DØDSHJELP: Ole Peder Kjeldstadli i Foreningen Retten til en verdig død ønsker å legalisere dødshjelp i Norge. Foto: AFP/Privat
DØDSHJELP: Ole Peder Kjeldstadli i Foreningen Retten til en verdig død ønsker å legalisere dødshjelp i Norge. Foto: AFP/Privat

Ønsker retten til en verdig død inn i Grunnloven

Foreningen Retten til en verdig død mener det er klart flertall i Norge for å innføre dødshjelp.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Kronikk av Ole Peder Kjeldstadli og Olav Weyergang-Nielsen fra Foreningen Retten til en verdig død.

I sin artikkel i Vårt Land 25/9 og TV2.no 21/9 frykter Morten Horn «skråplanseffekten» dersom dødshjelp blir tillatt i Norge ved å vise til det som skjer i Belgia.

Vi har vært litt usikre på hva dødshjelpmotstanderne legger i begrepet «skråplaneffekten», men når det nå vises til det som skjer i Belgia, så er vi på lang vei ut over bare dødshjelpdebatten. Da snakker vi om samfunnsutvikling på mange plan.

Det som skjer i Belgia er en del av den styrte og kontrollerbare samfunnsutviklingen som belgierne synes er riktig. Først ble dødshjelpslovgivningen vedtatt av det belgiske parlamentet, og senere er, for eksempel fjerningen av nedre aldersgrense for dødshjelp, vedtatt som lovendring i parlamentet, og den siste saken som det nå er tale om, er domstolbehandlet.

Hvis vi som samfunn skulle la være å vedta lover og regler i frykt for at det kan utvikle seg i en retning vi nå ikke kan se rekkeviddene av, ja da vil mye av det vi ser i dagens samfunn, og som vi faktisk synes er riktig, ikke blitt tillatt.

Dette gjelder på de fleste samfunnsområder, men for å nevne to områder som kanskje kan ligne litt på dødshjelpsområdet, utviklingen av politikk, holdninger og lovgivning innenfor områder som rusmidler og abort.

Selv om forskjellige lovforslag i starten er blitt bekjempet av frykt for det Morten Horn betegner som «skråplaneffekten», så har utviklingen i de fleste tilfelle gått sin gang mot et resultat som de fleste synes er riktig, fordi politikere, sentrale myndigheter og domstoler har førte saksområdet dit på en kontrollert måte.

Det er det som har skjedd i Belgia.

Så kan man være enig eller uenig i resultatene, men samfunnsutviklingen går sin gang og kan vanskelig bekjempes.

Har jeg frihet til å dø etter eget ønske?

Morten Horn spør, med referanse til Belgia, om livstidsfanger bør få tilbud om å ta sitt eget liv med legens hjelp.

Så langt jeg har sett, er det ikke skrevet noe om at Frank van der Bleeken har fått tilbud om å ta sitt eget liv, men at han selv har bedt om det.

I en sak som dette er det en enorm innholdsmessig forskjell i å få tilbud om dødshjelp og til selv å be om det.

Debatten har vart lenge her i Norge. Allerede i 1968 skrev Dr. theol. Tor Aukrust en kronikk i Aftenposten hvor han hevdet at Norge sto overfor nye utfordringer: «Jeg har ikke bedt om å få leve; er jeg da under en hver omstendighet nødt til å tviholde på noe som er påtvunget meg?

Er jeg nødt til å leve, dersom livet blir uutholdelig og meningsløst? Har jeg ikke frihet til å leve eller dø etter eget ønske?»

Aukrust kjente imidlertid ikke til noe aktuelt moralsystem som da aksepterte eller anbefalte selvmordet i dets tradisjonelle mening.

«Meningsløst» sykeleie

Men problemet dukket på 60-tallet opp i en helt ny livssituasjon: Det definitivt dødssyke menneske. Kunne et menneske i en slik situasjon be om legens assistanse for å forkorte dødsprosessen og for eksempel slippe unna et langvarig, smertefullt og «meningsløst» sykeleie?

Det hadde altså kommet til et nytt moment som i høy grad kompliserte denne saken: Legevitenskapens enorme utvikling og dens ofte nesten utrolige muligheter til å holde et dødssykt menneske i live, en utvikling vi kanskje burde hilse med glede?

Det heter seg jo at mennesket av natur tviholder på livet så lenge det er gnist av en mulighet. Men legevitenskapens muligheter for «liv» kunne bli av en art at mennesket helst ville betakke seg for tilbudet.

