BAJUL, KERRIGAN OG HARDING: På bildet til venstre innser Oksana Bajul at hun har tatt OL-gull på Lillehammer. På bildet ved siden av ankommer hun Playboys Super Bowl-fest i 2007. På de to bildene øverst til høyre smiler Nancy Kerrigan under sitt friløp under Lillehammer-OL, mens Tonya Harding fortviler. Bildene under til høyre er av Kerrigan på en fest i 2013, og fra et Harding-intervju i 2009.Foto: Montasje/Scanpix
BAJUL, KERRIGAN OG HARDING: På bildet til venstre innser Oksana Bajul at hun har tatt OL-gull på Lillehammer. På bildet ved siden av ankommer hun Playboys Super Bowl-fest i 2007. På de to bildene øverst til høyre smiler Nancy Kerrigan under sitt friløp under Lillehammer-OL, mens Tonya Harding fortviler. Bildene under til høyre er av Kerrigan på en fest i 2013, og fra et Harding-intervju i 2009.Foto: Montasje/Scanpix

Den foreldreløse 16-åringen som sto seirende igjen etter tidenes drama

Før OL på Lillehammer dreide alt seg om Tonya Harding og Nancy Kerrigan, men det var en ung jente med en sterk historie som stakk av med gullet. 

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Nå i 2014 føles det som en liten evighet siden OL på Lillehammer, og det er jo faktisk allerede gått 20 år. Likevel er en av lekenes store helter fremdeles ikke mer enn 36 år gammel. Oksana Bajul var 16 år da hun vant kvinneklassen i kunstløp. 

Men det mange husker best er såpeoperaen om Nancy Kerrigan og Tony Harding, et historie nærmest uten sidestykke. 

Før, under og etter Lillehammer-OL har disse tre kunstløperne vært involvert i menneskelige drama som overgår de fleste såpeoperaer.

FØR ANGREPET: Harding og Kerrigan i 1992. Foto: PHIL SANDLIN
FØR ANGREPET: Harding og Kerrigan i 1992. Foto: PHIL SANDLIN

«Hvorfor? Hvorfor? Hvorfor?»

6. januar 1994. Nancy Kerrigan har akkurat gjort ferdig treningsøkten sin i Cobo Arena i Detroit. Etter å ha gått av isen blir hun angrepet av en ukjent mann og slått over det høyre kneet med en metallbatong. 

På tv-bildene som i etterkant gikk verden rundt så man en gråtende Kerrigan motta behandling mens hun fortvilet sa «hvorfor? hvorfor? hvorfor?» 

Svaret på hvorfor var ubehagelig, for å si det mildt. Kerrigan måtte stå over det amerikanske mesterskapet, som også var OL-uttaket, som ble arrangert samme sted to dager etter at hun ble angrepet. Med Kerrigan fraværende vant Tonya Harding, og sikret seg samtidig en plass på det amerikanske OL-laget. 

Men Harding skulle aldri gå inn i historien som en OL-helt. 

Skandalen var et faktum da det ble avslørt at hennes eks-mann Jeff Gillooly og hennes livvakt Shawn Eckhardt hyret inn Shane Stant til å brekke Kerrigans bein slik at hun ikke kunne konkurrere. 

Harding benektet at hun hadde vært med på planleggingen, og hevdet at hun først fikk greie på hvem som sto bak etter at angrepet på Kerrigan var gjennomført. 

Av det som er fremkommet i avhør er det vidt forskjellige versjoner som er blitt fortalt av gjerningsmennene og Harding selv. Gillooly og Eckhardt hevdet Harding var med på planleggingen og visste at Stant og Derrick Smith, som hadde kjørt fluktbilen for Stant, ble hyret inn for å hindre Kerrigan i å delta i OL-kvalifiseringen. 

Overfallet

6. januar 1994 kjørte Smith og Stant til Cobo Arena. Stant hadde på seg en baseballcaps, en sort skinnjakke, svarte jeans og brune fjellstøvler. Han plasserte metallbatongen i buksebeltet. De to stjal så skiltene fra en bil som lignet deres leiebil og plasserte de nye skiltene over leiebilens. 

