Sandrina (25) måtte bruke advokat 
for å slippe ut av  fosterhjemmet

Sandrina Sandell rømte fra barndomshjemmet for å finne trygghet. Fosterhjemmet ble ikke det trygge redet hun søkte. Dette oppdaget aldri tilsynsmyndighetene - for de var aldri på tilsyn.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Sandrina Sandell (25) søkte tryggheten ved å rømme fra sin biologiske familie.

Hun endte i et fosterhjem, hvor hun verken fant seg til rette eller fant tryggheten.

– Jeg har vel aldri følt meg så ensom som jeg var da, sier Sandrina, som i dag bor i Skien.

Manglende tilsyn

Barn i fosterhjem har rett på fire tilsyn i året. Ifølge Statens helsetilsyn er manglende tilsyn med barna svært vanlig.

Det er også Sandrinas erfaring.

– Jeg ante faktisk ikke at jeg hadde rett til å få oppnevnt en tilsynsfører engang, sier 25-åringen. Hun ble aldri kontaktet av noen personer fra myndighetene som skulle passe på henne og se til at livet ble bra.

Det ble det ikke. Livet kjentes tyngre og tyngre for den stadig mer ensomme jenta.

– Vet du hva, til slutt vurderte jeg å ta livet mitt. Å drepe meg selv føltes som det eneste riktige, den eneste veien ut av uføret, forteller hun.

Mistet venner

Å bli fratatt kontakten med vennene var noe av det verste hun opplevde i fosterhjemmet.

– Fosterforeldrene mine satte sterke begrensninger på livet mitt, noe jeg aldri skjønte. For vennene mine var det eneste jeg hadde igjen, følte jeg. De betød svært mye for meg.

Til slutt endte det med at hun ble en veldig lukket og innesluttet jente.

– Vi var ikke på samme lag, jeg og fosterforeldrene mine, jeg hadde ingen å snakke med. Jeg ble ikke sett av noen.

Sandrina deler skjebne med mange barn i fosterhjem. De får ikke det tilsynet som staten selv har lovet å gi dem.

17-åringen tok grep

Den etter hvert svært så deprimerte jenta hentet fram det sterkeste kortet i seg selv; overlevelsesevnen.

– Jeg måtte bare gi alt, å prøve å komme meg ut av den fæle situasjonen.

Ved hjelp av advokat klarte hun å bryte med fosterhjemmet, og få seg en hybel.

Helt på egen hånd fortsatte hun å leve livet sitt, bare 17 år gammel.

– Det å være på videregående skole med masse ungdommer som kunne søke råd og hjelp hjemme, var rart. Jeg hadde bare meg selv.

Skulle latt være å søke hjelp?

– I dag undres jeg på om jeg bare skulle latt være, for det er så tøft å først bli sviktet av sine egne, for dernest å oppleve et nytt svik. Sandrina spør seg selv innimellom om det var verdt det.

Som voksen har hun valgt å ta en utdanning innenfor den sektoren hun kjenner best: Barnevernsektoren.

Hun vet bedre enn de fleste hvor det svir mest, og hvordan det er å være «den glemte».

– Det å fjerne et barn fra hjemmet sitt gir mange forpliktelser, understreker hun, det er rett og slett omsorgssvikt fra barnevernet det å ikke følge opp disse barna.

TV 2 Har vært i kontakt med både fosterforeldrene og barnevernet i kommunen hvor Sandrina bodde. Til tross for at de er fritatt fra taushetsplikt, ønsker ingen av dem å kommentere saken.