#

2SITERT
Klikk for å endre bildetekst
Klikk for å endre bildetekst

Er jeg tynn nok til å være syk nok nå?

Elise Amanda Nyheim (18) har slitt med spiseforstyrrelse i nesten fem år. Flere ganger ba hun om mer intensiv oppfølging og hjelp - men fikk til beskjed at hun ikke var syk nok. I #2sitert deler hun sin historie. 
Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Før jeg begynner skal dere få se åtte bilder. Åtte bilder tatt på forskjellige stadier i livet mitt. Bildene til venstre er alle fra samme stadium, bildene til høyre er fra et annet.

Se på bildene og gjett så, hvor tror du jeg var sykest, hvor tror du spiseforstyrrelsen hadde mest makt?

Klikk for å endre bildetekst
Klikk for å endre bildetekst
Klikk for å endre bildetekst
Klikk for å endre bildetekst

Du tenker nok at jeg var sykest på bildene til høyre. Vel, da kan jeg fortelle at du tar helt feil. Og det er hele poenget med dette innlegget. Når er man tynn nok til å bli tatt på alvor? Hvorfor må man være "tynn nok" for å være "syk nok"?

Jeg var mye, mye sykere på bildene til venstre, men man kan ikke se det. For hva er det egentlig å se? Du kunne ikke se at jeg brukte hele dagen på å spise og spy til jeg falt om. Du kunne ikke se at kroppen min var helt ødelagt innvendig og overhodet ikke fungerte. Du kunne ikke se hvor mye tankene tok overhånd og hvor fastlåst jeg var i spiseforstyrrelsen. Du ser kun ei vanlig jente, eller hva? Du kunne ikke se alle sykehusinnleggelsene, du kunne ikke se at jeg blakket meg ut fullstendig fordi det var så dyrt å kjøpe mat som skulle fylle behovet mitt for matrusen, du kunne ikke se hvor vondt og vanskelig jeg hadde det eller alle kampene jeg kjempet. 

Og det var det nesten ingen andre som kunne se heller. Selv om jeg fortalte og ba om hjelp, så fikk jeg ikke tilstrekkelig med hjelp. Jeg var ikke syk nok i det offentlige sine øyne. Eller rettere sagt: jeg var ikke tynn nok. For hvorfor er det sånn at man må være radmager før man blir tatt på alvor? Jeg synes i alle fall ikke det er greit, ikke i det hele tatt. Det er rett og slett krenkende.

Jeg ruset meg bokstavelig talt på mat, jeg MÅTTE ha maten, måtte overspise, måtte kaste opp. Jeg prioriterte mat foran venner, foran skole, foran familie, foran alt. Hvor mange ganger jeg ba om hjelp aner jeg ikke, hvor mange akuttinnleggelser jeg har vært gjennom fordi tankene har tatt overhånd aner jeg ikke. Men det ble aldri noe mer, for jeg var ikke syk nok (les: tynn nok). Hvorfor fikk jeg ikke hjelpen jeg så sårt ba om? Hvorfor måtte pappa kjempe mot helsevesenet og ikke med?

Og det, det trigget. Å ikke være syk nok, men likevel ha en spiseforstyrrelsediagnose. Var jeg ikke en flink nok spiseforstyrret? Synes de også jeg var feit? For jeg var jo det. Tankene i hodet mitt sa så. Dermed kom også tvangstankene: "For å fortjene å lakke neglene må du ta 500 sit-ups" kommanderte de. Og jeg lystret.

Jeg klarte ikke å stoppe selv. Jeg spiste og spiste til magen var så full at magesekken presset på lungene og jeg så vidt fikk puste. Jeg spiste så mye at jeg fikk et langt strekkmerke på magen fordi magen rett og slett ikke var stor nok. Jeg spiste og spydde bort flere tusen kroner i uka og jeg har lån. Lån som jeg lånte for å ha råd til å ruse meg på maten. Likevel var jeg ikke syk nok, jeg var ikke "tynn nok".

Etterhvert raste jeg ned ti kilo til og mistet alt av former. Men psykisk? Livet mitt generelt? Jo, jeg hadde det faktisk mye bedre, jeg var ikke så fanget av spiseforstyrrelsen. Jeg brydde meg ikke så mye mer, tenkte ikke så mye på det. Tankene om å bli frisk kom på alvor.

Men da slo plutselig det offentlige full alarm. Nå var det alvor, for jeg var plutselig syk nok, bare fordi jeg "endelig" var tynn nok. Det skulle bli samtaler hver uke, blodprøver og full legesjekk en gang i uken.

Jeg skulle så ønske jeg at jeg fikk hjelpen jeg trengte da jeg ba om det. Da hadde jeg aldri kommet så langt i spiseforstyrrelsen. Er det ikke lurt å plukke opp folk så fort som mulig i systemet? Få de raskt på beina igjen?

Min opplevelse er at helsevesenet kun ser kroppen og vekten. Du får ikke ordentlig hjelp før du er tynn nok. Og det skremmer meg virkelig. Noe må gjøres, dette er så absolutt ikke greit.

Innlegget ble først publisert på Elises blogg og er forkortet og redigert i samråd med Elise.