Er narkokrigen i Mexico det nye Colombia – eller er det mye verre?
Krigen i Mexico har etterlatt minst 130.000 døde – og er på langt nær er over.
Med Netflix-serien «Narcos» om Pablo Escobar, og med den kinoaktuelle filmen «Sicario» fra den meksikansk-amerikanske grensen, er narkokrig brått tilbake i populærkulturen.
Narcos er basert på sanne historier fra Colombia på 80-tallet, mens handlingen og karakterene i Sicario fiktive. Omgivelsene og miljøet er imidlertid svært reelle. For der hvor Narcos viser et Colombia for 30 år siden, er narkokrigen i Mexico i aller høyeste grad en pågående en.
– Situasjonen i Mexico begynner å ligne mer og mer på Colombia for 20 år siden, uttalte daværende utenriksminister i USA Hillary Clinton i 2010.
Men er egentlig narkokrigen i Mexico et nytt Colombia? Eller er det mye verre?
Innblikk i krigen
«Rene fakta er så skremmende at det passerer grensen for alt som er troverdig. Hvem ville trodd, for eksempel, at direktøren i et statlig fengsel ville latt straffedømte mordere slippe ut på natten, og lånt dem offentlige biler, skuddsikre vester og automatrifler, sånn at de kunne plaffe ned masse uskyldige folk i en nabostat, for så å smette tilbake over statsgrensen og tilbake i fengsel, bak lås og slå – med det perfekte alibiet?»
Slik innleder journalist John Gibler «To die in Mexico», en bok om narkokrigen. Han fortsetter:
«Hvem ville trodd at en paramilitær narkotrafikkorganisasjon, bestående av tidligere spesialstyrker fra den meksikanske hæren, ville kidnappet en lokal politimann og torturert ham inntil han tilsto alle detaljer om historien over, filmet tilståelsen, og så henrette politimannen, for så å laste klippet opp på Youtube?»
Publiserte torturvideo
Youtube-klippet er 9 minutter og 54 sekunder langt. Det viser 35 år gamle Rodolfo Najéra omgitt av væpnede, maskerte menn. Ansiktet er hovent og deformert, hans venstre øre er halvveis kuttet av, og det renner blod nedover brystet hans.
Etter en lengre utspørring innrømmer Najéra at fengselsdirektøren hadde for vane å slippe ut innsatte som ville drepe sine fiender – blant disse fiendene var også medlemmer av Los Zetas, narkokartellet som er kjent for å være blant de mest voldelige. Og det er nettopp Los Zetas som står bak torturvideoen, som ender med at Najéra blir skutt på kloss hold.
Videoen ble raskt publisert på den anonyme bloggen «Blog del narco», forøvrig en av Mexicos mest besøkte nettsteder. Saken havnet med dette også i både meksikansk og internasjonal presse, og etterlater ingen tvil om at Giblers beskrivelser stemmer.
Forfølger journalister
Det mange eksperter synes å kunne enes om, er at dagens Mexico er langt mer voldelig enn det Colombia var på 80-tallet, selv om man i begge tilfellene snakker om land som herjes av organisert kriminalitet. Man ser det gjennom nyheter av den nesten karikerte typen, som når en dødsulykke avslørte at airbagen i bilen var proppfull av kokain, til de mest bestialske og groteske massakrer.
Mye blir også bevisst oversett av media, og dukker kun opp på anonyme blogger eller i sosiale medier. Siden 1992 har minst 91 journalister blitt drept i Mexico, ifølge CPJ. I likhet med Colombia lider Mexico i dag under en høy grad av straffefrihet. Korrupsjon og svak håndhevelse av loven gir næring til organisert kriminalitet.
Latin-Amerika-ekspert og professor ved Høgskolen i Oslo og Akershus Roy Krøvel trekker fram saken om de 43 forsvunne studentene som spesielt grov.
– Den avslører styresmaktene i Mexico på en brutal måte. Det er ingenting som tyder på at de har gjort et seriøst forsøk på å finne ut hvem som står bak, sier Krøvel til TV 2.
