Brødrene Harald (75) og Mathias (80) delte soverom til de døde

I mange år fulgte Mandal-fotografen Elin Høyland (54) brødreparet Harald og Mathias Ramen.

Fra 2001 til 2007, året Harald døde mens han skuflet snø, tok Høyland bilder av brødreparet hjemme på fjellgården ved Vågå.

Harald og Mathias hogget ved, hørte på radio og matet fugler. For noen kan det virke som om tiden stod stille på gården.

Mathias syntes derimot at alt forandret seg. Hele tiden. Han fryktet at de til slutt ville ende opp med innlagt vann i huset. 

Én gang i uka tok han og lillebror bussen i 20 minutter, til Coop Vågå, for å fylle opp store, grå ryggsekker fra krigen. Så tok de bussen hjem, til utedo, fuglebrett og knirkende gulv. Elin fikk bli med. 

Brødrene hadde aldri vært gift. De hadde jo hverandre. 

Om nettene sov de på samme soverom, om dagen holdt de på med sitt. 

– En fantastisk påminnelse

Høylands bilder av duoen har fått et nytt liv på nett, etter at amerikanske Huffington Post mandag hyllet bildene av radarparet.

Flere andre medier har kastet seg på, som kunstsiden Complex, kinesiske Imgii, livstilssiden Trendhunter og magasinet The Corner.

– Dette er en fantastisk påminnelse om hva som er viktig her i livet: Kjærlighet, skriver Huffington Post. 

Brødrene stod ofte utenfor huset og speidet ut over verden med hver sin kikkert. 

– De var som et gammelt ektepar. De trengte ikke å si mye til hverandre for å forstå. Da Harald døde, sa Mathias at det var som om en vegg i huset var borte, sier Høyland til TV 2. 

– Men like etter sa han at det er slik livets gang er.

Ei natt i fremmed seng

Høyland har gitt ut fotoboka «The Brothers», med 45 bilder fra årene hun fulgte dem. 

– Jeg ville lage et fotoprosjekt med to som hadde et spesielt forhold. To som både var interessante utseendemessig og historiemessig, sier hun.

Hun fikk et tips om brødreparet utenfor Vågå. Brødrene ble enige om at Elin kunne få lov til å komme på besøk. 

– Én gang i uka handlet de på Coop Vågå. Jeg parkerte utenfor butikken den dagen. Da de kom ut, skjønte jeg med en gang at det var dem, sier hun.

– De hadde på seg blå boblejakker, toppluer og ryggsekker fra krigen. Jeg kjørte dem hjem, og ingen sa et ord i bilen. Da vi kom frem, var jeg som et slags fremmedelement. De var nok ikke så vant med å få besøk. Jeg tenkte: «Dette blir litt av en jobb».

«De hadde alltid bodd på husmannsplassen de ble født. Ingen giftet seg. En gang jobbet Mathias i Oslo i to måneder, men han likte det ikke. Harald hadde tilbrakt ei natt - «det verste jeg har opplevd», kunne han si - på et hotell i Lillehammer, tre timer unna», står det i boka. 

Elin sier at det var uvant for brødrene å ha en fotograf i huset. Hun måtte be dem om å bare være seg selv. Gjøre som vanlig. Følge rutinene og hogge ved.

Da hun stod på kjøkkenet, gikk Mathias ut og stilte seg opp på plenen utenfor vinduet. Der stod han til Elin hadde tatt et bilde. 

– Jeg gikk ut i bilen for å hente noe utstyr. Da jeg kom tilbake, stod brødrene i full giv akt på kjøkkenet. Da satte vi oss ned og pratet litt, og etter hvert begynte jeg å ta bilder, sier hun.

Trygge sammen

«De jobbet for et el-selskap og som tømrere, men det tok mye tid å fikse fyringsved til huset. Som Harald sa det: De hogget ved, bar ved og brant ved. Minst to ganger om dagen matet de fugler i de 20 fuglebrettene de hadde. De hadde en forutsigbar og trygg rutine», står det i boka.

Brødrene likte å høre på radioen og å lese lokalavisa, forteller Elin, som i disse dager stiller ut bildene på Norsk skogsmuseum på Elverum.

En gang på 60-tallet prøvde Harald og Mathias å se på TV, men det ble for mye. De mente at apparatet forstyrret og stjal dyrebar tid.

«På 1960-tallet leide de et TV i en måned, men de leverte det tilbake fordi den stjal for mye tid. Lite forandret seg år for år, selv om Mathias en gang sa at alt forandret seg hele tiden, og at de trolig ville ende opp med å få et toalett innendørs med innlagt vann», står det. 

Harald døde i 2002 etter å ha fått et kraftig astmaanfall utenfor huset, mens han skuflet snø i 20 minusgrader. Mathias kunne ikke redde ham, og fem år etter klarte han ikke seg selv.

Han fortsatte å bo alene i huset, men i 2007 måtte han flytte på eldrehjem. Han døde ikke lenge etter han forlot huset han alltid hadde delt med bror.

– De hadde hverandre, og de trengte kanskje ikke mer, sier Elin Høyland.