Tilbake ved målstreken der bombene gikk av

Ett år har gått siden Boston ble rammet av terroren. 

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

15. april, er det ett år siden terroren brått rammet Boston, under byens maraton.

Klokken 14.49 lokal tid eksploderte den første av to bomber i målområdet. 

Tre personer ble drept i terrorangrepet, og 264 personer ble skadet. 

Ord på kroppen

Fotograf Robert X. Fogarty har sammen med pårørende, ofre og rammede familier tatt bilder der alt skjedde – på målstreken. Prosjektet kalles «Dear World». 

Fotograf Fogerty kom på ideen til bildene da han i fjor sommer møtte en av de som løp maraton i fjor, Dave Fortier. Han hadde skrevet ordet «healing» på siden av hodet, og fotografen ble inspirert av det bokstavelige utsagnet. 

Han fikk derfor de rammede til å skrive en tanke, følelse eller ord som beskrev følelsene de har hatt i året etter terroren. Noen minnes de som mistet livet, mens andre hedrer menneskene og byen for den enorme støtten. 

HJELP: Celeste og Sydney har tilbrakt store deler av det siste året på sykehus. Foto: Facebook - Celeste & Sydney Corcoran Support Page
HJELP: Celeste og Sydney har tilbrakt store deler av det siste året på sykehus. Foto: Facebook - Celeste & Sydney Corcoran Support Page

Heiet på søsteren som løp

Celeste Corcoran (48) og datteren Sydney (18) sto for et år siden og heiet på Celestes søster. De ante ikke at dagen ville endre livet deres for alltid. 

Celeste mistet begge bena da bomben gikk av, og Sydney var også døden nær etter at hovedpulsåren sprakk. 

Det siste året har de kjempet seg tilbake til et det nærmeste de kommer et normalt liv. 

– Dette har vært så utrolig overveldene, og det er så mange ting å tenke på og håndtere etter 15. april i fjor, forteller Celeste til Fox Sport

Sammen prøver mor og datter å lete etter «den normale» hverdagen. 

– Livene våre har forandret seg dramatisk, og vi vet ikke hvordan det kommer til å være fremover. Det tar nok litt tid, sier de. 

På bildet av Celeste sitter hun på målstreken uten protesene på. På bena står ordene «Still Standing». 

– Jeg skrev det fordi terroristene skadet meg – tok fra meg bena, men så kan jeg fortsatt stå på dem, forklarer Celeste. 

AVSLUTNINGSSEREMONI: Sydney avsluttet skolen i juni 2013, sittende i rullestol etter omfattende behandling på sykehus. Foto: Facebook - Celeste & Sydney Corcoran Support Page
AVSLUTNINGSSEREMONI: Sydney avsluttet skolen i juni 2013, sittende i rullestol etter omfattende behandling på sykehus. Foto: Facebook - Celeste & Sydney Corcoran Support Page

Løpe med proteser

Da terroren rammet sto de begge og så på at folk fra hele verden løp. Celeste var tidligere ikke så glad i å løpe, og fikk fort vondt i bena. Nå er det ingenting hun heller vil. 

Flere veldedige organisasjoner har hjulpet familien Corcoran med å betale behandlingen, gjenopptrening og ikke minst - hennes nye proteser. Målet er å en dag løpe med de. 

– Jeg har gått fra å så vidt kunne stå på protesene til i dag. Nå kan jeg gå, og snart får jeg nye løpe-proteser. Jeg trodde aldri jeg skulle komme hit, så protesene har på en måte reddet livet mitt, forteller Celeste. 

Tilbake for å heie i år også

Celeste sier det har vært tøft å samtidig se datteren Sydney kjempe seg gjennom operasjoner, sykehusopphold og fysisk opptrening. 

– Alle ser min proteser med en gang – de er jo så tydelige. Men da får jeg all oppmerksomheten, og ingen ser smerten til Sydney. Alle tror hun gikk tilbake til normalen med en gang, sier hun. 

Sydney har vært gjennom mange operasjoner for å bygget opp hovedpulsåren i låret, og har alvorlige nerveskader i bena. 

På bildet av Sydney står hun i shorts på målstreken. På magen har hun skrevet:

«Du kan gi meg arr, men kan ikke stoppe meg».

– Jeg tror alle har arr, og vi skal hylle dem. Jeg har lært at vi kan mestre det som en gang ga oss arrene, forklarer Sydney. 

Årets Boston maraton arrangeres 21. april og Celeste skal tilbake for å se på løpet igjen. Hun håper det kan hjelpe henne og familien til å komme videre. 

– Jeg er nervøs for å dra tilbake, men søsteren min løper igjen i år, så vil skal være der for å heie. Selv om jeg er redd for denne dagen vil det en lettelse når den er over, sier hun.