Ulike kartellstrukturer
De meksikanske narkokartellene kan ha lært ett og annet av Escobar om hvordan de ikke skal opptre. Dagens «kingpins» er mer strategiske, langt mindre opptatt av å få offentlig oppmerksomhet rundt sin person, og dermed er de vanskeligere å få fatt i. Ikke minst skaper det rom for å bygge kriminelle nettverk. Selv leder for Sinaloa-kartellet Joaquín «El Chapo» Guzmán, som kanskje er det nærmeste Mexico kommer en Escobar, har holdt en mye lavere profil.
– Den kartellstrukturen som de hadde i Colombia, varte ikke lenge. Kartellene lå veldig nært produksjonsområdene, og det var lett å opparbeide seg dominans over markedet, sier Krøvel.
Samtidig var den veldig ustabil:
– Når lederne var tatt, smuldret hele strukturen opp. Man fikk flere og mer fleksible nettverk, og en maktforskyvning til Mexico. De store inntektene forsvant opp dit.
Krøvel peker også på at selv om organisasjonene i Mexico vokste seg store og sterke, unngikk de konfrontasjon. Det er stor integrasjon mellom myndigheter og narkotrafikken, og det har ofte vist seg vanskelig å si hvor politiet begynner og de kriminelle slutter.
Council on Hemispheric Affairs (COHA) i Washington formulerer det slik: Meksikanske narkokartell er mer sofistikerte og mindre ensartede. De er mektigere og flere enn de colombianske kartellene. De er også mer eller mindre likeverdige både når det kommer til makt og styrke. De er ikke sentraliserte narkotrafikkorganisasjoner, som Medellín-kartellet, men heller komplekse og strukturerte organisasjoner som ikke er avhengige av kun én leder. Dette resulterer også i en farligere virkelighet.
– Escobar erklærte krig mot staten, mens i Mexico har vi både krigen mellom kartellene for å kontrollere markedet, og staten som kriger mot kriminaliteten, har Samuel González Ruiz, tidligere rådgiver for FNs kontor for narkotika og kriminalitet, uttalt til BBC.
«Stakkars Mexico!»
Noen åpenbare ulikheter, som landenes størrelse og beliggenhet, har også stor betydning.
Porfirio Díaz, den meksikanske presidenten som regjerte lenge nok til å bli betraktet som en diktator, skal ha uttalt: «Stakkars Mexico! Så langt fra Gud og så nærme USA».
Mexicos grense til USA utgjør en essensiell forskjell, og ikke minst et problem, som Colombia ikke hadde. Ikke bare opererer kartellene i Mexico, men landet er også den viktigste narkoruten inn i USA.
– Kokainen er mye mer verdt opp mot grensen til USA. For hver grense den passerer, stiger prisen, sier Krøvel.
Kampen står ikke bare om makt og lederskap, men om hvem som kontrollerer rutene. Samtidig drives det storstilt våpenhandel fra USA og sørover, som igjen gir næring til kriminaliteten. Et lyspunkt er at den illegale økonomien i Mexico er mye mindre del av totaløkonomien enn det den var i Colombia på 80- og tidlig 90-tallet.
– Det gir grunn til litt optimisme, sier Krøvel, som legger til at det er viktig å understreke følgende:
– Der situasjonen er virkelig ille, verre enn i Mexico, er i Mellom-Amerika. I Guatemala, El Salvador og Honduras.
130.000 døde
At narkokrig og kriminalitet blir til underholdning er selvsagt ikke noe nytt.
Det er ingenting galt med å bli kjent med problemene gjennom populærkultur og personligheter som Escobar, men da er også verdt å vite at med bortfallet av de colombianske Medellín- og Cali-kartellene har de meksikanske stadig blitt mer mektige.
Og at tross en tidvis karikert fremstilling av narkokrig både i fiksjonens og virkelighetens verden, er det greit å huske at den pågående krigen i Mexico er en humanitær katastrofe som har etterlatt minst 130.000 døde – og som på langt nær er over.
Kilder: coha.org, brookings.edu og To Die In Mexico (John Gibler)
Mexicansk narkobaron rømte fra fengsel
Adán (21) stormet Nobel-scenen – hylles på Facebook
«Sønn, så lenge jeg ikke har begravd deg, skal jeg lete etter deg»