Deretter viste Stant sin medsammensvorne hvor han skulle unnslippe. Smith parkerte bilen i nærheten og de entret arenaen. Stant sa til Smith at han kom til å sitte like ved der skøyteløperne gikk inn på isen, og at Smith skulle sitte i den andre enden av arenaen. Når han så Kerrigan og angrepet var umiddelbart forestående, så ville han reise seg opp og sette seg ned igjen. Det var signalet om at Smith skulle gå til fluktbilen. 

Stant satte seg ned sju rekker ovenfor isen. Femten minutter seinere var Kerrigan på isen. Han ventet til navnet hennes ble ropt opp, så reiste han seg og satte seg ned. Smith forlot arenaen. 

Stant så Kerrigan på isen og han så seg rundt etter kameraer. Da Kerrigan var ferdig med treningsøkten sin rundt klokken fem over halv tre på ettermiddagen forlot hun isen. Stant reiste seg opp. 

Kerrigan ble fulgt av en kameramann fra ABC, men da han la ned kameraet sitt og snudde seg til venstre hastet Stant forbi ham på hans høyre side. I likhet med Kerrigan forsvant han gjennom det blå forhenget som skilte isen og tribunen fra arenaens indre. 

Kerrigan stoppet i gangen utenfor garderoben for å snakke med Dana Scarton fra Pittsburgh Post-Gazette. Stant fulgte like bak. Han dro metallbatongen ut fra beltet sitt, mens han i den venstre hånden holdt et brev som skulle få det til å virke som at det var en tilfeldig galning som hadde angrepet kunstløperen. 

Stant slo til. Ett kjapt, ondskapsfullt slag. Skrik. Stant slapp brevet og løp, men pleksiglassdøren han skulle flykte gjennom var lenket igjen. Stant stoppet ikke. Med hodet som rambukk krasjet han gjennom døren og endte opp på fortauet. «Stopp ham!» ropte noen i bakgrunnen. 

Gjerningsmannen kom seg på beina og fortsatte å løpe. En mann forsøkte å gå i veien for ham, men Stant feide ham over ende. Til slutt satt han i fluktbilen. 

«Det skjedde»

Få timer etter angrepet hevder Gillooly at han ble vekket av en telefon fra Harding, og at følgende samtale fant sted: 

«Det skjedde», sa Harding. 

«Hva skjedde?» 

«Nancy. De gjorde det.» 

«Du kødder?» sa Gillooly. 

«Nei.» 

Etter å ha blitt avslørt og arrestert måtte Gillooly, Stant, Eckhardt og Smith alle tilbringe tid i fengsel på grunn av angrepet. Da alt tydet på at Harding også hadde en finger med i spillet, vurderte USAs olympiske komité å kaste henne ut av OL-laget. 

Da hyret Harding inn advokater som truet med gigantsøksmål, og hun fikk lov til å delta. 

Det gjorde også Kerrigan. Etter overfallet ble det gjort et unntak fra den ellers ufravikelige regelen om at man er nødt til å delta på det nasjonale uttaksstevnet som man skal kvalifisere seg til OL. Kerrigan fikk beskjed om at hun fikk delta i OL dersom hun ble frisk i tide. Og det ble hun. 

Dermed var det duket for tidenes såpeopera i lille Norge. Kerrigan hadde blitt en medieyndling etter angrepet og huset hennes var nærmest blitt beleiret av journalister. 

Den massive interessen rundt lignet ikke noe man tidligere hadde sett i OL. Dramaet og interessen for kunstløpduellen mellom de to førte til de høyeste seertallene på amerikansk fjernsyn på årevis. 

Harding feilet  

Kortprogrammet begynte i Hamar OL-amfi den 23. februar. 

