TV 2 fortalte mandag om enke og trebarnsmor Marianne Moen, og hennes enorme utfordringer i hverdagen.
– Finnes ikke hjelp
Moen brakk benet for kort tid siden, og trenger derfor hjelp til å ta vare på sine tre små barn.
Til tross for at hun både har gips og går med krykker, var det ingen som kunne hjelpe. Verken NAV, rådmann, tjenestekontoret eller barnevernet kunne hjelpe 30-åringen med å ta vare på barna sine.
Forbundsleder Elisabeth Rusdal i Norges kvinne- og familieforbund mener behandlingen trebarnsmoren Marianne Moen har fått er en skam.
– Det finnes ikke hjelp til småbarnsforledre, enten de er aleneforeldre eller to foreldre som kanskje bor fra hverandre, som har et akutt behov. Da jeg så dette tenkte jeg nok en gang at det ikke er noen som tar tak, til tross for at det avdekkes behov, sier Rusdal til TV 2.
Enkelte kommuner i landet har tilbud som fungerer som hjelp, men langt i fra alle.
Dette er husmorvikar:
- Yrkesgruppe som tidligere erstattet husmorens arbeid i krisesituasjoner.
- Norges Husmorsforbund (nå Norges Kvinne- og Familieforbund) startet kurs for husmorvikarer i 1947.
- I 1949 ble det innført statlig tilskudd og utarbeidet plan for virksomheten.
- Ordningen nådde sitt høydepunkt på 60-tallet. Da fikk omkring 50 000 familier hjelp hjemme.
- Sosiale ordninger, barnehager og permisjoner tok over, og husmorvikarordningen ble avviklet.
Kilde: Store Norske Leksikon
– Noen må stille opp. De fleste planlegger ikke å bli syk, og slike situasjoner kan oppstå med ulik sykdom eller fødsel. Det er ikke alle som har besteforeldre i nærheten, påpeker Rusdal.
Krever nasjonalt tilbud
Nå mener hun at regjeringen må komme opp med et nasjonalt tilbud.
– Jeg tror vi av og til må se bakover på det vi hadde. Det å gjenoppdage husmorvikaren bør skje, og det bør skje raskt, mener hun.
Etter at avisen Østlendingen først fortalte om Moens skjebne har hun fått ordnet det slik at moren hennes kan hjelpe til to timer om dagen.
Moen mener løsningen ikke på langt nær er god nok.
– Jeg forstår ikke at det ikke finnes ordninger for den som trenger akutt krisehjelp over noen uker. Jeg blir neppe den siste som opplever noe sånt, sier Marianne til Østlendingen.
