Bruktbilsøk på Broommarked:

Søk Detaljert søk
Broommarked
Bruktbilguiden
Biltester
Spør Benny
Eierne mener
Broomguiden
I dag synes ungdommen det er "kjedelig" når det ikke skjer noe. I min barndom satt vi i en grøftekant og noterte bilnummer. Jeg vet ikke hva som er verst. Illustrasjonsfoto: Kyrre Lien/SCANPIX
I dag synes ungdommen det er "kjedelig" når det ikke skjer noe. I min barndom satt vi i en grøftekant og noterte bilnummer. Jeg vet ikke hva som er verst. Illustrasjonsfoto: Kyrre Lien/SCANPIX

Da ferielykken var en stille plass i grøftekanten

Bilinteressen ga snodige effekter - selv i barndommen...
Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Laster inn forumet...

Jeg ser aldri noen sitte med blokk og blyant i veikanten på sommeren lenger.

Før i tiden var det til en stor del der vi tilbragte sommerferiene våre. Blant timotei og liljekonvall, speidende de to-tre meterne inn over asfaltkanten og forbi hvitstripa, med haukeblikk, for å fange opp registreringsnummeret på neste bil som hastet forbi.

En ganske enorm kontrast i hastverk mellom den voksne generasjonen, som skulle fra A til B, og oss selv, som hadde funnet vår plass for store deler av sommeren.

Sommerferien virket uendelig lang, akkurat så uendelig lang som vi i voksen alder har lært oss å erte alle lærere vi kjenner for at den faktisk også er - selv om vi for all del vet at de avspaserer for masse kvelds- og helgejobb gjennom hele skoleåret.

Så lang var den, at vi kunne kommet i skade for å kjede oss. Hvis vi hadde tenkt på at det gikk an.

I stedet grep vi hver morgen bukkestyret på Apache-syklene våre og rullet ut i guds duggfriske natur, og ganske snart inntok vi plassen i veikanten nedenfor landhandelen, som den gang sydet av liv - hvis det ikke skjedde noe annet som påkalte vår oppmerksomhet der og da.

Les også: Utenlandske skilter i Norge - da må du ha lest regelverket nøye

Helt uten kritiske spørsmål

Veikanten virket som det åpenbare tilholdsstedet for en hjelpeløst bilinteressert skolegutt. Akkurat som det gjorde det også for kamerater som ikke var like hardt angrepet av bildilla fra barnsben av. Det var liksom ikke noe spørsmål om akkurat det.

Det var kanskje like greit. For hadde vi stilt kritiske spørsmål til hva det var vi brukte tiden vår på, ville vi nok begynt å lure på oss selv. Og veien hadde vært snublende kort til andre store spørsmål av eksistensiell art. Og slikt var det litt tidlig å ta inn over seg i en alder av 8 til 10 år.

Dermed inntok vi plassen i den frodige grøftekanten ved riksveien, dag etter dag, i flere somre på rad. Bestykket med notisblokk og knivspisset blyant satt vi der, og hver gang det kom en bil ble registreringsnummeret behørig notert.

Les også: Fikk bilen avskiltet - løste problemet med papp og sprittusj...

Én for alle, alle for én

Vi satt på samme sted hele kameratgjengen. Alle noterte alle nummerne. Og om en skulle være litt uheldig og ikke få med seg alle bokstavene og tallene, så var det hjelp å få fra de andre - vi konkurrerte ikke engang om å få flest, eller noe slikt.

Jeg tror til og med det var slik at om det var et nummer vi ikke var helt sikre på, diskuterte vi oss i mellom, og kom frem til en gyldig flertallsavgjørelse på hva det måtte være for et nummer vi hadde sett.

Det spilte jo ingen rolle - vi skulle ikke bruke numrene til noe likevel.

Som sagt - hvis vi hadde våget å spørre oss selv om hva i all verden det var vi holdt på med, ville vi nok begynt å lure seriøst på vår egen psyke.

Så hele verden passere forbi

Kanskje var det at vi følte at vi hadde en form for hjemmebane-fordel der i grøftekanten. At hele verden kom på besøk og viste seg frem for oss. For mens vi satt der og frydet oss over det vi i ettertid har lært oss å forstå at var en livsfarlig blanding av uforbrent blybensin og svevestøv, var det store spenningsmomentet hvor neste bil skulle komme fra.

De fleste som for forbi var jo faktisk naboer og kjente. En ganske monoton rekke av Taunuser, Amazoner og Bobler med AA- og AD-skilter.