MASSIV INTERESSE: Alles øyne var rettet mot Harding og Kerrigan. Her trener de i Hamar OL-amfi. Foto: Ask, Bjørn Larsson/NTB scanpix
MASSIV INTERESSE: Alles øyne var rettet mot Harding og Kerrigan. Her trener de i Hamar OL-amfi. Foto: Ask, Bjørn Larsson/NTB scanpix

Kort fortalt skal man i kunstløp utføre to program, begge sammensatt av visse tekniske elementer. Elementene er først og fremst ulike hopp og hoppkombinasjoner, piruetter og trinnsekvenser. Hoppene skal utføres med sats og landing på én skøyte og rotasjon rundt egen lengdeakse i luften. I konkurranser går man først et kortprogram med åtte obligatoriske elementer og deretter et mer langvarig friløp med selvvalgte elementer.

Det var Harding mot Kerrigan, og det var Harding som var den første på isen for å gjennomføre sitt kortprogram. 

– Hun hadde på seg så mye sminke at det så ut som om hun hadde kjørt på en Mary Kay Cadillac bakfra. Jeg forventet nesten at hun skulle skøyte bort til meg og ta imot drinkbestillingen min. Etter å ha holdt hendene sammen i en kort bønn, skøytet hun i gang til det mest ironiske musikkvalget i konkurransen, «Much Ado About Nothing», kommenterte Tony Kornheiser i Washington Post. 

Og Hardings medaljesjanser var over nesten umiddelbart. Hun gjorde flere feil i kortprogrammet sitt og endte opp på en beskjeden 10. plass. 

I stedet skulle det bli en duell mellom Oksana Bajul og Nancy Kerrigan, samt franske Surya Bonaly. Det var så jevnt at den av dem som vant friprogrammet også ville vinne OL-gull, men etter første halvdel var det 24 år gamle Kerrigan ledet foran 16 år gamle Bajul. 

FADESE: En gråtende Tony Harding spør om å få begynne friløpet sitt på nytt. Foto: EPA/NTB scanpix
FADESE: En gråtende Tony Harding spør om å få begynne friløpet sitt på nytt. Foto: EPA/NTB scanpix

Dagen etter fortsatte såpeoperaen imidlertid med trøbbel for Bajul. Hun kolliderte med tyske Tanja Szewczenko på trening og fikk et kutt i leggen som måtte sy. Heldigvis for Bajul kunne hun likevel konkurrere neste kveld.  

I friløpet startet Harding tidlig på grunn av sin plassering i kortprogrammet. Hun kom seg så vidt på isen tidsnok til å unngå diskvalifisering, skøytet i 45 sekunder før hun gråtende avbrøt og skøytet bort til dommeren. Hun hadde problemer med lissene og fikk lov til å begynne på nytt, ble til slutt nummer sju i friløpet og nummer åtte sammenlagt. 

Tårevått

Blant gullkandidatene var det Bonaly som skøyet sist, men hun endte på en fjerdeplass. Det var Kerrigan og Bajul som skulle kjempe om gullet. 

Kerrigan var først ute av de to og sørget for en omtrent feilfri forestilling. Gullet så ut til å være hennes. Men Bajul imponerte like mye og fem av de ni dommerne rangerte den ukrainske jenta som best. 

De fire andre mente Kerrigan var best, og 16-åringen fra Ukraina vant med knappest mulig marin. Hadde bare én av de fire dommerne oppjustert Kerrigans poengsum med 0,1 poeng, eller nedjustert Bajuls med samme margin, ville den amerikanske yndlingen ha vunnet. 

Men det var Bajul som hylte og brøt ut i gråt da det gikk opp for henne at hun var den olympiske mesteren. 

«Er Nancy en bitch?»

Under medaljeseremonien ble Kerrigan og bronsevinner Chen Lu stående og vente i 20 minutter mens arrangøren forsøkte å finne en kopi av den ukrainske nasjonalsangen. Noen fortalte Kerrigan at Bajul var opptatt med å sminke seg, og hun ble fanget opp av tv-kameraer da hun frustrert sa «å, kom igjen. Hun kommer bare til å komme ut hit og gråte igjen. Hva er forskjellen?». 

