Marius (30) vokste opp med narkoman mamma – nå vil han hjelpe andre

Arrangerer sommerleir for barn av rusmisbrukere.
Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Marius Sjømæling (30) vokste opp med en mamma som var narkoman.

– Vi hadde et ekstremt nært forhold som er veldig vanskelig å beskrive. Det bestod av enten ekstrem kjærlighet eller ekstremt hat, forteller 30-åringen i tirsdagens «Sommertid». 

Elsk-hat-forholdet til en mor som ikke klarte å ta ordentlig vare på ham, gjorde oppveksten vanskelig. Men det var allikevel høydepunkter, høydepunkter som til slutt skulle bli bakteppet for at han i 2009 startet organisasjonen Barn av rusmisbrukere (BAR). I august arrangerer de sommerleir for nettopp barn av rusmisbrukere. 

– På sommersamlingene våre møter vi barn som oppdager at de ikke er de eneste i hele verden, at de ikke er alene om dette. «Det finnes andre som ikke har det akkurat sånn, men som kjenner igjen noe av dette». For mange har dette en stor betydning videre i livet, som det har hatt for min del: Jeg husker min første sommerleir da jeg var 13 og hvordan jeg opplevde det som en befrielse å kunne være på leir uten å måtte tenke på ting hjemme, forteller han i videoen du kan se ovenfor. 

Reiser hjem igjen med rak rygg

På BARs sommerleire, som arrangeres i samarbeid med Landsforbundet mot stoffmisbruk, er familiene invitert. Sjømæking forteller at barn som har foreldre som ruser seg gjerne kommer sammen med tanter, onkler eller besteforeldre. 

– Vi vet at det er mange familier som kjenner at de ikke mestrer hverdagen, og vi gjør dette fordi vi har troen på at det er viktig å gi gode sommeropplevelser der vi kan skape mestring. Kanskje de opplever at ingenting fungerer verken på jobb eller skole. Vi har lyst til å være med på å skape områder hvor vi felles kan kjenne på en følelse av de klarer å mestre ting, forteller han om leirene, som tar med familier på aktiviteter som padling og rapellering. 

30-åringen, som jobber som generalsekretær i BAR, forteller at de merker endringen i de ruspregede familiene som kommer for å bruke sommeren med dem. Han mener resultatene er tydelige.

– Jeg ser familier som kommer og er veldig nervøse og redde, og noen har kanskje et anstrengt forhold til hverandre, og de har et inderlig håp om at dette skal bli perfekt, at det liksom skal den sommeren. Så jobber vi mye sammen og så ser vi etter hvert at guarden slippes ned. At skam og skyld slipper taket, og så ser vi ofte at familiene reiser hjem med rak rygg og er stolt av hvem de er.

Klarte ikke være den perfekte mamma

Det tok tid før Sjømæling selv klarte å være stolt av sin egen historie, og egen mor. For snart ti år siden døde hun av en overdose. Da bestemte sønnen seg for å tatovere henne på armen.

– Det var et behov som dukket opp da hun døde, og det ble min måte og ha henne med meg hele tiden, forteller han. 

Selv om moren slet med misbruket og var peiodevis dødssyk av hepatitt, fantes det kjærlighet der. 

– Det var et ekstremt elsk-hat-forhold hver eneste dag, og hun hadde det samme forholdet til dopet. Hun ønsket mer enn alt på jorda å være en perfekt mamma. Men det fikk hun ikke til. Hun fikk ikke til å gi den type omsorg, men hun var samtidig den mammaen som ga verdens beste klemmer. Ingen kunne si sånn som min mamma «husk at jeg elsker deg». Jeg vet at mamma elsker meg, og det tror jeg at jeg har kommet langt på. 

– Voksne som bryr seg er mirakelet

Det var ikke bare moren som skulle bli en støtte for Sjømæling under oppveksten. Besteforeldrene hans var der for ham hele veien. 30-åringen understreker viktigheten av at barn har voksne som bryr seg tilstede.

– Besteforeldrene mine er de to viktigste menneskene i mitt liv. De har fungert som fosterforeldre, mamma og pappa, som bestemor og bestefar, og de har vært de trygge, gode, stabile voksenpersonene hele veien. Og det er det heldigvis mange barn som har. At de enten har en bestemor, bestefar, eller en onkel, tante, nabo eller lærer. Vi vet at det å ha én voksenperson som bryr seg litt ekstra og som ser deg når det er vanskelig, er det som kan gjøre det store mirakelet, og gjøre at sånne som meg ikke følger i mammas fotspor. 

Se hele «Sommertid»-intervjuet med Sjømæling øverst i artikkelen.