Notatene til KGBs tidligere sjefsarkivar Vasilij Mitrokhin har vært en gullgruve for etterretningsorganisasjoner i svært mange land.
Etter hans avhopping til Storbritannia dannet notatene grunnlaget for at britiske Secret Intelligence Service, også kjent som MI6, kunne dele over 3500 spionrapporter med 36 lands hemmelige tjenester.
I Danmark har en offentlig gransking vist at materialet inneholder vesentlige opplysninger om danske forhold. PET mottok 79 debriefingsrapporter om 51 danske statsborgere, heter det i en rapport fra 2009.
Hva fortalte Mitrokhin om Norge?
I 1999 hevdet VG at Mitrokhin ga POT opplysninger om KGB-spioner som har operert i Norge. I 2001 skrev VG om et bokprosjekt som inneholdt «avslørende opplysninger» om norske politikeres forhold til KGB på 70- og 80-tallet. Politiinspektør Stein Vale sa at POT var kjent med at professoren Christopher Andrew holdt på med en bok der også Norge er tema.
Ti år senere skrev Dagbladet at spionboken angivelig ble stoppet av topper i Arbeiderpartiet. Avisen hevdet at boken omhandlet norske navn som viser at Treholt ikke var den eneste KGB-spionen. Det dreide seg om noen i Utenriksdepartementet og Arbeiderpartiet som fortsatt var på innsiden. Det ene navnet var også i de østtyske Stasi-arkivene.
– Hørte aldri om noen bok
Påstandene om at det skal ha blitt brukt tunge diplomatiske virkemidler for å stanse boken, ble kategorisk avvist av Thorbjørn Jagland, som på den tiden var både leder i Arbeiderpartiet og norsk utenriksminister.
– Jeg kan med sikkerhet si at Aps ledelse aldri hørte om noen bok og dermed heller ikke hadde noen foranledning til å bli sjokkert, slik det hevdes i Dagbladet. Vi gjorde aldri noe forsøk på å stoppe noen bok.
Mitrokhins kategorier for KGB-forbindelser:
Kultivert av KGB: Personer som ble kultivert av KGB var plukket ut som potensielle kandidater til å utføre spesielle oppdrag for Russland. For KGB var det viktig å ha en fullstendig oversikt over personer som tjenesten kunne ha nytte av. I de fleste tilfeller der KGB hadde kontakt med nordmenn var formålet med kontakten å vurdere om personen kunne komme til nytte. Et antall nordmenn ble kultiverte av KGB. Dvs. at de i en tidlig fase ble «dyrket» eller «bearbeidet», slik at de enten ble overbevist om at det å arbeide for Russland var det rette, eller at de faktisk mente det.
KGB-kontakt: En KGB-kontakt har opparbeidet et visst tillitsforhold til KGB, et forhold som kan utnyttes av KGB. En KGB-kontakt som overleverer informasjon på en fortrolig måte, eller utfører andre oppdrag, vil normalt forstå at hans samarbeid med etterretningsoffiseren er noe annet og mer enn en vanlig kontakt. En KGB-kontakt vil sjelden be KGB om andre gjenytelser enn moralsk og eventuell politisk støtte.
Konfidensiell kontakt: En konfidensiell kontakt er en person som med full forståelse av sine egne handlinger på en fortrolig måte overleverer hemmelig informasjon til en etterretningsoffiser, eller som utfører andre konfidensielle oppdrag etter anmodning fra en etterretningsoffiser. Etterretningsoffiseren har ikke fortalt den konfidensielle kontakten at han er offiser tilknyttet KGB, men den konfidensielle kontakten bør i mange tilfelle likevel kunne forstå dette av sammenhengen. Konfidensielle kontakter utvikles på grunnlag av personlig vennskap, felles interesser eller oppfatninger, og lignende. Den konfidensielle kontakten har ikke inngått noen skriftlige forpliktelser.
KGB-agent: En KGB-agent har inngått en uttrykt avtale, som gjerne kan være skriftlig, med sin føringsoffiser. Agenten utfører oppdrag av ulike slag; ofte med ideologisk og/eller økonomiske motiv.
Som utenriksminister ble han kjent med at to personer i UD var nevnt i Mitrokhin-arkivet, men disse ble sjekket ut av saken, forklarte han.
