#

2SITERT
RIKTIG VALG SOM TRENER?: Tor-Kristian Karlsen stiller spørsmål ved NFFs evne til å ansette riktige trenere. Vegard Wivestad Grøtt / NTB scanpix
RIKTIG VALG SOM TRENER?: Tor-Kristian Karlsen stiller spørsmål ved NFFs evne til å ansette riktige trenere. Vegard Wivestad Grøtt / NTB scanpix

Absolutt ingenting som tyder på at norske trenere befinner seg i Europa-toppen

Tor-Kristian Karlsen blogger om Høgmos fortid, nåtid og fremtid.
Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Dagen etter playoff-floppen mot Ungarn roper store deler av Norges fotballinteresserte befolkning på landslagssjefens avgang. Men selv om NFF-styret neppe kommer til å gi etter for avsettelseskrav mens emosjonene råder debatten, er det naturlig at man nå gjør opp grundig status – jeg unnlater å bruke det innholdsløse ordet «evaluering» - etter å ha bommet fullstendig på et mål som etter hvert ble mer enn realistisk for Norge.

Av de mest sentrale spørsmålene «makteliten» i NFF bør stille seg er om Per-Mathias Høgmo virkelig korresponderer, eller noen gang har matchet, med det som virker å være trenden for fungerende landslagstrenere i internasjonal fotball.

Høgmos troverdighet som «fotballtenker» kan ingen rokke ved. Både i Tromsø og Rosenborg (til tross for et kort opphold) la 55-åringen igjen arbeid som etterkommerne har nytt godt av, akkurat som innsatsen som toppfotballsjef i NFF i den andre halvdelen av 2000-tallet la grunnlaget for at han senere ble tilbudt jobben han nå besitter.

Allikevel er det noe foruroligende ved at media og selv forbundsansatte hele tiden refererer til «Prosjekt Høgmo». I denne prosjekt-betegnelsen ligger det underforstått et mylder av assosiasjoner mot ord som langsiktighet, om å «trekke store linjer» til det mindre angripelige, men allikevel diffuse, begrepet «utvikling».

I klubbfotballen bruker man slike ord for å kjøpe seg tid, mens på landslagsnivå er Norge et av få europeiske land hvor det fortsatt snakkes om femårsplaner, ikke om konkrete mål og resultater. Om man ikke visste bedre eller kjente til konteksten, så kunne man bli unnskyldt for å tro at Høgmo fortsatt befant seg i rollen som teknisk direktør (eller toppfotballsjef) for fotballforbundet – noe som igjen kan gjøre mange utenforstående usikre på hvordan ansvarsfordelingen til landslagssjefen og eksisterende toppfotballsjef, Nils Johan Semb, virkelig fungerer.

For etter dobbelkampene mot Ungarn er det legitimt å stille spørsmålet om Høgmo besitter de konkrete, kyniske og «skarpe» egenskapene som kreves av en A-landslagstrener anno 2015. Evnen til å foreta raske taktiske grep, løpende forholde seg til fluide, ekstreme situasjoner, omstille seg kynisk etter motstanderen og å legge opp en kampplan etter sjakkprinsipper krever gjerne andre egenskaper enn å tenke ut lange retningslinjer for noe som kanskje bærer frukter på et abstrakt tidspunkt en gang i fremtiden.

For akkurat som Bernd Storck, Ungarns tyske hovedtrener, maktet å både piske opp «do or die»-stemning og skrape sammen en enkel, primitiv, men effektiv plan for hvordan Norge skulle overvinnes, mislyktes hans norske kollega å mobilisere ekstra energi i spillergruppen og å foreta taktiske grep som skadet motstanderen nevneverdig. Det er nettopp «make or break»-situasjoner som playoff eller avgjørende gruppekamper som representerer den virkelige eksamen til en landslagstrener – og derfor bør det uroe NFF-ledelsen at Høgmo gjorde mange valg som omverdenen, både i forkant og i ettertid, opplevde som svært feilaktige.

Mens det er lite tenkelig at fotballforbundet avslutter samarbeidet med Høgmo i kjølvannet av Ungarn-fiaskoen, er det imidlertid nyttig og nødvendig at det åpnes en debatt om grunnlaget for hvordan landslagstrenere velges i Norge. Kan man virkelig fortsette med løpet som alltid virker å kulminere i valget av en NFF-kjenning? Hvor stor oversikt har NFF-styret over det internasjonale trenermarkedet – for det det vel på høy tid at man vurderer kandidater som stammer fra andre, mer dynamiske fotballmiljøer utenfor Nordens grenser? I tillegg til å sannsynligvis komme nærmere beskrivelsen av en passende A-landslagstrener – når alt kommer til alt er det absolutt ingenting som tyder på at norske trenere befinner seg i europatoppen - vil en utenforstående også utfordre et miljø som både virker stagnant og uhyre selvtilfreds.

Men kanskje enda mer sentralt: hvor stor tillitt kan man ha til at NFF-styret i grove trekk forstår forskjellene i kravspesifikasjonen til en landslagstrener kontra en klubbtrener? På grunnlag av ansettelsen av respekterte og kloke, men, som mye tyder på, uegnede Høgmo, er det lov å stille seg skeptisk til at de samme menneskene skal lede søken av fremtidige landslagstrenere.

Til tross for at EM-kvaliken i en kort periode ble til et lite eventyr for Norge, så vil det uansett bli utfordrende både for fotballforbundet og for Høgmo å gjenopplive entusiasmen for A-landslaget i tiden frem mot 2018-kampene. Blemmene fra Ungarn-kampene vil henge lenge ved Høgmo. Det vil ta flere positive resultater i tellende kamper (altså fra neste høst) for å gjenopprette tilliten fra folket, media og mest sannsynlig spillerne. Samtidig vil et fortsatt snakk om «prosjekter» i øst og vest virke meningsløst og latterlig. Et «prosjekt», i den grad det i det hele tatt bør tilhøre vokabularet til en A-landslagstrener, er ikke mer enn tomme ord så lenge man ikke kan vise til håndfaste resultater. At man «har noe på gang» og «viser positive tendenser» er ikke håndfaste resultater, men subjektiv tolkning.

I mellomtiden, altså frem til Tyskland besøker Ullevål neste høst, kan man belage seg på endeløst snakk om like meningsløse evalueringer og deklarasjoner om at man skal fortsette å lære, hente inspirasjon utenfra og «videreutvikle arbeidet som er startet» - eller hvilket som helst annet budskap som kan tvinges ut av kommunikasjonsrådgiverens ABC.

LIK TV 2 Sporten PÅ FACEBOOK

Ikke gå glipp av disse sakene: