#

2SITERT
Feiden mellom José Mourinho og Eva Carneiro har preget mediebildet i England den siste uken. FOTO: MIKE EGERTON / NTB Scanpix
Feiden mellom José Mourinho og Eva Carneiro har preget mediebildet i England den siste uken. FOTO: MIKE EGERTON / NTB Scanpix

Fotball er verdens største likestillingssinke

Når så mange kvinner utøver sporten fotball, hvorfor skal bare ett kjønn være med på å lede den?
Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Det er opplagt at Mourinhos frustrasjonsoppvisning på Chelsea-benken lørdag ikke hadde vært noen stor sak om legen het Evan og ikke Eva.

Det har ikke akkurat vært en strøm av sympati til Chelseas sjefsfysioterapeut Jon Fearn, til tross for at han også fikk en skyllebøtte av Mourinho og også ble fjernet fra benken til neste kamp mot Manchester City. Det var til og med Fearn som først reagerte og sprintet ut på banen til spilleren som lå nede.

Hvorfor har denne episoden på benken skapt så sterke reaksjoner?

Sport, og især fotball, er trolig verdens største likestillingssinke. Mens det i mange vestlige land er helt vanlig med kvinnelige statsoverhoder, ministere og administrerende direktører, er mange idretter fremdeles i stor grad preget av mannssjåvinisme. Årsaken til dette er sammensatt, men det er stadig en tilbakevendende og viktig debatt.

<span data-lab-font-icon="icon-play" class="lab-font-icon icon-play"> </span>Se Mourinho-bildene kampproduksjonen ikke viste

Det er gjort flere forskningsprosjekter i Norge på kjønnsforskjeller i sportens verden, og idrettssosiologer har senest nå i sommer slått alarm om at den manglende likestillingen i idretten er et demokratisk problem her i Norge.

Når så mange kvinner utøver sporten fotball, hvorfor skal bare ett kjønn være med på å lede den? En grov opptelling i de mest populære herreligaene i fotball viser at dette åpenbart bør være en bekymring også i andre land enn Norge. I La Liga er det for alle lagene oppført to kvinner i støtteapparatene, begge leger. I Premier League er det omtrent det samme. Tilstanden er ikke det spor bedre i Tippeligaen.

Det har tidligere vært flere saker knyttet til sexisme i Premier League. I perioden 1997-2005 hadde ligaen sin første kvinnelige assistentdommer i Wendy Toms, som ikke uventet opplevde trakassering på bakgrunn av kjønn. Selvsagt var hun like kompetent som sine mannlige kolleger. Linjedommer Sian Massey-Ellis begynte å dømme i Premier League i 2010. Hun skapte umiddelbart ufrivillig store overskrifter som følge av at to britiske fotballeksperter fra Sky Sports hadde lirt av seg svært nedlatende og sexistiske uttalelser på amøbenivå. Det ble blant annet antydet at hun ikke kunne offside-regelen fordi hun var kvinne.

At likt kvalifiserte kvinner og menn kan beherske de samme yrkene er i dagens samfunn opplagt, selv om det fremdeles er en vei å gå hva gjelder lik lønn for likt arbeid. Tidligere generasjoners kvinnekamp har kjempet frem rettigheter som i dag er en selvfølge. Globalt sett er likevel kvinners kamp for likestilling en avgjørende faktor for verdensutviklingen. Da er det urovekkende at utviklingen i sportens univers går så ekstremt langsomt. Jeg tror likevel ikke Mourinhos tordentale hadde noe med Evas kompetanse som lege å gjøre, men ubevisst kan den ha hatt en sexistisk undertone.

Det tok 123 år før kvinnene fikk lik premiepott som mennene i Wimbledon-turneringene og 95 år før Jen Welter nå i 2015 blir den første kvinnen til å være en del av et støtteapparatet til en NFL-klubb, som trener i Arizona Cardinals. NFL har også ansatt sin første kvinnelige fulltidsdommer, Sarah Thomas, før denne sesongen.

Så hva handler egentlig denne saken om? En følelsesstyrt leder som menneskelig nok spytter ut sin sportslige frustrasjon over kamputfallet på to tilfeldige personer i støtteapparatet?

Handler den om trenerens innblanding i medisinske vurderinger? Handler den om trenerstil, engasjement og kommunikasjon? Handler den om sexisme? Handler den om interne stridigheter i et støtteapparat der ikke alt har kommet offentligheten for øre? Handler det om en trener som utad har behov for å vise hvem som er sjefen? Handler den om at de personene som til enhver tid blir valgt ut til å sitte på benken må ha sjefens tillit og må kunne lese spillets gang?

Handler den om en hensynsløs personalbehandling eller besluttsom ledelse? Er det viktigere å ha en lege med god kjemi med sjefen enn den mest kompetente med best oversikt over spillerne?

Jeg synes denne saken handler om noe helt annet. Den handler om reaksjonene. Hvorfor folk blir så provosert og hvorfor dette engasjerer. Den massive støtten Eva Carneiro har opplevd gir inntrykk av en kollektiv frustrasjon på kvinners vegne, uavhengig om den har rot i virkeligheten eller ikke. Folk opplever utskjellingen og degraderingen på benken som sexistisk, på bakgrunn av historien og det nærmest totale fraværet av kvinner i engelsk herrefotball.

Det handler også om at denne hendelsen finner sted i milliardindustrien Premier League. At utskjellingen kommer fra en av verdens mest berømte og karismatiske trenere og på benken til et av verdens beste klubblag. Fotball er religion for mange, også mange kvinner. Det faktum at FIFA også melder seg på og fordømmer Mourinhos utskjelling sier litt om ringvirkningene av en kraftsalve fra en trener i kampens hete.

Nettopp derfor er Twitter- og Facebook-støtten til Dr. Carneiro, og det positive engasjementet til fotballentusiaster, et lite, langsomt puff i sportens likestillingskamp. Det blir neppe noen markant økning av antall kvinner i støtteapparatene i Premier League neste sesong. Utviklingen i sportens verden smyger av sted i sneglefart. Ikke bare på grunn av sexisme, men også kvinners egne valg.

Lørdagens episode på benken skremmer neppe andre kvinner til å påta seg oppgaver eller tvile på egne prestasjoner, men Dr. Eva Carneiros egen uttalelse, der hun uttrykker sin takknemlighet for støtten, vitner om at det å bli degradert av en autoritær, men dyktig fotballtrener for å ha gjort jobben sin, resulterte i en symbolsk likestillingsbris.