Utenriksdepartementet uttalte på sin side i en pressemelding at «tre personer som på det tidspunkt arbeidet i utenrikstjenesten var omtalt i det historiske materialet».
Spørsmålene som melder seg, er flere: Hvem hadde rett? Hvor mange UD-ansatte og andre norske borgere dreide det seg om? Er ikke dette informasjon offentligheten både har interesse av, og ikke minst, krav på?
Utenriksdepartementet har gjort det klart at de ikke akter å bidra til å kaste lys over saken. Sammen med Justisdepartementet avslo UD i februar 2013 en begjæring om innsyn i opplysninger og dokumenter knyttet til Mitrokhin-arkivet, og henviste til sikkerhetsloven. «Beskyttelsesbehovet er vurdert å være 30 år», het det i avslaget.
Treholt og Haavik nevnt i manusplaner
TV 2 har imidlertid besøkt arkivet i Cambridge der Mitrokhins frigitte notater oppbevares, og med bakgrunn i egne funn søkt Politiets sikkerhetstjeneste (PST) om arkivinnsyn.
I det omfattende materialet som er avgradert av PST og SIS, kommer det frem at Christopher Andrews spionbokprosjekt var kjent for POT allerede i 1997. Mitrokhins SIS-kodenavn til POT var «Twill». Året etter var også aktører i forlagsbransjen innvidd i prosjektet, og i april 1998 mottok Overvåkingssentralen (OVS) de første tekstutkastene som angikk Norge.
Ifølge et notat fra britiske SIS 6. november 1998 inngikk Arne Treholt og Gunvor Galtung Haavik i manusplanene:
«There is great interest among Nordic publishers in publishing the TWILL book on the basis of the synopsis. However, they would want their versions of the book to include more material of specific interest to their audience. Professor Andrew intends to include Treholt, as well as the Gunvor Haavik case. We hope that you have no objection to the use of these cases.»
Advarte om spiontrussel
I det avgraderte materialet finnes det også en rapport som ble sendt til Justisdepartementet januar 2001. Rapporten redegjør for betydelig flere UD-ansatte enn det som tidligere har vært opplyst offentlig, og advarer dessuten om at trusselen mot UD «fortsatt er like reell».
POT-rapporten som avslører identitetene til 16 nordmenn, anbefaler tiltak mot Utenriksdepartementet, som da ledes av Jagland:
«Av de 16 personene som er identifisert og omtalt nedenunder er det 10 som har vært eller fortsatt er ansatt i Utenriksdepartementet. Følgelig er det helt nødvendig at POT på bakgrunn av opplysningene fra Mitrokhin-arkivet orienterer UD om at denne trusselen fortsatt er like reell, og at orienteringen gis på en slik måte at departementets ledelse egenhendig eller i samarbeid med POT sørger for å bringe denne viten videre til samtlige av sine ansatte.»
Ettersom Justisdepartementet og Utenriksdepartementet har avslått TV 2s innsynsbegjæring, er det ukjent hvordan departementene behandlet denne trusselen mot UD. I UDs pressemelding fra 2011 nevnes rapporten, men ikke advarslene fra POT og antall UD-ansatte som var omtalt.
I et skriftlig svar har UDs kommunikasjonsenhet avvist å kommentere opplysningene i de avgraderte PST-dokumentene:
– Informasjonen fra Mitrokhin-arkivet inneholder blant annet påstander om irregulær kontakt med KGB. Disse forholdene er det påtalemyndighetene som har hatt ansvar for å vurdere. Vi henviser derfor til PST som rette fagmyndighet. Det er ikke naturlig at UD kommenterer dette ytterligere, skriver underdirektør Kristin Enstad i eposten.
Disse nordmennene ble identifisert av POT:
- «Uli», konfidensiell kontakt: Overvåkingssentralen (OVS) kjente fra før til at «Uli» hadde kontakt med to russiske etterretningsoffiserer i årene 1970-71. Sto på listen over navn som OVS sjekket mot Stasi-registrene i 1996; en sak som skapte stor politisk uro samme år. Riksadvokaten beordret stans i undersøkelsene, og saken mot «Uli» ble senere henlagt.