MESTEREN: Oksana Bajul bryter ut i gråt når poengtavlen viser at hun er olympisk mester. Foto: Eeg, Jon
MESTEREN: Oksana Bajul bryter ut i gråt når poengtavlen viser at hun er olympisk mester. Foto: Eeg, Jon

CBS valgte å sendte klippet med Kerrigans kommentar, noe som var med på å endre oppfattelsen av henne. 

Og flere flauser fulgte: hun droppet avslutningsseremonien under OL og deltok i en Disney-parade i USA i stedet. Og nok en gang ble hun overhørt da hun kom med en sur kommentar. 

«Dette er så tullete. Det er så dumt. Jeg hater det. Detter er det underligste jeg noen gang har gjort» 

Disse og andre tabber fikk Kim Masters i Washington Post til å stille spørsmålet: «Er Nancy en bitch?» 

Hevdet kongen ba henne forlate landet

Men når man har vært under all verdens press og akkurat har gått glipp av et OL-gull med knappest mulig margin, så er det kanskje lov til å være bitte litt grinete. Kerrigan måtte likevel tåle å bli beskyldt for å være en dårlig taper. 

SMILTE TIL SLUTT: Nancy Kerrigan, Oksana Bajul og Chen Lu med sine medaljer, men en utålmodig sølvvinner ble fanget av tv-kameraene i et uheldig øyeblikk. Foto: EPA/NTB scanpix
SMILTE TIL SLUTT: Nancy Kerrigan, Oksana Bajul og Chen Lu med sine medaljer, men en utålmodig sølvvinner ble fanget av tv-kameraene i et uheldig øyeblikk. Foto: EPA/NTB scanpix

Da hun skulle komme med en forklaring ett år etter lekene på Lillehammer ble kong Harald uforskyldt trukket inn kontroversene. I det amerikanske tv-programmet Extra, som ble sett av rundt 15 millioner amerikanere, hevdet hun at kongen ba henne forlate landet før avslutningsseremonien. 

– Jeg gjorde som jeg fikk beskjed om. At folk ser på dette som dårlig sportsånd, er helt latterlig, sa Kerrigan. 

Ved slottet ble historien kontant avvist. 

– Dette medfører ikke riktighet. Kongen har ikke noe med slike ting å gjøre, og det håper jeg det norske folk forstår, sa kabinettssekretær Magne Hagen til TV 2. 

«Tårene er Guds kyss fra min mor i himmelen»

En som overhodet ikke hadde et imageproblem etter OL på Lillehammer var Oksana Bajul. Den 16 år gamle gulljenta hadde allerede opplevd så mye da gledestårene strømmet ned kinnene hennes at det var umulig ikke å ha sympati med henne for de som kjente historien hennes. 

Selv om alt hadde handlet om Kerrigan og Harding før OL, så var ikke Bajul et ubeskrevet blad da hun deltok i vinterlekene på Lillehammer. 

I Praha et knapt år tidligere ble hun verdensmester, bare 15 år gammel. Da hun skjønte at hun var blitt verdensmester begynte hun å gråte, og hun snudde seg mot treneren sin og sa «disse tårene er Guds kyss fra min mor i himmelen». 

The New York Times omtalte kunstløpvidunderet i en artikkel med tittelen «Okasana Bajul: Foreldreløs som 13-åring og mester som 15-åring». 

Da artikkelen ble skrevet var den nybakte verdensmesteren på turné i USA, med en fødselsattest av det forvirrende slaget. Det sto det ikke oppført noe fornavn på moren, en fransklærerinne som døde av eggstokkreft over to år tidligere. Det sto ikke noe yrke oppgitt for hennes far, Sergei Baiul. 

