DØDE BRÅTT: Elisabeth Langland ga bort farens, Odd Langland, organer da han døde av hjerneblødning. Det reddet fire liv. Foto: Privat
DØDE BRÅTT: Elisabeth Langland ga bort farens, Odd Langland, organer da han døde av hjerneblødning. Det reddet fire liv. Foto: Privat

Elisabeth (27) mistet faren sin, men reddet samtidig flere liv

– Jeg så ingen mening i at han skulle begraves med friske og sterke organer som skulle gå til spille, sier Elisabeth Langland (27). 

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

I 2011 ringte telefonen til Elisabeth Langland. Det var fra legene på St. Olavs hospital, som fortalte at faren hennes hadde fått akutt hjerneblødning.

– Jeg tenkte at det var feil mann, for pappa var jo kjempesprek og frisk. Men det var han, og jeg kastet meg på flyet til Trondheim, sier Elisabeth Langland (27) til TV 2. 

Liten trøst i stor sorg

Dager senere fikk Odd Langland nok en blødning, og ble lagt i kunstig koma. Elisabeth Langland så faren forsvinner fra henne, og hun forsto at han muligens ikke ville våkne til live igjen. Etter to uker på sykehus døde han med Elisabeth ved sin side.

– Det var en stor sorg, forteller Elisabeth, som var 24 år da det skjedde. 

Elisabeth hadde tidligere samme år fortalt faren at hun hadde skaffet seg donorkort, og de to pratet om hvor fint og viktig det var å ta et standpunkt rundt organdonasjon. For hva skulle vel de med organene når de selv døde? Faren til Elisabeth hadde ikke rukket å skaffe seg sitt eget donorkort, men Elisabeth var likevel sikker i sin sak.

Såpass godt kjent hun faren sin. 

– Før legene rakk å spørre meg fortalte jeg at pappas organer skulle doneres vekk, sier hun.

Hjertet, lever og begge nyrene ble donert bort. I alt syv organer kan doneres, inkludert lungene og bukspyttkjertelen. Siden faren til Elisabeth hadde ligget lenge i respirator kunne ikke lungene gis bort. 

– Jeg synes det var så riktig. Det er en fantastisk tanke at det kan redde andre, og det var en liten trøst i min sorg, forteller Elisabeth.

I ettertid fikk Elisabeth vite at farens hjerte og lever hadde vært livreddende, i tillegg til at begge nyrene hadde fått nytt liv i en annen kropp.

– Tenk hvis det omvendt 

Til tross for hun selv har tatt et klart standpunkt med tanke på organdonasjon tror hun det er skremmende for mange. Det er heller ikke uforståelig, sier Elisabeth. 

– Det er så viktig å tenke motsatt vei. Tenk hvis det var pappa som lå der og trengte et organ for å overleve? Det er da man forstår hvor mye det betyr, sier hun.

27-åringen tror mange er redd for døden. De er redd for å snakke om og tenke på døden. 

– Mange våger ikke tenke at skal dø, men det er jo så viktig å tenke på. Det kommer jo til å skje, sier hun.

Hun innrømmer at det var tøft å være alene om beslutningen da faren døde.

– Det var jo bare meg, og jeg måtte jo bestemme det. Men jeg så ingen mening i at han skulle begraves med friske og sterke organer som skulle gå til spille. Det var mitt valg, men også mitt og pappas sammen, sier Elisabeth. 

Hun sier hun ofte tenker på hvor utrolig det er at man faktisk kan transplantere organer.

– Det er jo fantastisk at det går an. Jeg er stolt over å ha tatt den beslutningen, og blir rørt av tanken. 

Vil du si ja til organdonasjon kan du lese mer her. 

Fortell de nærmeste

Daglig leder i Stiftelsen Organdonasjon, Hege Kuhle forteller at det viktigste folk kan gjøre er å snakke med sine nærmeste om hva de ønsker. 

– Mange vi snakker med er positive til å være organdonor, men det er så få som har fortalt noe om det. Da vet ikke familien din hva du ønsker dersom du dør, sier Kuhle. 

Hun sier det er vanskelig for mange pårørende å ta beslutning om organdonasjon når de selv opplever en stor sorg. 

– For mange er det for mye å forholde seg til. Da blir det lettere å si nei, sier hun.