FÆRRE ADOPTERER: Antall utenlandsadopsjoner til Norge synker stadig, og stadig flere par benytter seg av andre alternativer for å få barn. Foto: Illustrasjonsfoto/ Frank May / NTB Scanpix
FÆRRE ADOPTERER: Antall utenlandsadopsjoner til Norge synker stadig, og stadig flere par benytter seg av andre alternativer for å få barn. Foto: Illustrasjonsfoto/ Frank May / NTB Scanpix

Antall adopsjoner fra utlandet over halvert på 10 år

Årsakene er mange, mener norske adopsjonsforeninger, men adopsjon behøver ikke ta så lang tid som mange frykter.

Stadig færre søker om å adoptere fra utlandet, og alle de tre adopsjonsforeningene i Norge opplever nedgang i søkertall.

Statistikk fra SSB viser at det i løpet av har de siste ti årene antall utenlandsadopsjoner falt med 76,5 prosent. Bare mellom 2012 og 2013 var nedgangen på 33 prosent.

Utenlandsadopsjon

Tre norske adopsjonsorganisasjoner har i dag tillatelse til å formidle barn fra utlandet med sikte på adopsjon. Alle tre er non-profit-organisasjoner, og de samarbeider gjennom Norsk Adopsjonsråd. Det eneste landet alle har til felles er Kina, og de jobber for at det ikke skal være konkurranse mellom foreningene:

Samarbeidsland: Boliva, Chile, Colombia, Etiopia, Filippinene, India, Kina, Madagaskar, Mali, Nepal, Peru og Sri Lanka.

Samarbeidsland: Sør-Afrika, Thailand, Kina, India og Sør-Korea

Samarbeidsland: Bulgaria, Kina, Taiwan, Kenya og Ungarn.

Kilde: Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet / InorAdopt / Adopsjonsforum / Verdens barn

Mens over 700 barn ble adoptert til Norge i året for ti år siden, ble det i fjor gjennomført kun 154 utenlandsadopsjoner. 

I Norge finnes det tre organisasjoner som formidler adopsjon fra utlandet: Adopsjonsforum, InorAdopt og Verdens barn.

ØNSKER FLERE SØKERE: Hanne Rosenbak Olsen i InorAdopt. Foto: Privat
ØNSKER FLERE SØKERE: Hanne Rosenbak Olsen i InorAdopt. Foto: Privat

De peker alle på flere faktorer som gjør at tallene stuper.

Frykten for lang ventetid

Både InorAdopt og Adopsjonsforum forteller at de svært gjerne skulle hatt flere søkere, men tror at mange vegrer seg fordi de tror adopsjon kan ta svært lang tid.

Hanne Rosenbak Olsen i InorAdopt sier imidlertid at de har flere samarbeidsland hvor prosessen kan gå raskt, blant annet ved adopsjon fra Taiwan og Kenya.

– Ofte går det under ett år fra papirene ankommer landet, sier Olsen til TV 2.

Krav til adoptivforeldre

  • Det er et grunnleggende vilkår i adopsjonsloven og Barnekonvensjonen at det bare kan gis adopsjonsbevilling når det kan antas at adopsjonen vil bli til gagn for barnet.
  • Retningslinjene for undersøkelse og godkjenning av adoptivhjem utleder hva som ligger i dette.
  • Nedre aldersgrense for å bli adoptivforeldre er 25 år.
  • Det finnes ingen øvre aldersgrense, men retningslinjene er at søkere ikke bør være over 45 år.
  • En vurdering av alder beror også på en vurdering av søkers omsorgsevne i et fremtidsperspektiv på minst 15-20 år.
  • Det stilles krav til trygg og stabil økonomi, god fysisk og psykisk helse og ekteskapets varighet og stabilitet.
  • Enslige kan adoptere, men dette har blitt vanskeligere.
  • I tillegg til disse krav, må søkere tilfredsstille krav fra organisasjonenes samarbeidsland.

Kilde: Bufetat

– Det stemmer ikke at det trenger å ta land tid med adopsjon, vi har mange land hvor det går fort, og ofte er det snakk om små barn.

Administrasjonsleder i Adopsjonsforum, Fredrik Nordby, tror også at mange frykter for ventetiden.

– Jeg tror vi ikke er flinke nok til å formidle at det finnes raske land, sier Nordby.

– Vi skulle absolutt hatt flere søkere.

Også Verdens barn sier de gjerne skulle hatt flere som søkte om adopsjon.

– Men det handler litt om begrenset kapasitet også. Vi skulle ønske norske myndigheter kunne bidratt til å få på plass et ordentlig system for adopsjon i flere land, sier teamleder Helge Solberg.

Har du erfaringer med adopsjon som du ønsker å dele? Kontakt TV 2s journalist her.

Ønsker flere samarbeidsland

I dette får Solberg støtte fra de to andre foreningene, som gjerne ville hatt flere samarbeidsland å tilby søkerne sine.

– Myndighetene kunne vært raskere med å godkjenne nye samarbeidsland, sier Olsen i InorAdopt.

Weche Mobråten, avdelingsdirektør i Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir), sier til TV 2 at det i utgangspunktet er landenes behov for å adoptere barn til utlandet som er avgjørende, ikke vårt behov for barn.