MESTEREN: Oksana Bajul med OL-gullet sitt. Foto: REUTERS
MESTEREN: Oksana Bajul med OL-gullet sitt. Foto: REUTERS

Foreldrene skilte også lag allerede før hun ble født, og da hun var to år forsvant faren. Det ble antatt at han var død, og Bajul så han ikke igjen før i sin mors begravelse. Da ville hun ikke ha noe med ham å gjøre. 

– Oksana hadde ingen

Hennes trener, Galina Zmievskaja, fikk fødselsattesten da hun ble informert om Bajuls situasjon av rektoren på en idrettsskole i industribyen Dnipropetrovsk i Ukraina. Hun skjønte at dersom hun tok imot fødselsattesten, så ville hun uoffisielt ha adoptert en tredje datter. 

– Oksana hadde ingen. Det gikk kaldt nedover ryggen min da jeg hørte historien, sa Zmievskaja. 

Bajul var foreldreløs. Hun hadde mistet alle. Morfaren døde i 1987. Mormoren i 1988. Moren i 1991. Faren hadde hun aldri et forhold til. 

– Hun hadde alltid hatt god helse, så, på tre ukers tid, var hun død, erindret hennes tidligere trener Stanislav Koritek i 1994. 

– I begravelsen dukket det opp en mann. De sa han var faren hennes. Hun kjente ham ikke i begynnelsen. Hun hadde egentlig ingen far, fortalte Koritek. 

Koritek var også blant dem som forlot unge Bajul. Han forlot Ukraina til fordel for en ny karrière og nye muligheter i Canada. Da Sovjetunionen gikk i oppløsning slet han med å skaffe seg arbeid, ettersom det sportslige apparatet ikke lenger hadde massiv statlig støtte. Da tilbudet fra en skøyteklubb i Toronto kom i mars 1992 takket han ja. 

Oksana bodde med Koriteks kone, deretter med venner. Og hun trengte en ny trener. Koriteks far, Alfred, var visepresident i det ukrainske skøyteforbundet og ringte til Zmievskaja, som var en anerkjent trener. Hun bodde i Odessa, der hun trente Viktor Petrenko - mannen som skulle bli olympisk mester i Albertville i 1992. 

Det ble opp til Zmievskaja å måtte vurdere om hun kunne hjelpe Bajul. Om hun kunne ta på seg den finansielle byrden det var å oppdra enda et barn i fattige Odessa. Hun konsulterte sin klient og svigersønn Petrenko. 

 – Hun er bare én jente. Hvor mye kan hun koste? spurte han. 

VANT: Bajul var best i Hamar OL-amfi. Foto: Åserud, Lise
VANT: Bajul var best i Hamar OL-amfi. Foto: Åserud, Lise

Petrenko betalte for Bajuls kostymer og skøyter, og da han giftet seg med sin treners eldste datter Nina var det også plass i leiligheten hennes. Bajul flyttet inn, og hun delte rom og ble venninne med sin nye treners yngste datter. 

Zmievskaja trente Bajul sammen med Valentin Nikolajev, og fremgangen hennes var utrolig. I 1991 ble hun nummer 12 i det Sovjetiske mesterskapet. To år seinere ble hun den yngste verdensmesteren siden Sonja Henie og året etter kunne hun altså slippe løs sine gledestårer etter å ha blitt olympisk mester som 16-åring. 

– Harding kjente til angrepet på forhånd

Tonya Hardings OL-tårer var ikke av glede. Og det gikk ikke på skinner etter lekene heller. De fire andre som sto bak angrepet på Kerrigan måtte i fengsel. Det unnslapp Harding, men hun sa seg skyldig i å ha motarbeidet påtalemakten og fikk tre års prøvetid samt en bot på 160 000 dollar og 500 timers samfunnstjeneste. 

Harding tilsto aldri å ha visst om angrepet på forhånd, og erkjente bare at hun fikk greie på det etter det var gjennomført. Det hun sa seg skyldig i var at hun ikke meldte fra til påtalemyndigheten da hun fikk vite hvem som sto bak. 

