Gammel bil-kjærlighet ruster aldri

25. april 1993 ble jeg 18 år gammel. Og det tok ikke mange timene før jeg hadde sikret meg førerkort! For en fantastisk følelse: Å vite at jeg kunne sette meg inn i en bil, og kjøre akkurat hvor jeg ville. Når jeg ville (så sant jeg klarte å skrape sammen nok penger til bensin).

Den første turen på egenhånd var magisk. Glemmer den aldri. Og den dag i dag, minnes jeg også da pappa fortalte meg at jeg skulle få lov å kalle familiens lille ekstrabil, en nydelig, mørk grønn 1982-modell Renault 5 Sport, med de kuleste sportssetene jeg noen gang hadde sett, for min.

Den sto ikke mye stille, det året. Men et par måneders sommerferie fikk den. For kompisen min, Arve, hadde nemlig kjøpt seg egen bil. Allerede FØR han fylte 18. En BMW, til og med. 1981-modellen var av typen som kalles E21.

323i var modellbetegnelsen. Altså den aller første 3-serien, og ikke akkurat innstegsmodellen heller!

Her var det rekkesekser, et enderør på hver side, den karakteristiske framoverlente grillen, de doble lyktene foran, sportssetene, diskret spoiler på bakluka og, etter datidens standard, høy midtkonsoll mellom forsetene.

Les også: Blir du ikke nostalgisk av denne, så er det ikke håp ...

Bestemte helt selv

323i var virkelig ingen hvilken som helst bil. Den 2,3-liter store motoren bydde til dans med hele 143 hk, som sendte alle kreftene til bakhjulene. Den var rett og slett en rakett!

Ikke bare gikk den som et uvær, den var også i uvanlig god stand. Til dags dato er den en av de bilene jeg har kjørt, som jeg savner aller mest.

Lyden var det mest perfekte jeg hadde hørt i en bil. Og det var virkelig jeg som kjørte bilen, og bestemte hva som skulle skje. Jeg måtte ikke sende en velbegrunnet søknad i tre eksemplarer til en streng, elektronisk jury som skulle avgjøre om jeg fikk lov å gi så mye gass at bakhjulene slapp, bremse så hardt at forhjulene låste seg, eller svinge så brått at hekken villig slengte seg ut i breisladd. Det var mekanikk. Enkelt og greit.

Sportslighet i fokus

Skjønt, helt enkelt var det jo ikke. BMW klarte akkurat dette bedre enn de fleste andre, allerede da: Nemlig å lage sportslige biler som vanlige, om enn litt godt bemidlede folk kunne ha det veldig moro med. Biler som kunne lyse opp dagen din. Og ingen andre av modellene deres i 1982 understreket det bedre enn 323i.

Så i to måneder, mens jeg motvillig måtte innse at Arve var nærmere og nærmere lappen som ville gi han lov å kjøre sin egen bil, nøt jeg opplevelsen i fulle åndedrag.

Det hendte ofte at jeg tilsynelatende helt umotivert sto utenfor huset hans og sparket i grusen, i håp om at han skulle komme ut og trenge noen til å kjøre bilen.

Skulle aldri solgt …

Etter hvert solgte Arve denne perlen av en bil, for å få noe litt nyere. Til dags dato vet jeg at han angrer inderlig på at han ikke valgte å beholde den. Nå får du omtrent ikke tak i pene og originale eksemplarer av E21-generasjonen av 3-serie. Toppmodellen, 323i, er dessuten enda sjeldnere.

Og med årene har jeg på mange måter innsett at akkurat E21-eventyret er over. At jeg trolig aldri vil kjøre en slik bil igjen.

Men så kommer jeg altså til Østerrike – i forbindelse med lansering av faceliften av dagens 3-serie – og jeg får en aldri så liten åpenbaring. For hva står ikke der utenfor hotellet, annet enn et strøkent eksemplar av nettopp E21. Og jeg skal få prøve den!

Les også: Jørgens gamle 3-serie har doblet seg i verdi!

Tidsreise

Riktignok er det en 316i. Så helt det samme er det ikke. Men plutselig får jeg mulighet til å gå 22 år tilbake i tid, og kjøre en bil som jeg ikke har sittet bak rattet i siden den nydelige sommeren i 1993.

Det er som en liten reise i tid. Det meste stemmer. Til og med at jeg må bruke all min makt for å få dyttet den i revers.

På veien duver den avgårde. Ikke noe av dagens harde understell som hindrer krenging i svingene, her nei. I en E21 må du holde deg fast i det store rattet om farten er for stor.

Tynne hjul på små felger gir ypperlig komfort, men jeg skjønner fort at det ikke lønner seg å kjøre for fort på de innbydende fjellveiene. Da vil de rett og slett vri seg av felgen!

Hadde den fått plass, skulle denne røde perlen fått være med som bagasje hjem til Norge.

