Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Kjære Thomas!

Jeg tok tak i hvordan du hadde det og sto opp for deg. Jeg kjørte foreldremøte, skaffet støtte og kjørte saken i klassen din. Du sier du har fått det bedre, Thomas,foreldrene dine merker det også,men vet du, Thomas, dette har vært tungt å fronte! Tungt fordi rektor er konfliktsky.

Dermed sto jeg alene, en lærer uten ryggdekning, uten støtte fra rektor. Jeg kjente på redselen for at noe kunne gå galt Thomas, og vet du, uten rektors støtte, gjør jeg ikke dette en gang til!

Det er så mye vi lærere kan velge å engasjere oss i, brenne for og ta tak i, Thomas. Jeg har nettopp tapt saken din i dag, Thomas. Jeg tapte saken din på personalmøtet i dag, Thomas.

Du skal vite jeg prøvde, Thomas. Jeg prøvde å sette fokuset på at du ikke har det bra, Thomas. Jeg prøvde å si at flere sparker etter deg, gjør narr av deg eller går vekk når du kommer. Jeg er lei meg, Thomas. Jeg nådde ikke igjennom. Jeg ble ikke hørt, enda jeg prøvde, Thomas.

Det var viktigere ting å diskutere på personalmøtet: Sjokoladepålegg på skolematen! Vi brukte 45 minutter på det, Thomas! Mange mente at sjokoladepålegg må forbys, fordi det er skadelig for barna.

Jeg så deg for meg i skolegården, Thomas. Alene med ryggen mot veggen, aldri smilende, aldri glad og fri. Jeg så deg for meg, Thomas. Akkurat som den første gangen på jobb i høst. Jeg la raskt merke til deg da jeg startet som ny lærer, Thomas. Du stod alene i skolegården, observerte de andre elevene som lekte. Du stod med ryggen helt inntil veggen, stod der alle de 30 minuttene friminuttet varte, 30 minutter alene, med ryggen mot veggen, Thomas.

Noen dager etterpå skjønte jeg hvorfor du foretrakk å stå med ryggen mot veggen, Thomas. Veggen i ryggen ga deg en følelse av trygghet, i det minste 50 prosent følelse av trygghet. En halv trygghet mot at ingen skulle angripe deg bakfra, Thomas. Du hadde nok med å verge deg mot angrep forfra.

Jeg gråter, Thomas. Jeg gråter fordi jeg jobber på en skole der sjokoladepålegg-debatten er viktigere enn debatten om hvordan vi skal stoppe mobbing. Jeg gråter fordi jeg bare kan beskytte deg i de friminuttene jeg går inspeksjon, Thomas. Jeg gråter fordi jeg jobber på en skole der det blir brukt mer tid på snakke om senskadene av sjokoladepålegg enn senskadene av mobbing, Thomas.

Unnskyld, Thomas! Jeg hadde tenkt å gi meg, men nå vet jeg. I morgen slår jeg i bordet! Jeg mener at mobbing må forbys, Thomas. Jeg mener at mobbing er mer skadelig enn sjokoladepålegg!

Dette innlegget ble først delt på Facebooksiden Mot mobbing, og der kan du også lese hvordan det gikk videre.