Det var det ikke alle som trodde på. Tidlig på sommeren i 1994 kom straffen fra det amerikanske kunstløpforbundet. Den var enstemmig og streng. 

Et disiplinærpanel bestående av fem personer fratok henne den nasjonale tittelen hun tok etter angrepet på Nancy Kerrigan - og hun ble utestengt på livstid fra det amerikanske kunstløpforbundet. 

William Hybl, tidligere president i den amerikanske olympiske komité, var leder for panelet. Han og de fire andre medlemmene var overbevist om at Harding var langt mer involvert i angrepet på Kerrigan enn det hun hadde innrømmet. 

– Ved å se på bevisenes sannsynlighetsovervekt konkluderte panelet med at hun var involvert og kjente til angrepet på forhånd, sa Hybl. 

Sexvideo, samfunnsstraff og boksing

Samme sommer ble også en sexvideo av Harding og hennes eks-mann Gillooly lekket på internett. Den endte opp med å bli såpass tilgjengelig at paret like godt bestemte seg for å gi den ut. 

Rettighetene til videoen ble solgt til Penthouse. 

Opp gjennom årene har Harding hatt flere små episoder som har involvert politiet. I mai 2000 ble hun dømt til tre dagers fengsel samt samfunnsstraff for å ha slått sin kjæreste og for å ha kastet en hjulkapsel i hodet hans. Harding sa seg skyldig, men hevdet hun slo sin daværende kjæreste Darren Silver i selvforsvar da de hadde en voldsom krangel tidligere samme år. 

I 2002 deltok hun i tv-programmet «Celebrity Boxing», der hun vant sin boksekamp mot Paula Jones. Det ga henne blod på tann, og Harding satset på en boksekarrière. 

I februar 2003 debuterte hun som proffbokser med tap. Harding vant så sine tre neste kamper, før hun tapte sine to siste. I 2004 var også boksekarrièren over. 

 Obamas Harding-spøk

Hennes plass i populærkulturen kan eksemplifiseres av Barack Obama. Han spøkte om Harding i 2007, før han ble nominert som presidentkandidat for demokratene. På målingene hadde han ligget langt bak Hillary Clinton. 

SAMFUNNSTJENESTE: Tonya Harding utfører sammfunnestjenesten retten påla henne. Bildet ble 23. mai 2000. Foto: JACK SMITH
SAMFUNNSTJENESTE: Tonya Harding utfører sammfunnestjenesten retten påla henne. Bildet ble 23. mai 2000. Foto: JACK SMITH

– Alle «ekspertene», alle de smarte folkene, sa at hans eneste sjanse nå er å slå kneskålen hennes. Han må ta «en Tonya Harding» på kandidaten som leder. Vi bestemte oss for at de ikke er en slik kampanje vi ønsker å drive, sa Obama - og som kjent så lykkes han med å gjøre det på sin egen måte. 

Et par år seinere, under et intervju med Bernard Goldberg i HBO-programmet «Real Sports» smalt hun til mot Obama. 

BOKSESEIER: Tonya Harding (til høyre) bokser mot Emily Gosa i 2003. Kampen ender med seier til Harding. Foto: JOHN GRESS
BOKSESEIER: Tonya Harding (til høyre) bokser mot Emily Gosa i 2003. Kampen ender med seier til Harding. Foto: JOHN GRESS

– Tydeligvis hadde han ikke nok folk til å se på seg. Han har dette landet å tenke på. Han har kandidaturet sitt å tenke på. Krigen å tenke på. Også må han bringe meg på bane? Hva i helvete er viktig i verden i dag? Hvem? Tonya Harding, sier hun sarkastisk i tv-programmet. 

– Men gjett hva, jeg får jobber fordi han bruker mitt navn på nasjonalt fjernsyn. Folk glemmer hvem Tonya Harding er, så all publisitet er god publisitet, fortsetter hun. 

– Du er litt av en type, sier intervjuer Goldberg hoderystende.

– Tror du jeg bryr meg om hva andre folk mener, spør Harding. 

