Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Svenske Andreas Tjärnberg (38) har på sin egen blogg skrevet om jobben som redningsdykker, og det konstante frykten for å måtte hente opp et barn som dør i vannet. 

LIK TV 2 Nyhetene PÅ FACEBOOK
KONSTANT FRYKT: Brannmann og redningsdykker Andreas Tjärnberg (38) skriver om frykten for å måtte hente opp et livløst barn fra vannet. Foto: Privat
KONSTANT FRYKT: Brannmann og redningsdykker Andreas Tjärnberg (38) skriver om frykten for å måtte hente opp et livløst barn fra vannet. Foto: Privat

Jeg har arbeidet i redningstjenesten i 15 år, og de siste fire årene som redningsdykker. I løpet av disse årene har jeg min egen liste. En liste av ulykker og situasjoner jeg må oppleve. Som en omvendt ønskeliste jeg ikke vil krysse av på. 

Den siste tiden har jeg bare hatt et punkt igjen. Å måtte dykke etter et druknet barn. 

Bare tanken på å løfte opp en livløs kropp til ventende kolleger, foran foreldre lammet av skrekk, får meg til å grøsse. Jeg vet hvor fint det er å løfte et sovende barn og forstår hvor forferdelig galt det må føles å løfte et barn som aldri vil våkne igjen. 

Så går alarmen 

Når barn drukner går det fort. Altfor fort. Ofte i taushet. Det ene sekundet opptatt av lek og sommerlig moro, i det neste sekund borte. Forferdelig, stille, borte. 

Bilder av de som drukner med viftende armer og rop om hjelp stemmer ikke alltid. For å være i stand til å vifte med utstrakte armer, mens lungene tømmes for din eneste luft må man være uthvilt, trent og ha god teknikk.

Lekende barn har sjelden det. 

Vi sitter i dykkerbilen. Vi ruser langs St.Eriksgatan i motsatt kjørefelt, og bilene viker unna. Vi skal fram, fort, og tar ikke lenger større hensyn til trafikkreglene. 

Et barn er borte, sekundene teller og fortvilte foreldre føler vi bruker for lang tid. For oss går tiden for fort, og hvert eneste dyrebare sekund suser forbi. 

Plutselig er det ny informasjon på radioen. Barnet er funnet på land. Uskadd. 

Vi roer tempoet, skrur av blålysene og faller inn i rytmen til Stockholms-trafikken. Undrende bilister som akkurat svingte opp på fortauet for å la oss passere, kan igjen planlegge kjøringen. Vi er tilbake i riktig kjørefelt. 

Et sted i Danderyd gråter en forelder av lettelse med et barn i armene. Et sted på Vanadisplan er en redningsdykker lettet over at det siste punktet på listen er det forsatt.

Å dykke etter et druknet barn. 

Innlegget ble først publisert på Tjärnbergs blogg. 

Foreldre – følg disse rådene: 

  • Lær barna dine å svømme tidlig. 
  • Snakk med dem om vannvett. 
  • Gå foran med et godt eksempel. 
  • La ikke barna hoppe eller dykke i ukjent vann. 
  • Bruk alltid redningsvest eller andre hjelpmidler (gjerne mer enn hva barna syntes er kult).
  • Påse at barna har redningsvest når de er på båt, brygger eller i nærheten av vann. 
  • Bruk redningsvest, også når du er utenlands. 
  • Ha barna under oppsyn HELE tiden. Legg vekk mobilen! 
  • Vær nøye med at noen har ansvaret. 
  • Stol ikke på stillheten. 
  • Ser du noen som forsvinner fra overflaten, forsøk å memorer stedet hvis du ikke kan få opp personen på egenhånd.

Kilde: Redningsdykker Andreas Tjärnberg.