Bruktbilsøk på Broommarked:

Søk Detaljert søk
Broommarked
Bruktbilguiden
Biltester
Spør Benny
Eierne mener
Broomguiden
Da disse bildene kom på mail var det første gang jeg så barneskolelærerens gamle grombil siden 1970-tallet. Men den så ikke slik ut lenger...
Da disse bildene kom på mail var det første gang jeg så barneskolelærerens gamle grombil siden 1970-tallet. Men den så ikke slik ut lenger...

Her står drømmebilen - over 30 år senere

Hadde forsvunnet til Nederland – og var ikke helt som før...
Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Laster inn forumet...

Noen biler fra barndommen har vondt for å forsvinne ut av hodet. Det kan ha vært biler vi beundret på nært hold ofte, biler som var sjeldne, eller også der vi kjente eieren.

Og noen ganger en kombinasjon av én eller flere av disse faktorene.

Sjelden er man mer mottagelig for slike inntrykk enn når man går på barneskolen. Og det var der en av de som virkelig brant seg fast i min hukommelse dukket opp. Bokstavelig talt. Bak hjørnet ved inngangen til jentedoen sto den plutselig en dag. Og den ble beundret inngående og ned til minste detalj av oss gutta, i hvert eneste friminutt.

Les også: Broom-Benny har hatt 50 Volvoer - og blitt glad i dem, alle sammen

Rene åpenbaringen fra landet i øst

Vi skrev 1978, muligens pluss eller minus ett år. En lys blå metallic 1974 Volvo 164 E med original takluke. Slike biler var virkelig ikke dagligdags i trafikken, og å få servert noe slikt helt innunder nesetippen var nærmest berusende for en gjeng 10-åringer.

Og omstendighetene var også ganske unike:

Bilen var eid av skolens ferskeste lærer, en nyutdannet kar som på denne måten virkelig gjorde et «statement» sammenlignet med det de øvrige i staben kjørte. Der gikk det stort sett i Kadetter og en og annen Boble - selv rektor kjørte noe så tilsynelatende ukurant som en Vauxhall Carlton av ganske fersk modell, en bil som må ha kanibalisert ganske betraktelig på salget av den nesten identiske Opel Rekorden.

Sammenlignet med de andre bilene på parkeringsplassen sto Volvoen ut, for å si det mildt.

Skinninteriør i lysblå metallic

Vi gutta visste ikke helt, men det gikk rykter om at den flotte bilen hadde både 175 og 190 hestekrefter i den store sekssylindrede motoren. Vi fikk aldri bekreftet tallet nøyaktig - det fantes ikke noe internett den gangen. Automatgir var også skikkelig tøft, det var det ellers bare flotte Mercedeser og kostbare amerikanere som hadde.

Dermed sto vi stadig der og beundret den i friminuttene. Bilen betinget både respekt og beundring. Både på grunn av den skinnende, lysblå metallic-lakken, og det ikke mindre oppsiktsvekkende interiøret: Det var i skinn, og også det i lys blå metallic-aktig farge.

Les også: 18-årige Adrian kjører en langt eldre Amazon

Akkurat dét var vel det eneste ved bilen som fremkalte noen fnysende kommentarer fra de av gutta som hadde blitt oppfostret mest i pakt med Janteloven:

– Skinn i metallicfarge, ja. Og så blått, da. Det ser jo naturlig ut, ironiserte de, mens jeg tross alt hadde sett nok kyr i oppveksten til å vite at de ikke er hverken røde, grå eller sorte under pelsen - og at nøytralfarget hud uten tilsatte fargestoffer nok ville blitt ganske trist uansett.

For å døyve gnaget etter lærerens gamle bil, importerte jeg denne identiske fra Sverige. Men det ble ikke det samme, og den fikk vandre videre til en entusiast på Lillehammer. Foto: Tore Robert Klerud
For å døyve gnaget etter lærerens gamle bil, importerte jeg denne identiske fra Sverige. Men det ble ikke det samme, og den fikk vandre videre til en entusiast på Lillehammer. Foto: Tore Robert Klerud

Svenske avgifter gjorde oss misunnelige

Mer enige var vi om felgene. Den fete Volvoen hadde nemlig også det vi gutta den gangen kalte «stjernefelger», aluminiumsfelger fra ATS, som virkelig fikk den til å se eksklusiv ut. Aluminiumsfelger var stort sett kun forbeholdt rådyre sportsbiler, og de som kjøpte luksusbiler av denne typen pleide heller ikke å se det store poenget med slikt utstyr.

