Ligetys mor: – Han ble slått av jentene

Da Ted Ligety sa at han skulle bli en olympier ba trenerne han om å være realistisk.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

I 2006 ble Ted Ligety olympisk mester på superkompinasjonen i Torino. I 2011 ble han verdensmester i stortslalåm, og i 2013 ble han VM-kongen med hele tre gull i Schladming. Super-G, superkombinasjonen og storslalåmen endte alle med triumf for amerikaneren.

Men hvem hadde egentlig trodd at Ted Ligety skulle ende opp som en stor mester. Egentlig var det ingen som hadde troen på ham, med unntak av Ligety selv. 

– Jeg mener det er veldig viktig å la barn velge hva de vil drive med. Det må være deres idrett, ikke foreldrenes, sier Ligetys mor, Cyndi Sharp, om sin OL-vinnende sønn.

– Var ikke atletisk eller et naturtalent

Og alpint var det Ted Ligety hadde lyst til å drive med. Den store inspirasjonen ble utforvinneren under OL på Lillehammer. 

– Da jeg begynte med alpint som 10-åring vant Tommy Moe OL på Lillehammer. Det var da jeg bestemte meg for å bli olympier, sier Ligety.

Se reportasje i videovinduet øverst!

– Han skrev alltid som et mål at han ville bli olympier og at han ville på skilaget, men han var ikke atletisk eller hadde naturtalent. Han skjønte ikke hva han gjorde galt, forteller mamma Cyndi.

– Jentene slo ham

Heller ikke Ligetys trenere hadde troen på at han noen gang skulle delta i OL.

– De sa «nei, Ted, du måtte sette deg realistiske mål,» utdyper Cyndi Sharp til New York Times.

Ligety var nemlig langt unna å vinne da han var ung.

– I 16-årsalderen slo flere av vennene mine gjennom. Jeg var nesten like god teknisk, men jeg havnet på 25. eller 26. plass, langt bak i feltet, sier Ligety.

– Alle vennene slo ham, de yngre guttene slo ham, og jentene slo ham, avslører mamma Cyndi. 

Utsatte studiene

Ligety begynte på high school, og mange av vennene hans havnet på landslaget. Men ikke Ted. Han fortsatte å kjøre, men det neste steget var college. Der skulle han studere for å bli ingeniør, og det kunne betydd slutten på alpintkarrieren. Men Ligety spurte foreldre om han kunne utsette college en vinter til. 

– Vår toleranse for denne ideen var på omkring seks måneder, og ikke noe mer enn det, avslører pappa Bill Ligety. 

Det var nå eller aldri for unge Ligety.

– Det var en vanskelig periode, men særlig min mor ga meg et godt perspektiv på skiskjøring. «Hvis du virkelig vil det, finner du ut av det hvis du jobber hardt,» forteller Ted Ligety.

– Gikk gjennom videoene om og om igjen

Allerede da gikk han analytisk til verks.

– Skiene, utstyret, teknikken. Han gikk gjennom videoene om og om igjen, forteller mamma.

Det fikk ham til å se hva det var han trengte å jobbe med.

– Det ga meg på en måte mye selvtillit, for jeg så at jeg ikke manglet så mye. Jeg visste det ville kreve mye mer fysisk å nå toppen, fra kraft og styrke til muskelutholdenhet, sier Ligety.

Ligety ble langt mer moden fysisk, og plutselig hadde han den beste sesongen i sitt liv. Noen få månder før 19-årsdagen sin i 2003 ble han invitert til å trene med utviklingslaget til det amerikanske landslaget. 

Et stort steg for Ligety, selv om han var rangert såpass lavt i organisasjonen at foreldrene hans måtte spytte i over 60 000 kroner for å gi ham muligheten til å konkurrere. 

Mens andre kjørte med sponsorerlogoer, kjørte Ligety med «mamma og pappa» skrevet på hjelmen sin. 

HYLLET FORELDRENE: Mens konkurrentene og kompisene hadde store sponsorer, kjørte Ted Ligety med «MOM + DAD» på hjelmen sin.
HYLLET FORELDRENE: Mens konkurrentene og kompisene hadde store sponsorer, kjørte Ted Ligety med «MOM + DAD» på hjelmen sin.

– Tårene rant på begge

Ligety ble stadig bedre, og like før Torino-OL i 2006 ble han tatt ut til lekene. Ingen hadde forventninger til ham, det var Bode Miller og Daron Rahlves som skulle gjøre det for USA. 

Men duoen det var store forventninger til floppet, og det ble Ligety som reddet amerikanernes ære da han sjokkerte med å vinne kombinasjonen.

– Torino var mitt første OL, og det åpnet virkelig øynene mine, sier Ligety.

– Jeg kjørte så tøft som jeg kunne, og ledet klart da jeg kom i mål. Og jeg tenkte: «Vant jeg virkelig nettopp en gullmedalje?». Jeg så mine foreldre, og tårene rant på begge, forteller han.

Mamma Cyndi kunne selvsagt ikke vært mer stolt.

– Vi krøp under gjerder og over gjerder for å prøve å komme bort til ham. Vi løp bort og ga ham en stor klem. Han hadde bitt tennene sammen alle disse årene. Alt det harde arbeidet han hadde lagt ned. Endelig kunne han høste fruktene. Som mor er jeg stolt over at han har jobbet så hardt og oppnådd målene han satte seg da han var 10 år, sier hun.

I Sotsji kan det fort bli flere gledestårer for gutten som gikk fra å bli slått av alle, til å bli mannen som slo alle.