- Jotun-direktør, konfidensiell kontakt: I Singapore i 1972-75. Ga angivelig opplysninger til KGB om havnen i Singapore, om planlagte reparasjoner på amerikanske marinefartøyer i området, samt om forhold som gjaldt Folkerepublikken Kina. Han skal også ha overlevert til sin føringsoffiser prøver på maling som den amerikanske marine brukte på sine fartøyer.
- KGB-agent «Majb»: NATO-ansatt på Kolsås. Rekruttert i 1967, overleverte angivelig gradert informasjon og sluttet å samarbeide med KGB i 1982. Ble etterforsket av OVS i saken «Beta». En av etterretningsoffiserene han hadde kontakt med ble erklært persona non grata i 1973.
- KGB-agent «Khomjakov»: Ambassadeansatt i Moskva. Mitrokhins notater inneholder detaljerte opplysninger om hvordan KGB lurte eller overtalte «Khomjakov» til å arbeide for KGB, som fikk tilgang til avsperret område ved ambassaden slik at gradert materiale ble kompromittert. Ble dømt av en norsk domstol for spionasje.
- Gunvor Galtung Haavik: Mitrokhins notater gir mange og detaljerte opplysninger om hvordan KGB vervet Haavik. De eldste opplysningene går tilbake til den annen verdenskrig. Opplysningene var imidlertid kjent fra før for OVS, som følge av flere avhør etter at hun ble pågrepet og siktet for spionasje. Haavik døde i varetektsfengsel før saken mot henne kom opp i retten.
- KGB-agent «Viking»: Diplomat og ansatt i Utenriksdepartementet. Skal angivelig ha gitt KGB opplysninger om NATO. En av fire tjenestemenn som det etter Justisdepartementets godkjennelse juli 2001 ble gjennomført samtaler med, siden de var i aktiv tjeneste.
- Dokumentagent «Oskar»: Diplomat i norsk UD fra 1945, og tjenestegjorde i en rekke land. KGB øvde press mot ham fordi han var homofil. «Oskar» har selv innrømmet forholdene skriftlig, og overleverte dokumentene under stort press og etter mye nøling og vegring.
- KGB-agent «Makdonald»: Kaptein på norsk skip i Norges handelsflåte, agent for KGB i Arkhangelsk 1968.
- Mann, født 1939: Angivelig kultivert av KGB-agent i Leningrad 1965-1967 mens han var student.
- Ambassadeansatt i Moskva: Innledet kjærlighetsforhold til russisk kvinne som ifølge Mitrokhin var ansatt av KGB for å kultivere unge norske menn med tilgang på opplysninger. Det inngikk angivelig i KGBs planer at forholdet skulle binde opp store ressurser hos de norske sikkerhetstjenestene.
- Ambassadeansatt i Moskva: KGB anså ham for å være fiendtlig innstilt til Sovjetunionen, og han ble senere satt ut av spill: «Det er mye som tyder på at XX urettmessig ble oppsagt fra sin stilling og at Utenriksdepartementet i den forbindelse var gjenstand for grov manipulasjon fra KGBs side.»
- «Bartov», ambassadeansatt: Ifølge Mitrokhin kultivert i 1980, meldte imidlertid uoppfordret fra til OVS om sine kontakter med KGB-offiserer.
- «Perov», ambassadeansatt: Diplomaten som har tjenestegjort en rekke steder i verden ble ifølge Mitrokhin kultivert av KGB.
- Ansatt ved Statsministerens kontor: KGB-offiseren som kultiverte Ap-mannen beskrives av POT som «svært aktiv».
- «Frog»: Ansatt i Moss Rosenberg. KGB etablerte kontakt i 1975, og en av kontaktene ble erklært persona non grata i Norge januar 1977 på grunn av «Khomjakov»-saken. «Frog» avslo møter i 1980.
- «Brzhevnova», chifferansatt i UD: En kvinne som ble kultivert i Praha, og ifølge Mitrokhin overleverte nøkkelen til ambassadens chifferrom til tsjekkoslovakisk sikkerhetstjeneste (StB).
Hemmelige samtaler
PST-dokumentene letter litt på sløret om hvordan Justisdepartementet behandlet Mitrokhin-rapporten. Den ble oversendt januar 2001.
– En tar sikte på å orientere Riksadvokaten og Utenriksråden før samtaler med berørte parter gjennomføres, skrev overvåkingssjef Per Sefland i notatet som fulgte rapporten.
Seks måneder senere ga departementet samtykke til at POT fulgte opp de som var nevnt i Mitrokhin-dokumentene, av hensyn til «enkeltmennesker og at opplysningene fra KGBs arkiv kunne bli kjent i form av en bokutgivelse»:
«Departementet tiltrer Overvåkingssentralens vurderinger i rapporten, herunder anbefalingene med hensyn til konkret oppfølging overfor aktuelle personer. Departementet legger til grunn at POT iverksetter oppfølging snarest mulig.»
I all hemmelighet gjennomførte POT samtaler med fire tjenestemenn som fortsatt var i aktiv tjeneste, tre av dem i UD.
POT vurderte å opprette såkalte forebyggende saker på de som var omtalt i KGB-arkivene, og kom «under noe tvil» frem til å ikke gjøre det. Sakene var rettslig sett foreldet, men i noen av tilfellene hadde POT nyere informasjon som gjorde vurderingen nødvendig, fremgår det av rapporten.
Britene informerte om 35 nordmenn
De 16 som Justisdepartementet fikk vite om, var langt fra de eneste nordmennene omtalt i Mitrokhin-arkivet.
En POT-oversikt fra februar 2000 røper at britisk etterretning gjennom 90-tallet sendte opplysninger om 35 personer man regnet med var nordmenn:
«Det kan ikke sees at det er foretatt noen undersøkelse i disse sakene. Det er ikke påført hva som ble vurdert ved OVS, men siden de er henlagt i arkivet har vurderingen trolig vært at det er uaktuelt å gjøre noe i dagens situasjon. Siste informasjonen daterer seg til 1984 og er dermed rettslig foreldet. Denne rapporten omhandler alle norske borgere som er nevnt.»
I rapporten Justisdepartementet mottok året etter, ble det ikke anslått hvor mange nordmenn som var omtalt i Mitrokhin-arkivet, og heller ikke nevnt at under halvparten var identifisert på bakgrunn av SIS-opplysningene:
– I Mitrokhins innholdsrike arkiv forekommer det en rekke norske navn og henvisninger til norske forhold. Overvåkingssentralen har i perioden 1994-1999 mottatt disse opplysningene fra SIS. Det dreier seg angivelig om nordmenn som har vært i KGBs søkelys i tiden 1943-1984 (…) I Mitrokhins dokumenter er det også nevnt flere andre forhold hvor personene som er omtalt kan være nordmenn, men hvor det ikke har vært mulig å identifisere vedkommende, heter det i rapporten POT leverte til Stoltenberg-regjeringen.
Dette er Mitrokhin-arkivet:
Etter at Churchill College-arkivet i Cambridge i juli 2014 åpnet Mitrokhin-arkivet, publiserte Dagbladet som første norske avis deler av det tidligere hemmelige arkivet som er verdens eneste kjente oversikt over KGBs hemmelige operasjoner under den kalde krigen.
I dette materialet omtales to av Einar Gerhardsens statsråder som KGB-agenter. KGB utpresset også en UD-topp fordi han var homoseksuell på 1950-tallet. Alle disse tre personene var imidlertid i overvåkingstjenestens søkelys.
Da Vasilij Mitrokhin hoppet av til Storbritannia i 1992, tok han seg med seg hemmelighetene han hadde smuglet ut fra KGB-hovedkvarteret i Moskva.
Den pensjonerte sjefsarkivaren hadde fra 1972 til 1984 tilgang til 300.000 mapper. I begynnelsen var det notater gjemt i skoene, og etterhvert ble det dokumenter og papirer i jakkelommen, med konstant fare for eget liv.
Han gravde ned alle dokumenter ved landstedet sitt utenfor Moskva. Og da MI6 i en hemmelig operasjon hentet ut Mitrokhin og hans kone, måtte de også grave opp seks store kasser med dokumenter som de tok med seg ut av Russland.
Mitrokhin-arkivet har vært en gullgruve for etterretningstjenester i svært mange land, og for historikerne har det kastet vesentlig lys over den kalde krigen.
– Russerne tilla aktiviteten i hele Skandinavia enorm strategisk betydning, sa Mitrokhin i et intervju med Berlingske Tidende i 1999.
