Gjetter du hvem som ble verdensmester i motorcross?

Man trenger ikke en doktorgrad i psykologi for å skjønne hvor André Villa fant sin interesse for motorcross, i hvert fall ikke etter å ha bladd gjennom familiealbumet hans.

Det finnes knapt et bilde av André som liten uten en tohjuling mellom bena. 

Lærte å kjøre tidlig

– Det skjedde så tidlig at jeg egentlig ikke husker at jeg ble introdusert for motorsykler, de har alltid bare vært der. Det førte til at jeg lærte å kjøre motorsykkel før jeg kunne sykle, forteller Villa til TV 2.

En aktiv motorcross-familie

Hvem var drivkraften bak denne interessen?

– Jeg kommer fra en veldig aktiv motocrossfamilie. Min far Kjetil Villa og mine onkler Ivar og Asbjørn var alle aktive motorcrossførere. Sistnevnte, Asbjørn Villa, ble norgesmester og vant kongepokalen. De kjørte alle løp rundt i verden og fikk betalt for det, husker André.

SE OGSÅ BILDEKARUSELLEN NEDERST

Villa villstyring

Som barn beskriver Villa seg som en villstyring

– Jeg var veldig aktiv og utrolig energis. Jeg klatret, spilte fotball og gikk på ski og spilte badminton, kjørte BMX, mountboard og skateboard. Men den store lidenskapen min har alltid vært motorcross.

Gikk mye i fjellet

Linnea Myhre innrømmer at hun kanskje ikke var like aktiv i barndommen som bildet av henne med skiene i hendene skulle tilsi, men hun var likevel mye ute i naturen.

– Jeg husker at jeg var mye på fjellet og gikk sammen med mamma og storebroren min, forteller Linnea til TV 2.

Oppmerksomhetsyk

Linnea husker seg selv som veldig snill og pliktoppfyllende, men at storebroren til tider kunne synes at hun var en plage.

– Jeg var nok veldig plagsom for broren min fordi jeg hele tiden hang etter ham og ville ha oppmerksomheten hans. Også på skolen gjorde jeg alt for at de andre skulle se på meg. Jeg var litt oppmerksomhetsyk, innrømmer Linnea.

Brukte naturen som lekegrind

Per Heimly husker tilbake på barndommen sin med både glede og takknemlighet.

– Barndommen min var helt fantastisk og jeg har ingenting å klage over. Jeg fikk også med meg en liten flik av det gamle bondesamfunnet, før grusveiene ble asfaltert og parabolene havnet på husvegggene og folk begynte å spise pizza.Bestemor og bestefar bodde bare en liten kilometer unna barnehjemmet mitt på Snubba i Evenes i Nordland og jeg husker mine første år som veldig lykkelige, litt sånn «Emil i Lønneberget»-aktig. Jeg brukte naturen rundt meg som min egen lekegrind, minnes Heimly.

Lengtet til Oslo

Men selv ikke den storslåtte naturen på Snubba kunne holde Per Heimly tilbake.

– Det begynte etterhvert å bli kjedelig der. Jeg hadde bestemt meg tidlig for å bli fotograf, husker jeg. Så da ble det bare å sitte å vente til dagen jeg kunne dra til Oslo for å sette «fyr» på hele byen og snu hovedstaden på hodet, forteller Heimly og smiler.

– Jeg tror det var litt «in»

Roar Strand hadde to store satsingsområder i ungdomstiden, fotball og pannelugg.

– Hehe, når jeg ser på bildet nå så var det vel ikke så vakkert, men jeg tror det var litt «in» på den tiden, påstår Strand til TV 2.

Var sjelden hjemme

Hvordan var du som barn?

– Jeg var veldig aktiv og var sjelden hjemme. De måtte stadig komme og hente meg da det var middag og kveldsmat og på den tiden fantes ikke mobiltelefoner så da måtte foreldrene mine kjøre innom hver eneste fotballbane i området for å finne meg, forteller Strand til TV 2.

Gjorde du noe annet enn å spille fotball?

– Ikke på sommerstid, i hvert fall. På vinteren var det alpint, langrenn og litt skøyter. Jeg var en veldig aktiv gutt og så tror jeg at jeg var en god kompis for vennene mine. Hvis det var snakk om jenter stilte jeg meg alltid litt i bakgrunnen og kikka beskjedent, sier Roar Strand til TV 2.

Fantaserte seg vekk

Agnete Johnsen var både høyt og lavt i barndommen og siktet allerede i tidlig alder inn på artistlivet.

– Jeg fløy rundt i naturen mens jeg sang og lekte at jeg var med i musikaler. Det var veldig øde der jeg vokste opp i Øst-Finnmark og jeg hadde nesten ingen å leke med så jeg måtte bruke fantasien min veldig mye.

– Har den fantasien hjulpet deg senere i karrieren?

Jeg har alltid vært veldig kreativ som person, men det at jeg vokste opp uten mange lekekamerater lærte meg nok å bruke kreativiteten på en annerledes måte, forteller Agnete.

Opp- og nedtur i USA

Line Verndal husker veldig godt da hun som 17-åring var utvekslingsstudent i USA.

– Tiden i USA var forvirrende for meg på mange måter. Jeg skjønte ikke hvordan ting fungerte og forsto ikke alle de sosiale kodene. Jeg var alene og måtte finne min vei og jeg var bare 17 år. Jeg gjorde det bra på skolen men det var verre å finne min «gruppe». Du hadde nerdene, cheerleaderne, frikerne og jeg var bare «the norwegian chick».

– Livet mitt skiftet retning

Selv om året i USA bød på opp- og nedturer var det her hun oppdaget kjærligheten for skuespillerfaget.

– Det gjorde at livet mitt skiftet retning. Jeg tror ikke jeg livet mitt ville vært det samme om jeg hadde vært det året foruten.

Hvordan vil du beskrive deg selv i ungdomstiden?

– Jeg var høyt og lavt og veldig opptatt av å gjøre det bra på skolen. Jeg spilte håndball, var med i revyer og sang i band. Fordelen min var at jeg hadde to kule storesøsken som ble bedt på alle fester og jeg surfet nok litt i kjølvannet deres og ble kanskje litt raskere voksen enn min jevnaldrende. Det var ikke før jeg begynte på Teaterhøgskolen at jeg evnet å bli barnslig igjen. Der fikk jeg utløp for mye jeg ikke tillot meg i ungdomstiden, avslutter Line Verndal til TV 2

SE ALLE BILDENE AV DANSEKJENDISENE