsmålet ikke er velkomment i det hele tatt. Og sjansen for at settingen den som spør har valgt er riktig, er liten. De fleste av oss vil gjerne velge selv når, hvor og med hvem vi snakker om vanskelige ting.

Vi som potensielle spørrere bør også vurdere hva som er mest sannsynlig: at den spurte får noe ut av å diskutere dette med oss, i den settingen vi har valgt, eller at den spurte pliktskyldigst kommer med et innøvd svar, og at situasjonen kanskje medfører noen grad av ubehag?

De som spør mener selvsagt ikke noe vondt med spørsmålet. Mange spør av nysgjerrighet, en nysgjerrighet som ofte skyldes at vi bryr oss om den vi spør. Mange har barn selv og vet hvor stort (på godt og vondt) det er å få barn, og lurer genuint på om den andre kommer til å komme dit.

Mange av disse syns det er så fantastisk å ha barn at de ønsker at en de bryr seg om også skal få oppleve det.

Jeg syns egentlig ikke det er så interessant hvorfor personen spør. Det er hvordan personen som får spørsmålet, et spørsmål han eller hun aldri har bedt om, oppfatter spørsmålet jeg bryr meg om.

Vi kan aldri vite med sikkerhet hvordan et spørsmål blir oppfattet, og vi har vel alle helt sikkert støtt en annen uten å mene det. Jeg vet i hvert fall at jeg selv har gjort det flere ganger.

Poenget er at når det gjelder spørsmålet «Har dere tenkt på barn, da?», kan vi faktisk med en viss sikkerhet anslå at sjansene for å støte den spurte er relativt store. Derfor bør vi ikke gi etter for nysgjerrigheten om akkurat dette temaet

Mitt råd er derfor ganske enkelt: ikke spør andre om de har tenkt til å få barn.

Jeg startet denne teksten med kollegaen min som hadde lyst til å svare at han ikke kunne få barn, selv om det ikke var sant. Jeg skulle ønske at han faktisk hadde gjort det, og at mange andre spurte gjorde det, slik at flest mulig spørrere får en lærepenge. Ikke lærepenge i betydningen straff, men som en advarsel. Sik at spørreren kan en unngå å gjøre utilsiktet skade neste gang. 

Jeg kan nemlig ikke få barn, på ordentlig.