Administrativ leder i Leger uten grenser, Rachel Laugtug Olsen, har nylig vært en måned ved ebola-klinikken til Leger uten grenser i Sierra Leone.

Det var 28-åringen som måtte fortelle sin ebola-smittede kollega Silje Lehne Michalsen at hun var smittet. Olsen fulgte situasjonen rundt den ebolasmittede kollegaen da hun lå på høysmitteavdelingen på Ullevål sykehus. 20. oktober møtte Silje selv opp på en pressekonferanse for å meddele at hun nå var frisk. Olsen sier i ettertid at hun er glad for at det har gått bra med kollegaen.  

Annerledes for de utenlandske arbeiderne

Olsen, som den siste måneden jobbet som administrativ leder ved ebola-klinikken i byen Bo i Sierra Leone, forteller om sterke inntrykk i felt. 

– Det oppleves som vanskelig, men det er lettere å ha noe å gjøre hele tiden i en vanskelig situasjon. Det er nok spesielt vanskelig for de nasjonale arbeiderne som opplever dette langt nærmere. De har ofte mistet familiemedlemmer og venner til ebola allerede.

Hun var selv på en treningscamp i Brussel på vei ned til Sierra Leone. Der ble de preppet i arbeidet de skulle gjøre i de ebola-rammede områdene.

– Man er så godt forberedt som man kan bli ut i fra situasjonen, sier hun. 

28-åringen tilbragte en måned i Sierra Leone, men tenker på de nasjonale helsearbeiderne som ikke kan dra bort når de skal hjem etter arbeidet med de ebola-syke. 

– Vi får jo komme inn og er der i en begrenset tidsperiode og får lov til å komme hjem til et samfunn som ikke er i krise, forteller Olsen.

– Møter frykt blant venner og familie

28-åringen i Leger uten grenser har vært i Norge i en uke og synes det er vanskelig å ikke tenke på ebola-krisen, også fordi hun opplever frykt fra nære venner og familie.

– Jeg har opplevd at folk ikke vil treffe meg med det første og det tror jeg de fleste av oss som har vært der opplever. Det første møtet med det var litt vanskelig, men i andre omgang så er det jo ikke personlig. Det handler om en frykt de personlig har med det ukjente, sier hun.

– For hver dag som gikk, så var vi et steg lenger bak epidemien

– Det er jo veldig vanskelig å ha dratt derifra. Det er vanskelig å vite at for hver dag som gikk, så var vi et steg lenger bak epidemien. Den hjelpeløsheten som man ofte føler på er vanskelig å leve med i ettertid, sier 28-åringen.

Hun synes det var spesielt vanskelig å måtte si nei til syke som oppsøkte senteret. 

– Vi vet at når vi ikke kan ta imot flere pasienter, så får det konsekvenser. 

Men selv om det var tungt å jobbe i Sierra Leone er hun klar på at hun vil tilbake. 

– Det er noe som er utrolig givende å jobbe med, og det finnes ikke en plass i verden hvor det er mer bruk for meg, sier Olsen.