Men her hjalp det sikkert at eieren var midt i 20-årene et sted…

Hvordan det kunne ha seg at en nyutdannet lærer kjørte noe slikt, forklares selvsagt av at dette skjedde i Indre Østfold - og at læreren som mange andre på sin alder hadde leilighet rett på den andre siden av svenskegrensen. En grei måte for en grenseboer å spare inn noen kroner i hverdagen den gangen - og en gylden mulighet til å få seg fet bil for en brøkdel av hva den ville kostet på norske skilter.

Les også: Rogers glis kan være Norges flotteste Volvo 164

Han hadde den et års tid, før det i stedet dukket opp en 1973 Volvo 144 på parkeringsplassen. En cypressgrønn bil med vanlig tekstilinteriør, og noen merkelige sortlakkerte aluminiumsfelger med grå detaljer som jeg i nyere tid har forstått at var noen spesielle GT-felger produsert av Dunlop for 140-serien.

Satte seg på hjernen for alltid

De felgene er visstnok «hotte» som bare det i dag - den gangen syntes vi bare de var stygge. Og hele bilen var en gedigen nedtur i forhold til gamle «GWL 132», som var registreringsnummeret på den uforglemmelige 164en.

Så uforglemmelig var den, at Volvo 164 i vårt hode for alltid skulle være i lys blå metallic - og helst med matchende lysblått skinninteriør - for å være «riktig». Tanken på hva som hadde skjedd videre med den hang også i, men uten at jeg hadde noen sjanse til å finne det ut.

Helt til internett hadde vært allemannseie i mange nok år til at folk hadde rukket å legge ut informasjon også om slikt der.

En kveld jeg satt og surfet på den svenske Trafikstyrelsens nettsider, oppdaget jeg muligheten til å søke på kjøretøyopplysninger ut fra skiltnummer. Det avslørte at bilen var «avregistrert» på slutten av 1990-tallet - en nysgjerrighets-triggende detaljforskjell fra «skrotad», som det ville stått dersom bilen var blitt til spiker, og vrakpanten utbetalt.

Les også: En annen 164 jeg har lyst på - men aldri har tort å kjøpe

En annen søkemulighet ga meg navn og adresse til siste oppførte eier i Nynäshamn, sør for Stockholm. Han fikk selvsagt et brev i posten med en halvveis unnskyldende henvendelse fra en norsk nostalgiker, og jeg anså muligheten for å få noe svar fra ham som relativt liten.

Volvos 3-liters rekkesekser med injection gjorde bilen til en rakett med datidens mål. I skolegården gikk ryktene om at lærerens 1974-modell hadde alt fra 175 til 190 hester - jeg vet fremdeles ikke hva som var riktig. Foto: Tore Robert Klerud
Volvos 3-liters rekkesekser med injection gjorde bilen til en rakett med datidens mål. I skolegården gikk ryktene om at lærerens 1974-modell hadde alt fra 175 til 190 hester - jeg vet fremdeles ikke hva som var riktig. Foto: Tore Robert Klerud

Både gode og dårlige nyheter...

Men faktisk, noen uker senere tikket det inn en mail fra karen. Som kunne fortelle at han hadde både gode og dårlige nyheter: Bilen var muligens i live, men høyst sannsynlig i rimelig utslitt stand.

Han hadde nemlig solgt den til en kar fra Nederland noen år tidligere, og kunne fortelle at gamle 164er og tilsvarende biler var ekstremt populære der nede: Etter fylte 25 år var de fritatt for det meste av veiskatt, og etter ombygging til gassdrift - noe den store Volvo-sekseren fra 1970-tallet visstnok passet ypperlig til - ble de nesten «gratis» å kjøre med, da det heller ikke var særlig med avgifter på drivstoffet.

Les også: Liv glemte aldri sin gamle Boble - kan du hjelpe henne å finne den?

– Så det er godt mulig at bilen finnes fremdeles der nede, men i så fall er den nok i ferd med å slites ut som bruksbil på sine gamle dager, fortalte han.

Og ønsket lykke til med fortsettelsen. Jeg hadde ærlig talt ingen plan for hvordan jeg eventuelt skulle fortsette, men svensken forsto tydeligvis at jeg aldri kom til å klare å stoppe der…

Via en nederlandsk bekjent i Cadillac-klubben i USA fikk jeg oversikt over korrekt myndighet og adresse til det nederlandske bilregisteret. Slike registre har stort sett aldri lov til - eller i hvertfall lyst til - å utlevere navn og adresser på bileiere til utlendinger. Men de har trolig aldri noen lovlige hinder for å videresende en henvendelse - såfremt de gidder.

Med litt hjelp fra Andrew Jackson...

Noen setter nok også pris på et slikt lite avbrekk i en heller rutinepreget dag på kontoret, og jeg har mange ganger hatt god hjelp av den gamle amerikanske presidenten Andrew Jackson: Med et par 20-dollarsedler vedlagt som takk for hjelpen, og beskjed om å kjøpe noen wienerbrød til kaffen, kan man være heldig.

Denne gangen var jeg det. Et par måneder etter, på en stille andre juledags kveld, kom det en ny mail.

Denne gang vedlagt tre-fire bilder av en bil jeg dro veldig kjensel på (se hovedbildet i denne artikkelen). Og i teksten kunne jeg lese en hilsen fra en nederlandsk far og sønn som hadde min barndoms gamle drømmebil fra skolegården stående i verkstedet sitt hjemme i Meppel, nordøst for Amsterdam.

Les også: Du kan finne fremtidige klassikere billig til salgs i Sverige

De hadde ganske riktig fått tak i den i ganske slitt tilstand etter at to nederlandske eiere hadde klemt ut siste rest av nytteverdi av den. Og bare noen få uker før de fikk brevet mitt hadde de bestemt seg for å bruke nettopp denne bilen som utgangspunkt for et far-og-sønn-prosjekt, og ikke bare som delebil, slik de hadde tenkt.

De fleste av disse bilene hadde tretrinns Borg Warner-automat, mens firetrinns manuell med elektronisk overdrive også var litt populært hjemme i Sverige. Den jeg kjøpte hadde uvanlig nok firetrinns standard-kasse, og det var nok til at det føltes som en helt annen bil... Foto: Tore Robert Klerud
De fleste av disse bilene hadde tretrinns Borg Warner-automat, mens firetrinns manuell med elektronisk overdrive også var litt populært hjemme i Sverige. Den jeg kjøpte hadde uvanlig nok firetrinns standard-kasse, og det var nok til at det føltes som en helt annen bil... Foto: Tore Robert Klerud

Akkurat litt for sent

På bildene så den ganske lik ut som jeg husket den fra 25 år tilbake, bortsett fra «old school» Slotmag-felger, et enormt «tre-interiør» der nesten hele dashbordet var erstattet av tykke trefjøler, og de nederlandske skiltene der hvor «GWL 132» en gang satt.

Men slik var den altså ikke lenger:

– Vi har fikset all rust og lakkert den i en mørkeblå metallic. Dessuten kommer den til å få komplett interiør i sort skinn fra en 264, og den har allerede fått moderne speil og de brede 264-baklyktene, fortalte faren stolt.

Det hadde han også grunn til å være etter å ha gjort mye tilsynelatende flott jobb sammen med sin 15-årige sønn. Men også litt forlegen, siden han skjønte at akkurat dette skar seg helt i ørene mine. Det var jo åpenbart at om jeg hadde vært et par måneder tidligere ute, ville bilen vært ganske urørt fra slik jeg husket den - og kanskje også mulig å få kjøpt for noen lusne få Euro hvis jeg hadde vært gal nok til det.

Og at jeg hadde vært gal nok til det, var trolig hverken han eller den tidligere svenske eieren i Nynäshamn i tvil om…

Les også: Men Granadaen fra ungdomsårene fikk jeg i hvertfall slått kloa i...

EPILOG:

Et par år senere kjøpte jeg en eksakt maken bil og importerte fra Sverige - maken bortsett fra at den hadde firetrinns manuell kasse. Selgeren var en entusiast i Karlstad-trakten, som hadde én finere og to restaureringsobjekter i tillegg - alle 1974-modeller.

Altså trolig den eneste bortsett fra meg i hele verden som synes de digre 1974-støtfangerne er kule.

Skinninteriør i matchende lysblå metallic var grisetøft da lærerens bil var tre-fire år gammel. I den 33 år gamle bilen jeg senere importerte fra Sverige hadde noe av glansen forsvunnet, for å si det slik. Foto: Tore Robert Klerud
Skinninteriør i matchende lysblå metallic var grisetøft da lærerens bil var tre-fire år gammel. I den 33 år gamle bilen jeg senere importerte fra Sverige hadde noe av glansen forsvunnet, for å si det slik. Foto: Tore Robert Klerud

Han hadde dessuten så god oversikt over disse bilene i Värmland-traktene at han faktisk husket igjen gamle «GWL 132» fra da en kamerat av ham hadde eid den på 1980-tallet, og visstnok snekret det enorme tre-dashboardet som jeg hadde sett på bildene fra Nederland.

Bilen jeg kjøpte av ham ble beholdt en stund, men solgt videre da den ikke utløste de store følelsene. Her var det åpenbart bare «ekte vare» som kunne dempe det nostalgiske suget.

Foreløpig har jeg klart å motstå fristelsen til å ringe nederlenderen for å høre om han og sønnen har gått lei av bilen ennå…

Les også: Disse Volvoene ble det aldri noe av - sjekk bildene!

Siste fra Broom forsiden

Populære klipp fra Broom:

Vis flere