Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Nordlys sendte reporter Ola Solvang ut på veisafari i nord. Her er hans humpete historie:

Jeg tåler det ikke. Blir hissig. Slik som da jeg for noen år siden stoppet og skjelte ut en nederlandsk bobilsjåfør, som hadde holdt meg og en 3 kilometer lang bilkø bak seg i flere mil over Hamarøya. Jeg vet at dette gjør meg til et dårlig forbilde, men jeg tåler det rett og slett ikke. Det er ikke noe gøy. Det er ikke kos. Det er stress å ligge i endeløse køer langs veier med telehiv og krappe svinger.

Verre enn Sverige

1. mai i år måtte jeg til pers. Konfirmasjon i Bodø. Etter Bjerkvik meldte de tunge tankene seg påny. De samme som ødela første del av ferieturen for fire år siden. Jeg er sikkert en særing, men den viktigste grunnen til at jeg er sånn på veiene, er at jeg vet at veiene ikke hadde trengt å være så elendige. Jeg har vært i Sverige. Flere ganger.

Der er det ikke sånn. Der er jeg altid glad. I Sverige kommer du forbi bobilene, og der blir du ikke sjøsyk i telehiv og elendighet. Hvorfor er våre veier så elendige?

LES OGSÅ: Derfor er veiene elendige: Slurv, snarveier og billige løsninger

Først: Fylkesveisafari.

Jeg drar først til Lyngseidet. Jeg vet at Ola O.K. Giæver, flykapteinen med altfor mye fritid har kjørt rundt store deler av Europa det siste året. Huset hans ligger strategisk plassert ved krysset der tre av fylkets dårligste veier møtes i et crescendo av gjørme og telehiv.

I fjor plantet innbyggerne poteter og blomster i veibanen.

eg starter ekspedisjonen med en høyresving. Koppang–veien er et sammenhhengende katastrofeområde. Jeg kjører et par kilometer før jeg gir meg. Det er ikke verdt å ofre understellet på et par bilder.

 

Dype hull og revner

Det mangler grøfter, og veilegemet er kjørt ned i dype spor. Asfalten er naturligvis sprukket over det meste. Det er dype hull og revner. Det har antagelig aldri vært bygget en ordentlig vei her. En sti har blitt til en kjerrevei, som har fått noen lass med grus da bilene kom, og senere et misforstått toppdekke med asfalt, hilsen Vegvesenet og Troms fylkeskommune. På et sted kjører jeg ut for å ta et bilde, og blir forfær. Det stikker trestokker opp av veiskuldra. Veien er fundamentert på tømmer! Det er på tide å oppsøke Giæver.

Bil for tøffe forhold

Han kjører Geländewagen, og ikke bare fordi dette er en kjempetøff bil!

(Jeg har en sjøl, men den er mye eldre enn min navnebrors. Faktisk så gammel at den akkurat er blitt veteranbil.)

Ola O.K. Giæver kjører Geländewagen. Den er tilpasset veistandarden på hjemplassen. I Romania har han en Porsche som han bruker på de lange bilturene i Øst-Europa. - Den er norskregistrert, men det har jo ingen hensikt å bruke den på disse veiene i Lyngen. Det ville bli havari etter kort tid, sier Giæver. Foto: Ola Solvang
Ola O.K. Giæver kjører Geländewagen. Den er tilpasset veistandarden på hjemplassen. I Romania har han en Porsche som han bruker på de lange bilturene i Øst-Europa. - Den er norskregistrert, men det har jo ingen hensikt å bruke den på disse veiene i Lyngen. Det ville bli havari etter kort tid, sier Giæver. Foto: Ola Solvang

Men tilbake til Ola O.K. Giæver: Han kjører ikke Geländewagen bare fordi det er en kjempetøff bil, men like mye fordi den er tilpasset veistandarden på Lyngen–halvøya.

G–wagen, som den heter på entusiastspråket, ble i 1970–årene utviklet på oppdrag fra Sjahen av Iran. Han ville utstyre hæren sin med en bil som taklet tøffe forhold.

Mercedesfabrikken lager den ennå. Den tar seg frem over alt, og Ola trenger derfor aldri være i tvil om han vil klare å komme helskinnet frem til hytta i Koppangen. Det hadde vært et usikkert prosjekt, hadde han måttet klare seg med en vanlig Volvo.

- De grov 20 meter ned!

– Det siste året har jeg kjørt 50.000 kilometer i Øst–Europa. Det har vært fantastisk, sier Ola mens vi snirkler oss langs katastrofeveien mot Koppangen, nå med firehjulstrekk og god bakkeklaring.

- Den beste veien jeg noen gang har kjørt er nok de 30 milene mellom Smolensk og Minsk. Snorrette strekninger, og ikke en hump. Det er jo ikke slik at problemene med tele er mindre i Øst–Europa og Russland. Men de bygger for at ting skal vare, og de bygger mye. Nye gode veier over alt. Jeg stoppet et sted i Polen der de holdt på med en ny strekning. De grov seg 20 meter ned i bakken for å fjerne telefarlige masser. 20 meter!

– I Norge er vi rammet av en sykdom som heter sparegalskap. Det er blitt viktigere å samle penger på bok enn å bygge god og varig infrastruktur. Det er egentlig helt utrolig, særlig hvis man prøver å se det fra utsida. Verdens rikeste land, og når man skal reparere dårlige veier velger man fattigmannsløsninger som i realiteten er å pisse i buksa for å holde varmen.

Grunnen beveger seg

Jeg tar farvel med flykapteinen og kjører inn på fylkesvei 686, som går fra Lyngseidet til Oteren. Her skal det snart lukte fersk asfalt. Troms fylkeskommune skal bruke om lag 7 millioner kroner på å legge fast dekke på den 5,4 kilometer lange strekningen frem til Oksvik skole.

Dårlig: Her skal Troms fylkeskommune legge ny asfalt. Men det er veikroppen som er hovedproblemet. Foto: Ola Solvang
Dårlig: Her skal Troms fylkeskommune legge ny asfalt. Men det er veikroppen som er hovedproblemet. Foto: Ola Solvang

Jeg skjønner godt at de som bor langs veien ønsker seg noe nytt. For selv om dette langt fra er den verste strekningen i Lyngen, er den dårlig. Det er imidlertid ikke dekket i seg selv som er dårlig. Asfalten er ikke utslitt. Den er sprukket og forvitret fordi grunnen under beveger seg. Det vil den naturligvis fortsette å gjøre, også etter at entreprenøren har lagt ny asfalt denne sommeren.

Det kan sammenlignes med et hus med halvråtten bordkledning. Når du pøser på med maling ser det fint ut hele den sommeren. Neste vår blærer det opp, og malingen skaller av. Det åpenbare tiltaket ville for de fleste av oss være å skifte bordkledningen. I Troms fylkeskommune og Statens vegvesen kjøper man mer maling.

Flere bil og motorsaker fra nordlys.no finner du her: 

Les også: Mange vet ikke hvordan dette brukes