Les også: Norge er eneste land i Norden der personlige skilter ikke er lov

En gang i mellom dukket det opp noe mer eksotisk, gjerne noe nymotens japansk i friske farger, og med skilter med uvante bokstavkombinasjoner. Som den knall grønne Bobla med ND-skilter som ofte dro forbi. Faren til en av kameratene hadde NAFs veibok, den store kloke boken over alt som hadde med biler og bilisme å gjøre, og han kunne fortelle at de skiltene var hjemmehørende i Grenlandsområdet.

Han kunne sagt Grønland for vår del - det hørtes akkurat like eksotisk ut. Og selv om vi snart forsto at dette nok var en lokal sjel likevel ettersom den tuslet forbi til de samme tidene hver dag hele sommeren, så var det liksom et friskt pust inn i hverdagen likevel.

Kanskje også fordi den var så fin. I en tid da Bobla akkurat hadde blitt «yesterday´s news», og de første Golfene begynte å komme ut på veien, var en Boble noe av det kjedeligste man kunne komme over. Men det var til dels fordi alle så ut til å være hvite, grå, lyseblå eller beige, og gjerne av den gamle typen fra 1960-tallet med avrundede støtfangere.

Gøy når noe skilte seg ut

ND-bobla var ikke bare knall grønn - den var av siste modell, og med sine firkantede krom-fangere med sort stripe på midten var den faktisk noe i retning av tøff. I hvertfall nok til at vi ikke uten videre avfeide hele Boble-konseptet.

Les også: Nå skal "alle" ha bilskilter fra Lakselv - les hvorfor:

Like imponerte var vi over hva broderfolket bare noen kilometer mot øst hadde fått til. Hver gang det kom en Volvo hørte vi det på lang avstand, og vi syntes det var utrolig kult at de hadde klart å bygge en bil som plystret muntert når den kom kjørende. Mye senere lærte vi at det faktisk var på grunn av en konstruksjonsfeil i den nye plastgrillen som kom på 140-serien i 1973, og at man brukte mye energi på å unngå at det skulle skje noe tilsvarende med grillen på den nye 240-serien i 1975.

For oss gutta i grøfta var det imidlertid et positivt karaktertrekk ved disse bilene, som gjorde dem til noe litt ekstra. Litt «dare to be different», liksom.

Vi trengte noen slike brudd på monotonien der i grøfta, selv om vi ikke led spesielt av å stadig skrive ned de samme numrene. Ble oppholdet mellom bilene for langt, fantes det markjordbær som ingen hadde fortalt oss at var fulle av bly, og vi fant alltids på noe å snakke om - ofte biler i hadde sett på TV kvelden før.

Verdensproblemer løste vi ikke - for det hadde vi ikke fått med oss at fantes.

Et avslappet forhold til verden utenfor grøfta

I det hele tatt hadde vi et ganske uinteressert forhold til verden utenfor. Frem til skolen startet igjen i august, var verden definert som vår daglige aksjonsradius per Apache-sykkel med tre gir - mellom middag og kveldsmat. Og når vi en sjelden gang snakket med andre skolekamerater i løpet av ferien var det aldri spørsmål om hva de hadde gjort de siste dagene - vi regnet det som en selvfølge at de hadde sittet ett eller annet sted, i sin egen grøftekant, og notert kanskje de samme bilnumrene som oss.

Bare på ett punkt kom verden og laget trøbbel i hverdagen for oss. Det var da en stor, hvit amerikaner fløt forbi på asfalten en dag, og ingen av oss klarte å lese skiltnummeret. Skiltet hadde rar farge, og fontene som tall og bokstaver var skrevet med var ukjent - og uvant. På vei hjem like etter passerte vi den samme bilen parkert utenfor landhandelen, og vi fikk en ny sjanse.

Men etter å ha tatt frem blyant og notisblokk, tittet vi oppgitt på hverandre: Bokstaver og tall sto i vil uorden, og det var også små klistremerker og stedsnavn på skiltene. Skulle vi skrive ned alt? Hva kunne vi kutte ut?

Vi visste jo at vi kunne gjøre akkurat hva vi ville. Ingen ville noen gang få noe bruk for dette uansett. Men kanskje for å holde akkurat den svært reelle tanken på behagelig avstand kom vi raskt til en flertallsavgjørelse som var ganske beskrivende for sommerferiene i grøftekanten.

– Vi blåser i hele bilen. Resten av verden gjelds ikke!

Les også: Kurt samler også på bilskilter - men i mer fysisk forstand...

Siste fra Broom forsiden

Populære klipp fra Broom:

Vis flere