#

2SITERT
Klikk for å endre bildetekst
Klikk for å endre bildetekst

I løpet av ti år har jeg aldri blitt invitert i én bursdag. For dere var jeg bare luft. 

Bendik (18) beskriver ensomheten etter å ha blitt mobbet gjennom hele barne- og ungdomstiden. 

Jeg er ensom, men hva kan jeg gjøre med det? 

Det hele startet tidlig på barneskolen, faktisk allerede så tidlig som første skoledag. De andre andre barna gjorde det helt klart at jeg ikke var en av dem. Ikke fordi jeg kledde meg annerledes eller så annerledes ut, men fordi jeg snakket annerledes. Jeg hadde taleproblemer. De var aldri så store at de ikke forsto hva jeg sa, men det var enkelte bokstaver, R og L, som var vanskeligere for meg å uttale enn andre og det var sånn det hele startet.

Det begynte med dere på min egen alder, men også eldre barn på skolen fulgte raskt opp med å skulle gjøre narr av meg. Ryktet om «han som ikke kunne snakke» spredte seg fort. Deres største glede var å skulle ha meg til å uttale settinger dere visste jeg ikke kunne klare.

Dette gledet dere. Dere lo, det var deres underholdning.

I løpet av få år utviklet dette seg. Det var ikke lengre tilfredsstillende nok for dere å bare skulle gjøre narr av meg for måten jeg pratet. Nå ønsket dere også å påpeke, gjerne slik at flest mulig andre fikk det med seg, alle feil jeg gjorde. Setninger som «Klarer du ikke det regnestykket? Taper!» eller «Skjønner du ikke det? Hvor dum går det an å bli» var noe jeg hørte ofte.

De gangene vi hadde gruppearbeid, så var det ingen av dere som ønsket å samarbeide med meg. Dere lot som om jeg ikke eksisterte. I klasserommet var det aldri noen som ønsket å sette seg sammen med meg, det var alltid en stol ledig ved siden av meg. I skolekantinen, i gangene eller i skolegården var det aldri noen som hilste.

For dere var jeg bare luft.

I ti år har jeg gått på den samme barne- og ungdomsskolen med dere. I løpet av ti år så har jeg aldri en eneste gang å bli invitert med ut etter skoletid, å bli invitert i bursdag eller å i det hele tatt få høre noe positivt fra dere. Unntaket er de fire første årene på barneskolen da det var vanlig å invitere hele klassen i bursdag.

Ti år brukte dere på å bryte meg ned, dag for dag. Selvfølelsen er borte, selvtillit vet jeg ikke lengre hva betyr, venner har jeg ikke i mils omkrets, dette sørget dere for. Jeg er redd for å møte nye mennesker, for hva om de kjenner en av dere? Jeg tør ikke tenke på hva dere kan ha fortalt dem.

Nå er det tre år siden jeg var ferdig på ungdomsskolen og begynte på videregående i byen, men ting er ikke blitt bedre. Den sosiale angsten har enda ikke sluppet taket. Å snakke med mennesker synes jeg er skummelt. For hva om de, som dere, skal le av måten jeg prater på? En talefeil jeg jevnlig jobber med å kvitte meg med. Hva om de, som dere, skal begynne å finne feil i alt jeg gjør?

Det er ikke mange uker siden jeg hørte det bli snakket om meg. Hørte det bli hvisket ting som «Han der er skikkelig sær. Jeg tror han er mye alene». Hvilken rett har dere til å si at jeg er sær? Dere kjenner meg ikke.

Dere ga meg aldri en sjanse og på grunn av dere så er jeg alene.

LIK TV 2 Nyhetene PÅ FACEBOOK