I spalten "Bilen Min" har Broom.no-leserne mulighet til å fortelle litt om sin egen eller sine egne biler, og litt om sin bilinteresse.

Den første bilen fra Vauxhall så dagens lys i 1903.

I 1967, da Vauxhall feiret sitt diamant-jubileum, introdusert de den helt nye FD Victor. Modellen fikk mye oppmerksomhet for sitt design, innovative nyutviklede motor og sikkerhet, som for eksempel den energiabsorberende rattstammen. Faktisk kalte The Times bilen for «the star of the Motor Show» og The Sunday Times kåret bilen til «British Car of the Year».

I 1968 oppsto et nytt navn hos Vauxhall. Ventora var bygget på FD-karosseriet, men utstyrt med en 3,3 liters, sekssylindret rekkemotor. I tillegg var den mer luksuriøst utstyrt. FD-modellen gikk fra 1967 til 1972, da FE overtok. I 1978 var det slutt for Victor-navnet. Vauxhall FD ble levert med en 1,6 liters eller en 2,0 liters firesylindret motorer og den nevnte 3,3 liters rekkesekseren.

Modellnavnene var Victor for den enkleste utførelsen, VX4/90 som var en mer påkostet modell med opptrimmet motor, og Ventora, som var toppmodellen. I følge et uoffisielt register eksisterer det totalt 14 Vauxhall Victor/VX4/90 FD og 13 Ventora FD i Norge.

Hvor mange av disse som er registrert, er jeg ikke kjent med. Alt dette forteller John-Are Luther fra Leirsund som har sendt oss bilder og informasjon om sin fine, originale Vauxhall Victor fra 1970. 

Opel Kadett B: En gang krydde det av dem på norske veier

Bilen min:

Merke, modell: Vauxhall Victor FD Super, 1970 modell.

Hvor lenge har du eid den? Siden 1996

Hva har du gjort med den?

Jeg kjøpte bilen etter et tips fra en bekjent som var lidenskapelig interessert i Vauxhall. Vi reiste ned til Askim for å se på den der den sto, lagret på en låve.

Bilen var eid av en eldre dame som sammen med mannen hadde kjøpt den ny i 1970. Mannen døde tidlig, og damen brukte bilen bare sporadisk. Da hun ble så gammel at hun sluttet å kjøre, overtok barnebarnet hennes den. Han gjorde ett forsøk på å holde bilen i gang, men lyktes ikke helt. Heldigvis ble den parkert og ikke kjørt sønder og sammen, som kan skje i slike tilfeller.

Da jeg kom til låven i Askim var det som på en amerikansk film der det blir gjort ett låvefunn. Lengst innerst, bak masse redskaper og utstyr, sto den, med et tykt lag kornstøv over det hele. Etter at barnebarnet hadde fått forsikring om at jeg var nok interessert, begynte han å fjerne det som sto bak bilen. Etter en stund sto den på gårdsplassen.

Startet, men gikk ikke

Det var vanskelig å se tilstanden på lakk og krom på grunn av alt støvet, men den så hel og fin ut. Fikk ikke sjekket hele dørken under, men kanaler, skjermer, bagasjerom og motorrom var hele. Det var noen små rusthull i innerskjermene på ett kjent sted på grunn av konstruksjonen. Det finnes til og med ferdig tilpassede plater for dette området. Bremsene funket ikke. Den startet, men gikk ikke. Etter at barnebarnet tok over bilen, byttet han til en større motor.

Motoren er på utseende helt lik den originale, men er nå en 2,3 liter på 115 hester fra en FE type. Det kan også nevnes at denne bilen var litt spesiell siden den var originalt levert med en 1,6 liter, seter foran og firetrinns gulvgir. 1,6-literen ble levert med sofa og rattgir med seter og gulvgir som opsjon.

Dette ble et sjeldent valg da de som ønsket dette heller kjøpte 2-literen, der dette var standard. Jeg bestemte meg for å gi bilen en sjanse og forhandlet pris og avtalte å komme tilbake med bilhenger for å hente den senere, siden den ikke var kjørbar. Den kunne stå på låven noen dager til. Bilen ble hentet og kjørt til mitt hjemsted på Lillestrøm. Vi bodde i ett hus med veldig lite uteareal og ingen garasje.

Derfor var det ikke hensiktsmessig å starte noen restaurering da. Bilen ble kjørt på lager for å avvente bedre forhold. Det hadde vært planen lenge å flytte til ett sted med større tomt og helst også garasje. Det skulle vise seg at det tok litt tid. Bilen ble lagret fra 1996 til 2001, da jeg bestemte meg for å se nærmere på om det var mulig å få skilter på den.

Det ville bli enklere når den var flyttbar. Frem til garasje ble oppført i 2006, hadde jeg bilen lagret hos min svigermor om vinteren og hjemme på sommeren. I denne perioden ble følgende gjort. Først ble bremser overhalt. Nye stempler og bremseklosser foran og nye sylindere og bremsebånd bak. Etter dette, og litt småfiks med lys og forstilling, ble den EU-godkjent i 2001.

Gunstige rusthull ...

De påfølgende somrene ble alt interiør plukket ut og gulvet slipt og rustbehandlet. Samme prosess i bagasjerom og motorrom for å fjerne overflaterust. Rusthullene i motorrommet har jeg latt være som de er, da det ikke er kritisk, og egentlig en fordel i forhold til konstruksjonsfeilen med tanke på lufting. Det gir mer lufting, for å forklare det slik.

Tannstang ble også overhalt. I 2006 ble som nevnt garasjen reist og vinteren 06/07 ble en sann glede, med bilmekking. Da det viste seg å være noe dårlig og ujevn kompresjon, ble toppen overhalt. Nye ventiler, sliping av ventilseter og planing hjalp.

I 2009 ble dashbordet byttet, da det originale hadde en stor sprekk midt på. Dette var også helt vanlig problem, så det var ikke enkelt å finne nytt. Jeg fikk, etter lang tids søk, tak i ett som var rødt. Interiøret i min Victor er mørkt grønt, så løsningen ble å lakkere det i riktig farge. Det ble etter litt forskning på fargenyanse helt perfekt.