Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Laster inn forumet...

Forleden spottet jeg en Tesla Model S parkert inntil bensinpumpene på en lokal bensinstasjon. Motivet var for godt til å la være å fotografere, og sammen med en liten ironisk bemerkning om at «gammel vane er vond å vende» slengte jeg det ut på Twitter.

Der det falt i smak blant mange. Og noen tok det litt mer seriøst opp enn jeg hadde tenkt.

«Hva skal det bli til med bensinstasjonene når alle etter myndighetenes mening skal begynne å kjøre elbil», mente de. Og tanken - hvor teoretisk den enn er - skremte meg litt.

For selv om jeg har vondt for å tro at jeg vil få oppleve at mer enn halvparten av bilene går på strøm, så er jo utviklingen åpenbar. Og selv om det vel er mange tiår siden bensinstasjonene faktisk levde av å selge bensin, og ikke pølser, så er det jo behovet for påfyll av drivstoff på bilen som skal være grunnen til at vi stopper.

Les også: De fylte bensin - men fikk noe helt annet på tanken...

Det samme vil ikke kunne skje med strøm. I hvertfall ikke slik teknologien ser ut i dag, og slik den trolig vil se ut i overskuelig fremtid. For der hvor bensinstasjonene tjener penger på at vi fyller fossilt drivstoff i tre minutter, spiser junk food med høy fortjenestemargin på fem minutter, og deretter skygger banen for å gi plassen ved pølsedisken til noen annen, gir strømmen andre utfordringer.

For det første at man kan fylle «tanken» hjemme. Og at man dessuten BØR gjøre det, både for å holde prisen nede og for å gi batteriene sakte og skånsom påfyll.

Hurtigladestasjonene kan bli det nærmeste en tradisjonell bensinstasjon fremtidens bilister kommer. Og der hvor en bensinstasjon kan gi kanskje 20 biler påfyll samtidig, med en utskiftingstakt på 10 eller flere i timen, vil trolig strømstyrken som trengs til en hurtigladestasjon begrense antall samtidige ladepunkter.

Les også: Fikk prissjokk da han ladet Teslaen sin

Dessuten tar det mye lengre tid. Så lang tid at antall kunder i løpet av en dag nødvendigvis vil måtte bli så mye lavere at ei heller fortjenestemarginen på franske hot dogs eller ostepølser med eksotiske navn, merkelige krydderblandinger og følgelig kunstig høy pris, vil være nok til å gjøre dette interessant å satse på.

Kan det så være en idé å satse på slow food i stedet for fast food, tilpasset tiden det tar å lade en elbil? En eksklusiv restaurant med hvite duker der man spiser en svært flott middag mens kjøretøyet ute på parkeringsplassen lades opp med god samvittighet for å døyve den dårlige over å spise røkelaksmiddag til 298 kroner kuverten - NÅ igjen…

Jeg tviler. Jeg tviler sterkt nok til å spå at for fremtidens elbilister, den dagen det blir den «normale» måten å forflytte seg på, vil ikke bilens behov eller de daglige kjørerutinene gi rom for å treffe folk som en direkte følge av bilens behov.

Er det så ille da, kan man spørre.

Tja, ille og ille: Det spørs vel egentlig hvordan man rangerer behovet for å se folk, og få et minimum av sosial input selv fra folk man ikke kjenner, eller har valgt selv å ha noe med å gjøre.

Les også: Ingen ting ruster som gammel kjærlighet - på hjul...

Historien er jo full av, nettopp, historier om hvordan folk har møttes på en bensinstasjon, og delt resten av livet: At 20 liter blyfri til båten ble til en uforglemmelig helg på vannet, bleieskift, huslån og svigermor, eller at børsteløs vask med VG og to halvtørre boller utviklet seg til bolle i ovnen og trappevask i et borettslag på en helt annen kant av en helt annen by.

Og, selv om effekten kanskje ikke er enorm - de har brutt opp det monotone mønsteret og gitt oss muligheten til å strekke på bena, og kanskje bli litt mer opplagte og trygge bilister når vi har fortsatt turen. Et slags minimum av spenning i hverdagen for landeveiens helter, kan man kanskje kalle det.

Når bilene endelig ber oss ta en kaffekopp, kan det plutselig bli langt mellom mulighetene. Foto: Volvo
Når bilene endelig ber oss ta en kaffekopp, kan det plutselig bli langt mellom mulighetene. Foto: Volvo

Det var litt av det samme som skjedde med bomstasjonene:

For en del år siden var det alltid litt hyggeligere å passere bomstasjonen på E18 i Spydeberg når det var hun søte bomvakten som satt der - enn noen av de andre. Var Corollaen hennes parkert ved bombua, rettet man automatisk litt på ryggen og dro fingrene gjennom håret før man trillet frem til luka. Som en ren refleks.

Men til slutt fant noen endelig ut at det kanskje hadde vært greit om bunnlinjen i bom-regnskapet faktisk var i sort blekk, også. Da ble det for dyrt å ha folk i luka - og i dag er det ingen som gidder rette opp ryggen eller smile pent til kameraet som tar bilde når man passerer.

Se video: Slik kan man også (prøve å) passere bomstasjonen...

Noen savner man, faktisk. Som en annen bomvakt, den alltid så opplagte mannen i bombua ved Abildsø i Oslo, som jublende slo ut med armene og ønsket god dag på en så sprudlende fantastisk måte at det faktisk ble det når man kjørte videre.

Om 30 år er det nok ingen igjen som ønsker en god dag som takk for skarve 20 kroner langs norske veier. I hvertfall ikke på en slik måte at man tror de mener det.

Skal man hurtiglade bilen sin slik at man må stoppe en halvtime eller tre kvarter, er det liten sjanse for at man vil bruke nok penger på den tiden til at noen ser et marked i å lage en «stasjon» for å fange det opp. Ironisk nok, når bilene endelig er blitt intelligente nok til å foreslå at føreren bør stoppe et sted og få seg en kaffekopp fra tid til annen.

Det beste vi kan håpe på, er hurtigladestasjoner med en halvgod kaffeautomat, og wifi - slik at vi kan være sosiale på Facebook mens vi «tanker», i det minste.

Og kanskje twitre at "nå hadde det vært godt med en pølse"...

Les også: Er kaffe like farlig som alkohol bak rattet?