– Verden må våkne. Dette kan ikke fortsette

Temesgen (24) overlevde ulykken som for alvor åpnet verdens øyne for krisen i Middelhavet. Han kan ikke forstå at tragedien fortsetter. 

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

3. oktober 2013 sank en båt fullastet med flyktninger utenfor Lampedusa. 360 mennesker omkom. Uykken åpnet for alvor verdens øyne for tragediene som utspiller seg i Middelhavet.

Om bord var 24 år gamle Temesgen. Sammen med onkelen flyktet han fra Eritrea.
Som for så mange andre, gikk flukten gjennom Sahara-ørkenen i Sudan, nordover mot Libya.

– Vi visste om risikoen. Vi visste at det var en 50/50 sjanse for å overleve. Men vi hadde ikke noe valg. Vi kunne ikke bli værende i Eritrea, det var umulig, sier Temesgen Abraha (24).

Sjøen vekker minner

Etter nøye overveielser forteller han sin historie til TV 2. Han frykter repressalier fra myndighetene i Eritrea, men mener at historien er for viktig til å forbli ufortalt. Han har vært med på flukten fra Afrika, og kjenner faren ved det. Han forstår ikke at tragediene i Middelhavet fortsetter å skje.

– Vi betalte 1000 dollar til menneskesmuglere. De sa at de skulle frakte oss trygt til Sicilia. At det ikke ville bli trygt, var vi klar over. Men vi kunne ikke forestille oss hvordan flykten ble, forteller han.

TV 2 møter Temesgen ytterst på Nordnes i Bergen. Fra utkikkspunktet er det vann på alle kanter. Båter kjører forbi, på vei inn i Vågen. Han går litt keitete. Vennen som blir med ham, forklarer at det fordi han fortsatt blir ubekvem i nærheten av vann.

– Jeg klarer meg, men det er ikke behagelig, sier 24-åringen.

Mishandlet av menneskehandlere

For drøye to og et halvt år siden bestemte han og onkelen seg. De måtte flykte. Et liv i Eritrea var ikke mulig å leve, forteller han.

De fleste har fått med seg de tragiske historiene om de mange båtflyktningene i Middelhavet. Gamle skip, som frakter alt for mange mennesker. Temesgen forteller at flukten før de kom til båten, var minst like forferdelig.

– Menneskehandlerne sier at de skal transportere oss trygt, men vi vet at det ikke er sant. Det er farlig å reise om dagen, så det meste skjer i nattemørket. Man får ikke mat eller drikke. Gjennom Sahara-ørkenen ble 30 mennesker stablet inn i alt for små kjøretøy. I Libya kom vi til en slags leir, hvor menneskehandlerne stuet oss sammen. Jeg så noen bli pisket, forteller han.

– Der! Det der er Alex!

Ved havnen i Libya gikk ferden videre med båt. Over 500 mennesker ble stuet om bord, de fleste utsultet. Temesgen husker best barna.

– Det var en kvinne blant oss. Hun hadde tre barn med seg, og var gravid. Før båten hentet oss spontaborterte hun, det var forferdelig. Jeg tror ikke verken hun eller barna overlevde.

Det gjorde heller ikke Temesgens onkel. Han var blant de 150 som omkom i ulykken.

TV 2 vil vise ham noen av bildene som rullet over norske TV-skjermer i 2013. Bildene som for de fleste nordmenn viser hundrevis av flyktninger bli reddet i land. Etter bare noen sekunder peker Temesgen mot skjermen.

– Der! Det er Alex. Han bor i Tyskland nå, sier han.

Flere kjente dukker opp like etter.

– Han der husker jeg ikke navnet på, men vi satt ikke langt fra hverandre i båten fra Libya. Jeg husker at han var nær ved å dø. Derfor ble han fraktet direkte til Sicilia etter at vi ble reddet, sier han.

– Dette kan ikke fortsette

Nå har Temesgen oppholdstillatelse i Norge, og lærer seg norsk på en skole i Bergen.

– Det jeg vil ha er å ha et fredelig liv. Alt jeg ønsker i livet er fred, og det har jeg fått her, sier han.

Men Temesgen vet at han er blant de heldige. Han synes det er vanskelig å forstå at historien fortsetter å gjenta seg.

– Verden har sett ulykken jeg var med i. Men folk fortsetter å flykte samme vei.
Nå skjer det hele igjen og verden er nok en gang vitne til tragediene på havet.
Det virker som om verden sitter og ser på, og det overrasker meg. Dette kan ikke fortsette, sier han.