Mot dette bakgrunnsteppet tok Chris Bruusgaard og Jacob Chr. Prebensen i 1977 initiativ til å stifte foreningen «Mitt livstestament Retten til en verdig død».

Tilsvarende foreninger var etablert i alle verdensdeler, også i våre naboland Sverige og Danmark.

Stiftelsen av foreningen var det første synlige tegn i Norge på at det skjedde en bevisstgjøring om nye problemstillinger når det gjaldt pasienter på vei mot livets slutt. 

Spørsmål om betingelser

I 1982 ble dødshjelp praktisk talt enstemmig og ubetinget avvist: Over halvparten av befolkningen svarte at dødshjelp «aldri» burde rettferdiggjøres, og tre av fire benyttet de tre mest restriktive plassene på skalaen.

I 1995 hadde var det bare én av fem som svarte ubetinget «aldri», en av fire plasserte seg midt på skalaen, og en av ti svarte «alltid».

I løpet av litt over et tiår hadde et nesten absolutt tabu blitt til et spørsmål om betingelser, argumenter og forhandlinger.

På 1980- og 1990-tallet var retten til selvbestemt abort gjenstand for kontinuerlig og til dels intensivert kritikk, spesielt rundt valgene. I tiden mot år 2000 tiden så vi en økt aksept blant folk for de tidligere dødssyndene abort og dødshjelp som legitime moralske handlinger.

Ønsker legalisering

Foreningen Retten til en verdig død arbeider for å skape debatt om emnet eutanasi eller aktiv dødshjelp.

Vårt formål er at eutanasi gjennom en slik debatt kan bli sosial og etisk akseptert, og dermed skape en prosess som fører frem til at eutanasi i en eller annen form kan bli legalisert i Norge.

Vi ser for oss Oregonmodellen som mønsterverdig for norske forhold. Siden mange ikke kjenner til denne modellen, vil jeg her gi en kort orientering om den.

Loven tillater leger å utstede resepter for dødelige doser av medikamenter for personer med en dødelig sykdom. Prosedyren benevnes også legeassistert suicid eller assistert selvmord. Pasienten må selv ta medikamentet.

For å få hjelp må pasienten må være bosatt i staten, og være over 18 år. Loven sikrer at pasienter som ønsker legeassistert suicid, gjør det helt frivillig, fullt informert, og har evne til å treffe rasjonelle beslutninger vedrørende sin egen helse.

Deltagelse i assistert suicid er helt og holdent legens egen avgjørelse, og hun/han kan meget vel nekte. 

Etter 10 år er Oregons dødshjelpspraksis grundig vurdert av myndigheter og forskere. Professor Barbara Glidewell sier at rapporten gir ingen støtte til påstander om at en slik praksis vil føre til utglidning og uverdige tilstander i dødspleien. Snarere tvert i mot.

Opplevde en bedre slutt på livet

Muligheten til å hjelpe en pasient til å dø er ingen motsetning til å gi best mulig palliativ pleie. Det ble heller ikke påvist noe utilbørlig press fra pårørende, og det antas at tusener av lidende er trøstet og styrket ved å vite at det kunne vært mulig å få dødshjelp hvis sykdommen ble uutholdelig.

Slik levde mange pasienter lenger enn forventet, og 90 prosent døde hjemme under pleie av det allmenne hospicetilbudet. Mange opplevde derfor en bedre slutt på livet, og mange følte at når tiden var inne, samlet de sine nærmeste rundt seg og fikk tatt et verdig farvel før de inntok pillen og døden inntraff raskt for de aller fleste.

Ønsker grunnlovsendring

Vår forening ønsker å påvirke våre politikere og helsearbeidere til å endre holdning i disse spørsmål - og at også disse slutter seg til det humane standpunkt som i Norge så vel som i hele Europa deles av flertallet av befolkningen.

Hele 70 – 80 prosent støtter selvbestemt livsavslutning for døende med uutholdelige lidelser.

Foreningen Retten til en verdig død arbeider for at dødssyke mennesker så langt det er mulig skal få en human og verdig avslutning på livet og økt utbredelse og respekt for Livstestamentet.

Endelig ønsker vi at loven endres slik at uhelbredelig syke mennesker i terminalfasen, med store lidelser og/eller hjelpeløshet, skal kunne få bistand til å avslutte livet dersom de utvetydig ønsker det og kontrollkriterier er ivaretatt.

Man må etter vår mening også skrive inn i Grunnloven retten til en verdig død.