Verdensorganisasjonen kaller nå situasjonen i Ukraina en humanitær krise og vil mandag komme med en apell til medlemslandene om 300 millioner kroner for å avhjelpe de mest akutte behovene.

– Et rent helvete

Blant flyktningene er lille Alisa og mamma Ljudmila. De to har vært gjennom en  slitsom og skremmende reise fra Debaltseve. 

– Det var et helvete, simpelthen. Et rent helvete, forteller Ljudmila.

I tre uker har de holdt ut midt i bomberegnet. Men i dag tidlig innså Ljudmila og mange av hennes naboer at situasjonen var håpløs.

– De skjøt hele natta slik at ingen fikk sove. Datteren min gråt hele natten. Vi har ikke strøm, ikke vann, ikke varme. Ingenting. I leiligheten vår var det én varmegrad. Det var umulig å bli værende der. Svigermor på 75 ble værende igjen. Hun nektet å dra, forteller Ljudmila.

Bekymret for barna

Inne på jernbanestasjon sitter sønnen Jegor og passer på de få tingene de fikk med seg ut fra Debaltseve.

16-åringen er tydelig preget av det han har opplevd. Han tenker allikevel mest på lillesøster på fem, som han sier er blitt så mutt og innesluttet i det siste.

– Med en gang vi fikk en mulighet dro vi ut. Vi var så redde for henne. Alt dette er veldig traumatisk for ei lita jente, sier Jegor.

I UKRAINA: TV 2s fotograf Aage Aune og reporter Øystein Bogen. (FOTO: TV 2)
I UKRAINA: TV 2s fotograf Aage Aune og reporter Øystein Bogen. (FOTO: TV 2)

Kun frivillig innsats

Hver time kommer stadig flere mennesker hit fra de krigsrammede områdene i Øst-Ukraina. Foreløpig er det utelukkende frivillig innsats som holder liv i disse menneskene.

Svetlana er psykologistudent, men har tatt pause fra studiene for å hjelpe flyktningene med å bearbeide det de har opplevd. Hun forteller om svært pregede mennesker.

– Svært mange er vettskremte, i sjokk. Det vet ikke hva de skal gjøre. Enkelte får panikkanfall, er desorienterte. Mange vil ikke si et ord, forteller Svetlana.

Vet ikke hvor de skal dra

Ljudmila aner ennå ikke hvor de skal gjøre av seg og prøver å finne ut hvor det går tog. Hun føler det haster, for lille Alina er redd og vil vekk fra dette stedet.

– Vi vil helst dra så fort mulig. Å komme oss vekk herfra. Jeg vet ikke hvor, sier Ljudmira.

Hun håper og tror at de snart kan vende tilbake til hjemmet sitt. Slike illusjoner har ikke sønnen Jegor.

– Jeg håper jo selvsagt vi kan dra tilbake, men jeg tviler på at det går. Det er jo nesten ingenting igjen av byen, sier 16-åringen.