Klikk for å endre bildetekst
Klikk for å endre bildetekst

Når ord og bilder blir fattige

PARIS, FRANKRIKE (TV 2): – Jeg kan ikke, sier damen, og øynene flommer over av tårer. – Jeg orker ikke snakke med journalister. Vennene mine er savnet, jeg kommer aldri til å se dem igjen, og jeg er så veldig, veldig trist. Dette er historien om hvordan det var å dekke de grufulle terrorangrepene i Paris.

Fredag 13. Ulykkesdagen. Dagen da Paris ble rammet av sitt andre terrorangrep på et år.

Dagen pariserene fortsatt ikke klarer se konsekvensene av.

TV 2s team på 13 personer, fotografer og reportere, ankom lørdag morgen. Og med i teamet var jeg, en ung og relativt uerfaren journalist, sammen med en gjeng erfarne utenriksreportere og fotografer.

FÅ MED DEG SISTE NYTT OM TERROREN I PARIS I VÅRT LIVESENTER

Dagen derpå

Det var en grå dag. Det var overskyet, alt var fargeløst. Gatene var nesten tomme, butikker stengt.

Kollegene mine og jeg begynte å diskutere hvordan vi skulle dekke dette. Terrorangrepet. Et angrep der 129 mennesker er drept og 352 skadet. For hvordan dekker man noe slikt? Hvilken ende skal man begynne i?

De konkrete oppgavene var klare. Noen av oss skulle gå live, noen skulle klippe saker til kveldsnyhetene, mens andre skulle skrive nettsaker. Vi har rutiner, vi har måter vi pleier å gripe ting an.

REKKE OG RAD: Sattelittbilene står på rekker og rad ved Bataclan. Foto: Roar Dalmo Moltubak / TV 2
REKKE OG RAD: Sattelittbilene står på rekker og rad ved Bataclan. Foto: Roar Dalmo Moltubak / TV 2

Vi ble enige om at målet var å finne stemmer, stemmer som kunne fortelle dramatiske historier om det som hadde skjedd eller som kunne beskrive savnet. Savnet etter noen de hadde mistet.

Fotograf Magnus Nøkland og jeg ankom området rundt Bataclan tidlig på ettermiddagen. Det var vanskelig å se hvor konsertlokalet lå, for det var vanskelig å se forbi alle satelitt-bilene til journalistene. Det var vanskelig å se forbi muren med kameraer. Og jeg kjente, der og da, at jeg ble litt kvalm.

At jeg trakk meg unna. At dette var noe jeg ikke ville være en del av.

Noen la ned blomster ved et spontant minnesmerke, og journalistene svermet rundt dem. Spurte om de ville stille opp på intervjuer, og flere reagerte på spørsmålene ved å gråte enda mer.

– Her kan vi ikke være, sa jeg til Magnus, som var helt enig.

Dette var stedet der over 80 mennesker mistet livet. Der folk hadde et behov for å komme og minnes, men der journalister hadde tatt over hele showet.

Stilheten ved kafeene

Vi reiste videre, oppover mot noen av kafeene der terroristene hadde skutt vilt rundt seg.

MASSIVT PRESSEOPPBUD: Mange journalister sto utenfor Bataclan gjennom hele helgen. Foto: Roar Dalmo Moltubak / TV 2
MASSIVT PRESSEOPPBUD: Mange journalister sto utenfor Bataclan gjennom hele helgen. Foto: Roar Dalmo Moltubak / TV 2

Utenfor restauranten La Belle Équipe sto det en stor gruppe folk. Noen tente lys, andre la ned blomster. Noen gråt, andre tok bilder med telefonene sine. Folk holdt rundt hverandre, ga hverandre støttende blikk. Det var så stille i hele byen uten alle bilene.

Stemningen ved et åsted for et terrorangrep er noe helt spesielt. Å være der gir en følelse av tomhet. En følelse av å ville forstå, men ikke helt klare det. Og for meg, en følelse av å ville formidle noe det egentlig er umulig å formidle.

En følelse av at dette er noe ord og bilder er for fattige til å kunne vise fullt ut.

Og likevel vokser det fram noe ved et slikt sted. For alle som oppsøker det kommer dit for å minnes, for å vise ofrene respekt. Det blir et fellessskap. Folk får et ønske om å ville holde sammen.

Ved restauranten Le Carillon på Rue Albert, hadde blomsterhavet vokst utover fortauet og bortover veien.

En dame tørket tårene sine. Jeg så henne. Jeg vil så gjerne få intervjue henne. Jeg visste jeg kun vil oppleves som en del av denne veggen med journalister, men jeg drister meg likevel bort til henne. Spurte om hun kunne tenke seg å snakke litt med meg, å snakke litt til norske TV-seere. Jeg forsøker å se henne i øynene. Kan ikke si noe, men forsøker å vise at jeg skjønner at det må være vanskelig.

– Jeg har mistet vennene mine. Flere av dem er savnet. Jeg kan ikke snakke med journalister, jeg er så veldig, veldig trist, sier hun.

Øynene hennes er våte av tårer. Hun forsøker å holde dem tilbake, men klarer det ikke. Jeg nikker.

– Det går selvfølgelig bra. Beklager, sier jeg.

Og hun blir stående. Hun blir stående å se på meg, og så smiler hun. Og hun sier takk, før hun tar meg i hånden, og går videre.

Provisoriske løsninger

Og hvordan skal man da formidle dette?

Vi har forsøkt, gjennom bilder, gjennom historier til folk som vært nært på, gjennom franske og norske stemmer. Vi har brukt kollegaene våre til å kaste ball, vi har kommet med ideer. Ideer som har ført til reportasjer og ideer som ikke har ført til noe.

Vi har snakket med folk, vi har bilder og video som viser mye, vi har vært direkte med på TV og fortalt alt om de tingene vi ser og hva som skjer.

Likevel tror jeg det er vanskelig å formidle fullt ut.

At det er et land i unntakstilstand. At folk gråter i gatene. At dette er et land som ikke har fått alle svarene sine, der alle er på tå og hev. Der folk fortsatt er redde.

Det er her ord og bilder blir fattige.