«Et storslått, intergalaktisk monster av en popcornfilm»

ANMELDELSE AV STAR WARS: THE FORCE AWAKENS
Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Premieren på The Force Awakens er en jubeldag for fans, kinoer og leketøysprodusenter.

Ti år etter den utskjelte prequel-serien, historien om ynglingen som valgte Kraftens mørke side og ble Darth Vader - har den nye rettighetshaveren Disney børstet støv av dette lekne scifi-universet og hyret inn regissør J. J. Abrams til å fortelle det syvende kapitlet i stjernesagaen.

Abrams er mannen som på effektivt og sprudlende vis blåste filmatisk liv i scifi-serien Star Trek for noen år siden, og fremstår som den perfekte mann for denne forpliktende oppgaven.

Å videreføre en så ikonisk serie som Star Wars er ikke noe man skal ta lett på, og Abrams innfrir sine strenge kontrakter, både den med oppdragsgiver Disney og den med fansen.

Full av referanser

Det foregår fortsatt i en galakse langt av sted, for lenge siden. En gul skråtekst på svart verdensrom-bakgrunn setter oss fort inn i de siste intrigene: Vi er tredve år etter hendelsene i Jediridderen vender tilbake (1983), filmen der Darth angret sine synder og reddet dagen sammen med sønnen Luke Skywalker.

Det er en slem ny regjering i galaksen, ledet av den ikke så rent lite onde Snoke, hvis fremtreden har mye til felles med Keiser Palpatine, hovedslemmingen i de tidligere filmene. Der sistnevnte kun hadde Darth Vader under seg, opererer Snoke med to generaler, den disiplinerte Hux, og den mer gåtefulle, følelsesstyrte og konfliktdrevne Kylo Ren.

De ferske heltene er den frafalne stormtropperen Finn og romskraphandleren Rey. Det er gjennom deres øyne vi blir fortalt denne historien, som er fylt til randen av rollefigurer og referanser til den øvrige sagae. Man kan sikkert gå å se The Force Awakens uten kjennskap til dette universet, men utbyttet av den er større jo mer man vet fra før.

Har ikke mistet sjarmen

Å bevare en viss magi i denne forpliktende og kostbare rom-operaen er den største utfordringen, og man kan trygt si at Abrams forteller historien med både lekenhet og sjarm, med både romantikk og en dæsj bromance.

Karakterene er minneverdige og menneskelige, man får en umiddelbar godhet for Finn og Rey, respekt for piloten Poe Dameron og mangefasettert nysgjerrighet på årets Vader, den motsigelsesfulle Kylo Ren, filmens klart mest interessante person.

Og gamlegjengen, med Chewbacca som hovedeksempel, har ikke mistet noe av sjarmen. Man får en finfin følelse av geografien i verdensrommet, her er nydelige og varierte eksteriører.

Effektene er kanskje enda mer spektakulære enn forventet, dette ser, føles og høres dyrt og storslagent ut, i meget kledelig 3D. Den klønete stivbentheten som preget forrige SW-omgang så sterkt, finnes ikke her.

Abrams synes å ha god koll på hvilke baller han har kastet opp i luften, og plukker dem ned igjen med en viss eleganse.

En smule tung på labben

Samtidig er det mye å turnere. Når intrikate familieforbindelser, politisk hovedstory, John Williams’ symfoniske musikk, masseutryddelsesvåpen, heseblesende action, kjærlighet, teknikk-prat og episk-magisk godfølelse skal gå opp i en høyere enhet med seks tidligere fortalte kapitler, er det ikke rart at The Force Awakens føles en smule tung på labben, som noe overlesset.

For fansen er det vel den beste komplimenten filmen kan få. For alle andre: The Force Awakens er et storslått, intergalaktisk monster av en popcornfilm som plasserer seg på den aller øverste Star Wars-hylla.

Einar Aarvig er filmanmelder og redaktør for Filmmagasinet. På hans blogg kan du lese en gjennomgang av de seks første Star Wars-filmene.