Trøsten når jeg gir fra meg nøkkelen, er at jeg skal få prøve en annen klassiker også …

Ingen nedtur

Og nostalgi-plaster på såret kommer ikke noe særlig mer salig enn i form av en svært sjelden juvel i M-stallen. Ved første øyekast ser det imidlertid slett ikke ut som en M3. Den har nemlig ikke de umiskjennelig, på grensen til vulgære, skjermbredderne, og mangler både M3-fangeren foran og den vanlige M3-spoileren på bakluka.

Typebetegnelsen bak sier 320 is.

Men dette er altså en M-bil, likevel. Den er en av få som ble spesiallaget for det italienske markedet, tilpasset blant annet deres avgiftssystem. Likevel, den hvasse fireren under panseret har krutt nok, den. Her er det 192 hester i sin beste alder.

Hvor ofte får en anledning til å kjøre variant av disse på svingete, veier ved Alpene? Ikke ofte!

Les vår guide på første generasjon BMW M3 her

Bakvendt girsystem

Innvendig er dashbordet enda mer rettet mot sjåføren – og for noen nydelige seter. Dette er sportsseter som fint kan måle seg mot det som brukes i moderne biler. Mye utstyr er det også – inkludert det råtøffe sjekkdisplayet som var plassert på taket. Her får du skikkelig cockbit-følelse!

Det er rett og slett en herlig følelse å sette seg bak rattet.

Rattet er for øvrig betydelig mindre og mer sportslig enn i E21-modellen vi nettopp har parkert. Men fortsatt mye spinklere og større en i dagens modeller.

Girspaken er høyt oppe på midtkonsollen, og krever kun at du slipper rattet i kort tid mellom girskiftene.

Apropos girskifter: Her er det motsatt av det du er vant med. Førstegir er bakover. Slik det skal være i en E30 M-modell. Det krever litt ekstra tankevirksomhet i starten, men overraskende raskt kjennes det helt riktig.

Turtalls-maskin

Den er fastere enn sin forgjenger. Men så er det da jo også både en nyere bil, og ikke minst en M-bil. Så det er ingen overraskelse.

Det som imidlertid tar oss som en overraskelse, er frasparket. Det er rett og slett helt herlig. Turtallsnåla spinner oppover mot 7.000 omdreininger, mens det jevne skyvet og lyden som blir mer og mer intens, gjør opplevelsen av akselerasjonen helt utsøkt. Dagens M-biler har sannelig en bestefar de kan være svært stolte av.

Jeg rekker også å cruise rolig bortover motorveien med voldsomme Alpe-fjell badet i solsteiken, som et innbydende bakteppe. Tanken streifer meg: Hva om jeg bare gir beng, setter kursen mot Italia og tar en roadtrip både bilen og jeg aldri vil glemme?

Men tiden går alt for fort, og snart er jeg tilbake på hotellet. Mye senere enn jeg lovet da jeg tok med meg denne juvelen på tur.

Dermed er et flyktig møte med to fantastiske biler er over.

Les også: Her kan du kjøpe 33 år gammel "nybil"

Alt bedre før?

I etterkant har jeg forsøkt å tenke litt på hva jeg EGENTLIG synes er så strålende med disse gamle BMWene. Jeg er i utgangspunktet ikke slik at jeg forbarmer meg over gamle biler. Til det er jeg alt for glad i nytt utstyr, forbedrede kjøreegenskaper, mer krefter og stadig hvassere ytelser.

Men jeg har altså bikket 40 år. Og da tror jeg det skjer noe. En bryter slås på, og plutselig blir en håpløs romantiker på vegne av ”gamle dager”. Ikke minst til ting jeg har hatt et forhold til selv.

Snart er det din tur …

Jeg er selvsagt klar over at det egentlig ikke var så mye bedre før. Hvor mange  savner oppriktig en Sony Walkman, når du har alt du trenger (og masse du ikke trenger) på en langt mindre duppeditt med en diskret eple-logo på?

Det er litt det samme med biler. Selvsagt er ikke disse to, gamle BMWene like gode som moderne biler. På langt nær. Men nostalgi handler om følelser og ikke rasjonell, objektiv analyse.

Dagens unge fnyser hånlig om bilen ikke har trådløst musikkanlegg, hovedlys som justeres opp og ned av seg selv og et understell som kan justeres i minst 50, marginalt forskjellige kjøremoduser du aldri vil merke forskjell på.

Når jeg, eller andre som har litt flere år på CV-en, snakker varmt om for eksempel bilene over, himler de overbærende med øynene. Ser på hverandre og gliser. Gamle tulling, tenker de sikkert.

Helt greit, tenker jeg. For om noen år er det deres tur å bli 40. Og da er det de som kommer til å bli våte i blikket når de snakker om dagens biler. hvor sjarmerende det var den gang da de var unge, og en måtte kjøre bilen selv, og ikke bare ble fraktet rundt av en bil som gikk på autopilot fra A til B. Sann mine ord …

Les også: Denne klassikeren skal bli som ny