ÅPEN: Elise (18) har valgt å dele sine opplevelser, i håp om at unge med spiseforstyrrelser i fremtiden skal få et bedre tilbud. Foto: Privat
ÅPEN: Elise (18) har valgt å dele sine opplevelser, i håp om at unge med spiseforstyrrelser i fremtiden skal få et bedre tilbud. Foto: Privat

Elise (18)– Jeg kunne blitt mye raskere frisk

Bulimisyke Elise (18) ba flere ganger om mer hjelp, men fikk nei - og gikk ned ytterligere ti kilo i vekt. 
Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Det begynte allerede da Elise Amanda Nyheim (18) fra Larvik gikk på barneskolen.

Kroppen begynte å forandre seg, men hodet hang ikke med. 

– Jeg begynte å få former og fikk helt panikk. Tanken på å skulle vokse opp og bli voksen freaket meg ut. Jeg ville være et barn for alltid, forteller Nyheim til TV 2. 

Mat ble plutselig alt som betydde noe i Elises verden. Hun telte kalorier, veide seg, overspiste - og kastet opp. 

– Du føler deg mislykket som forelder

Rundt henne skjønte venner og familie etterhvert hva som foregikk. 

– Jeg hørte at hun kastet opp på badet. Da hun kom ut og jeg spurte om hun var syk, så hun bare dumt på meg, forteller faren, Espen Nyheim. 

Han har, sammen med sin tidligere samboer, hatt hovedansvaret for Elise fra hun begynte å slite med spiseforstyrrelsen. Da han forsto alvoret i situasjonen, dreide livet seg brått kun om å hjelpe datteren. 

– Det er helt jævlig. Du føler deg maktesløs og mislykket som forelder. Situasjonen spiller rett og slett på hele følelsesregisteret, sier han til TV 2. 

Faren forteller om stadige kamper for å få sengeplass til datteren på en døgnenhet.

– Jeg fikk beskjed av helsevesenet om å passe på Elise døgnet rundt slik at hun ikke skulle skade seg eller lignende. Hvordan skulle jeg kombinere dette med en heltidsjobb? spør han. 

Ba om å bli innlagt

Etterhvert snudde det også for Elise. Sakte kom tankene om å bli frisk, og hun forsto at det var viktig med profesjonell hjelp.

Den unge jenta hadde allerede vært til behandling ved Barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling (BUPA) ved Vestfold sykehus, og ba innstendig om å få bli innlagt over en lengre periode ved døgnenheten. 

Ifølge ungjenta, fikk hun da til svar at hun ikke var syk nok. 

– Jeg ville så sterkt bli frisk, men jeg klarte ikke alene. Mer intensiv hjelp ville ha hjulpet meg mye mer og mye raskere, mener hun.  

«Er jeg ikke tynn nok?»

Elise husker ikke hvor mange ganger hun ba helsevesenet om å bli innlagt og eller på annen måte få mer intensiv hjelp. 

– Det er så mange ganger at jeg har mistet tellingen, sier hun. 

Å bli avvist, ble dessuten fatalt for attenåringen. I Elises hode, var nemlig det å få høre at hun ikke var syk nok, det samme som å høre at hun ikke var tynn nok.

Som et resultat raste hun ned ytterligere ti kilo i vekt.

– Jeg vet at jeg ikke hadde kommet så langt i spiseforstyrrelsene om jeg hadde fått hjelp da jeg ba om det, sier hun. 

Pappa Espen synes det er fortvilende at datteren ikke ble hørt da hun ba om mer hjelp.

– Hun tok selv initiativ til dette, og det må ha vært et at de tøffeste valgene hun har tatt, mener han.

–Ikke alltid den beste løsningen

Sykehuset i Vestfold, som har behandlet Elise, synes det er leit av Elise ikke opplevde at tilbudet hun fikk hos dem var godt nok. De understreker at behandling av spiseforstyrrelser er et område de prioriterer høyt, og at de har utarbeidet ny retningslinjer for behandling av tilfeller som Elise.

De mener derimot ikke at dagens tilbud om antall døgnplasser er for lavt.

– Det er ikke alltid at innleggelse er beste løsning selv om alvorlighetsgraden er høy. Innleggelse i døgnavdeling kan være aktuelt ved behov for tvangsbehandling, intensivert behandling, hvilket gjelder de aller, aller færreste av personer med spiseforstyrrelse,, skriver avdelingssjef ved Barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling, Inger Meland Buene, i en e-post til TV 2.

– Ikke en unik historie

Interesseorganisasjonen Rådgivning om spiseforstyrrelser (ROS), er ikke overrasket over Elises historie. De snakker daglig med mennesker som sliter med kropp, mat og selvfølelse og deres pårørende. 

– Dette er dessverre ikke en unik historie, sier generalsekretær i ROS, Irene Kingswick. 

– Det er utrolig tøft å få et sånt svar når du endelig har åpnet deg opp. Det kan være både krenkende og rippe opp i gamle traumer, mener Kingswick. 

Vil ikke at andre skal oppleve det samme

Både Elise og pappa Espen har valgt å være svært åpne om sykdommen og utfordringene familien har møtt. 

– Jeg ønsker at de som kommer etter meg skal få slippe å kjempe mot systemet i tillegg til sykdommen, sier Elise.

Faren Espen er enig. Han mener norsk helsevesen bør få hevet kompetanse om spiseforstyrrelser, samt få bevilget mer ressurser til å utvide tilbudet om døgnplasser. 

dag føler datteren Elise seg friskere. 

– Det går opp og ned, men det går generelt mye bedre med meg. Jeg har i det minste noe som kan minne om er normalt liv igjen, avslutter hun.