– Dette behovet er minsket de senere årene på grunn av bedre sosiale ordninger i opprinnelsesland og mer innenlands adopsjon.

HÅPER FLERE SØKER TIDLIGERE: Fredrik Nordby  i Adopsjonsforum. Foto: Privat
HÅPER FLERE SØKER TIDLIGERE: Fredrik Nordby  i Adopsjonsforum. Foto: Privat

De norske adopsjonsforeningene fastholder imidlertid at det finnes mange barn som trenger familier, men at samarbeidsavtalene ikke er på plass. De etterlyser også økt støtte til Bufdir slik at prosessene med å få på plass nye avtaler kan bli mer effektive. 

– Jeg er sikker på at hvis vi hadde hatt flere land, hadde vi hatt flere søkere, sier Solberg i Verdens barn.

– Viktig å sikre samarbeidspartnerne

Mobråten i Bufdir sier at dersom et land ikke har adopsjonsprosedyrer i tråd med internasjonale standarder, kan ikke Norge inngå et samarbeid fordi det kan være usikkert hvordan barnet har kommet til adopsjon.

– Det er viktig at landet har prosedyrer som sikrer at barn ikke kommer urettmessig til adopsjon, jamfør Haag-konvensjonen, sier hun.

Barne- likestillings- og inkluderingsdepartementet viser til at det i fjor ble bevilget 2 millioner kroner til driftsstøtte til adopsjonsorganisasjonene. Av disse ble 800 000 kroner øremerket til arbeidet med å få på plass flere samarbeidsland for adopsjon. 

Det er imidlertid Bufdir som må godkjenne landene, og det er her foreningene etterlyser mer støtte til arbeidet. 

– I tillegg blir det vurdert om det er andre tiltak som trengs for å få på plass flere samarbeidsland, sier ekspedisjonssjef Inge Ovesen i Familie- og oppvekstavdelinga i Barne-, likestillings og inkluderingsdepartementet til TV 2.

Han legger til at det pågår et kontinuerlig arbeid for å få på plass flere samarbeidsland for adopsjon. Adopsjonslovutvalget jobber med å utarbeide forslag til ny adopsjonslov og leverer innstillingen 15. oktober i år.

Flere medisinske muligheter

Et annen faktor, som vanskeligere lar seg tallfeste, er at nordmenn har fått tilgang på flere hjelpemidler for å få egne biologiske barn. Både assistert befruktning, men også gjennom eggdonasjon og surrogati som ikke er lovlig i Norge, men som foregår i utlandet.

TV 2 har tidligere omtalt hvordan over 200 barn er blitt til etter at norske mødre har kjøpt egg ved en klinikk i Spania.

Hanne Olsen i InorAdopt mener det er fare for at medisinske tilbud for å få barn, gjør at adopsjon blir ytterligere marginalisert.

– Det er en fare for alle de barna som faktisk trenger en familie, sier hun.

Samtidig mener Nordby i Adopsjonsforum at for noen par vil ikke medisinsk hjelp uansett ikke fungere.

– Da skulle vi ønske at adopsjon ikke var siste alternativ, og at de heller vurderte det som en mulighet tidligere, sier Nordby.

Haag-konvensjonen om adopsjon

Haag-konvensjonen om adopsjon har etablert et system for samarbeid mellom barnets opprinnelsesland og mottakerland når en adopsjon gjennomføres over landegrensene. Haag-konvensjonen trådte i kraft for Norges del 1. januar 1998.

Konvensjonen er en videreføring av prinsipper nedfelt i FNs barnekonvensjon og slår fast at det er nødvendig å treffe tiltak for å sikre at internasjonale adopsjoner skjer med respekt for barnets grunnleggende rettigheter. Den skal videre sikre at bortføring av og handel med barn ikke finner sted. Konvensjonen inneholder regler for hvordan samarbeidet om internasjonale adopsjoner skal foregå mellom opprinnelseslandene og mottakerlandene.

Konvensjonen tar utgangspunkt i FNs barnekonvensjon, og bygger på prinsippet om barnets beste. Barn skal først og fremst gis mulighet til å forbli under omsorg fra sin egen opprinnelige familie. Samtidig erkjenner konvensjonen at internasjonal adopsjon kan gi et barn fordelen av en varig familie når det ikke finnes en egnet familie for det i opprinnelsesstaten.

Videre har konvensjonslandene forpliktet seg til å sikre at bortføring eller handel med barn ikke finner sted. Dette er et hovedformål ved konvensjonen. Opprinnelseslandet skal blant annet kontrollere at samtykke til adopsjon er reelt, og at samtykke ikke er gitt som følge av betaling eller annen godtgjørelse. Morens samtykke skal være gitt etter fødselen. Mottakerlandet skal blant annet kontrollere at de som ønsker å bli adoptivforeldre egner seg for adopsjon.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) er, med henvisning til Haag-konvensjonen, utpekt som sentralmyndighet i Norge for all internasjonal adopsjon.

Haag-konvensjonen om adopsjon er gjennomført i norsk rett ved adopsjonsloven.

Kilde: Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet