Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Tusener er på flukt fra krigen i Ukraina mens kampene trappes opp. Mange av flyktningene havner på jernbanestasjonen i den lille byen Sloviansk før de sendes videre til en uviss fremtid.

Vet ikke hvor de skal

Familiene stavrer seg over skinnegangen på jernbanestasjonen i Sloviansk. De vet ikke hvor de er på vei. Men de vet at det er trygt. I hvert fall foreløpig. En av dem er Oksana.

– Vi har flyktet fra helvete. Jeg har lyst til å kysse bakken fordi her er det fredelig, forteller  Oksana.

Sammen med datteren Alina på sju år har hun flyktet fra den beleirede byen Debaltseve.

– Fordi de driver og skyter der, forteller Alina om hvorfor de har flyktet.

Stor forandring

I over 14 dager har de levd i bomberegnet, men i går kom de seg endelig ut. Det var litt av litt av en overgang.

I UKRAINA: Øystein Bogen og Aage Aune er TV 2s team i Ukraina. (FOTO: TV 2)
I UKRAINA: Øystein Bogen og Aage Aune er TV 2s team i Ukraina. (FOTO: TV 2)

– Jeg lengter etter ro og fred. Sist natt klarte jeg ikke en gang å sove fordi det var stille her. Vi er vant til at hvis det er stille, bryter det snart løs noe fryktelig, sier Oksana.

Jernbanestasjonen i Sloviansk er blitt omgjort til en stor flyktningeleir. Men den lille byen klarer ikke å ta vare på alle som kommer. Derfor blir de plassert på toget til Kyiv.

Inne i toget er det varmt og ikke så verst å være, synes elleve år gamle Katja, som har bodd i en jordkjeller sammen med hele nabolaget i to uker.

– Hvordan har du det?
– Ikke så veldig bra. Men det føles litt nytt og spennende.Jeg har fått madrass også, sier Katja.

Drømmer om fred

Mens de venter på at toget skal gå, funderer Katja og moren på hva fremtiden vil bringe, og prøver å glemme alt det fæle de har opplevd.

– Det var eksplosjoner hele tiden. Det falt en granat i hagen til nabokona som drepte hunden hennes, forteller Katja.

Ennå aner ingen hvor de vil ende opp. Men Katja drømmer om et sted så langt unna krigen som mulig.

– Amerika?
– Ja, nikker elleveåringen.