#

2SITERT
BEKLAGER, MØDRE: Nicole Rydén vakte ramaskrik med sitt blogginnlegg om barn på Facebook. I oppfølgeren beklager hun - men ikke slik du tror. Foto: Privat
BEKLAGER, MØDRE: Nicole Rydén vakte ramaskrik med sitt blogginnlegg om barn på Facebook. I oppfølgeren beklager hun - men ikke slik du tror. Foto: Privat

Til alle hysteriske mødre

«Mødre som skriver: «Jeg håper du aldri får barn», «håper dine barn blir utviklingshemmet», og så videre. Hvem faen sier slikt?»
Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

For det første beklager jeg at dere har misforstått debattartikkelen min.

Jeg beklager at dere er så tjukke i hodet, men jeg beklager altså ikke følelsene deres.

En mamma i 30-årsalderen som ikke henger ut barna sine i det offentlige rom, er ikke mindre glad i barna sine. Jeg skjønner at man elsker barna sine mest av alt. Det håper jeg aldre foreldre gjør. Jeg elsker alle barn mest av alt.

Men dere høres ut som syke mennesker når dere formulerer dere på en så destruktiv måte «at barna reddet deres liv».

Tenk på internett som en stygg tatovering. Det forsvinner egentlig aldri når dere skriver om barna deres, eller om hvordan dere har det. Jeg hadde taklet det svært dårlig om jeg hadde funnet ut at min mamma skrev slikt om meg da jeg var baby. At hennes liv ikke var verdt å leve uten meg?

Jeg mener man kan uttrykke sin kjærlighet til barna på et sunnere vis. På en måte som føles mer stabilt og ekte. Jeg legger ganske ofte ut bilder av alle mine venners barn og uttrykker at jeg er glad i dem. Det er ikke feil å legge ut bilder, men man kan formulere seg annerledes. 

Hvordan i helvete kan dere ha tolket min tekst som at dere ikke burde være glad i barna deres, eller at jeg ikke vil ha barn? Eller at man skal hate barna sine?

Først og fremst må dere alle ta ansvar for å tolke (alle) tekster og uttalelser. Ikke ta det personlig. Hvis du ikke føler deg truffet behøver du ikke ta deg nær av det. 

Videre blir jeg sjokkert over hvordan voksne mennesker – i dette tilfellet mødre – velger å uttrykke seg. Mødre som skriver: «Jeg håper du aldri får barn», «håper dine barn blir utviklingshemmet» og så videre. Hvem faen sier slikt?

Om man uttaler seg på den måten høres man enda mer ut som et sykt menneske. Jeg er ikke sensitiv for stygge ord eller bannskap. Jeg banner i hver jævla setning, og det virker også fattig. Uutdannet og jævla usexy. Det er jeg klar over.

Men er dere bevisste og klar over hvordan dere høres ut? Dere høres ut som barn som føder barn. Dere høres ut som vemmelige snørrunger som mobber andre barn i skolegården. Og så føder dere bare nye mobbere

Slik oppfatter jeg dere. 

Og en annen ting skal dere ha jævlig klart for dere. Mine meninger bygger ikke på SIFO-undersøkelser eller statistikk, men på egne erfaringer og fordommer om nettopp unge småbarnsmødre. Og en gal sverm av unge småbarnsmødre som lot høre fra seg på Instagram og skrek som stukne griser over hvor krenket de var.

På samme måte som den eldre kvinnen og moren i stedet applauderte meg og skjønte teksten akkurat slik den bør tolkes.

Således har dere sprø småbarnsmødre bekreftet mine fordommer. Esler, er dere

Igjen. Det jeg synes burde være uviktig for dere. For alle. Det ligger i betrakterens øyne å tolke, ta til seg teksten og forholde seg til den. Føler du deg truffet? Leit. Men ta det ikke personlig.

Og tenk på hvordan du uttrykker deg. Du er jo mamma nå. Vær bedre enn som så!

Se også Nicole Rydéns blogg: nicoleryden.se