– Tydeligvis ikke, konstaterer Goldberg.

– Nei, det gjør jeg ikke. Jeg beklager. Det høres krast ut, det høres ut som jeg er en bondeknøl fra langt utenom allfarvei. Men vet du hva? Det er sånn jeg er. Om du liker meg er det flott, om du ikke liker meg er det greit, det er din mening. Men jeg vedder på at du er villig til å betale penger for å komme og se meg, avslutter Harding. 

Hvor riktig den påstanden er kan helt sikkert debatteres. 

Fikk en sønn

Uansett, i 2010 giftet Harding seg for tredje gang da hun og Joseph Jens Price ble smidd i hymens lenker den 23. juni. Og den 26. februar 2011 var det kanskje Hardings tur til å gråte gledestårer. 40 år gammel fikk hun en sønn. 

Da tv-programmet Inside Edition spurte henne hvordan hun vil forklare det som skjedde med Nancy Kerrigan til sin sønn svarte Harding enkelt og greit: 

– Når han kommer og spør, eller er gammel nok til å få vite det, så får han vite det. 

Så får hun spørsmål om hun gruer seg til dagen han får høre om morens fortid. 

– Nei. Hvorfor skulle jeg det, spør Harding. 

Giftet seg med manageren

Nancy Kerrigans jobb med å forklare det som skjedde er langt enklere, og hun har i langt større grad holdt seg unna rampelyset etter Lillehammer-OL. 

Hun ga seg med konkurranser etter å ha sikret seg OL-sølvet, men deltok i enkelte profesjonelle konkurranser og isshow. 

9. september 1995 giftet hun seg med sin manager, Jerry Lawrence Solomon. Det var hennes første ekteskap og hans tredje. 

Ved siden av Solomons barn fra tidligere ekteskap har de to fått tre barn sammen. I 1997 kom sønnen Matthew til verden, og i 2005 fikk paret sønnen Brian. Datteren Nicole kom til verden i 2008. 

Men i 2010 kom hun og hennes familie igjen i medias søkelys. 

Broren tiltalt for uaktsomt drap på faren

Kerrigans far Daniel døde 70 år gammel den 24. januar 2010, og påtalemyndigheten sikret hennes bror Mark for uaktsomt drap. De påsto at Mark Kerrigan hadde forårsaket farens død da han under en krangel tok tak rundt nakken hans med så stor kraft at det forårsaket hjertesvikt. 

Familien støttet imidlertid Mark. Daniel Kerrigan hadde hjerteproblemer, og forsvarsadvokatene kalt inn medisinske eksperter som hevdet at hjerterytmeforstyrrelsen som gjorde at han gikk bort sannsynligvis inntraff før han hadde noen som helst fysisk interaksjon med sønnen sin. 

Juryen frikjente Mark Kerrigan for uaktsomt drap, men dømte ham i stedet for vold. Dommeren ga broren maksstraffen på to og et halvt års fengsel, og brukte blant annet fire tidligere arrestasjoner for fyllekjøring som begrunnelse for at han ga strengest mulig straff. Han ble sluppet fri i 2012. 

Bildene til venstre er av Nany og Mark Kerrigan under rettssaken mot sistnevnte. Bildet til høyre er av foreldre, Daniel og Brenda Kerrigan, tatt i 1994.
Bildene til venstre er av Nany og Mark Kerrigan under rettssaken mot sistnevnte. Bildet til høyre er av foreldre, Daniel og Brenda Kerrigan, tatt i 1994.

– Han skulle aldri blitt tiltalt. Min far døde av hjertesvikt, og det var det. Siden da har vi gjort som alltid. Tatt én ting av gangen, og kommet oss gjennom det. Livet er utfordrende og hardt, og vi holder sammen og kommer oss videre, sa Kerrigan under et intervju med Matt Lauer i 2013. 

Kerrigan er fremdeles i å se med skøyter på beina, som oftest i evenement som hennes ektemann og manager Jerry Solomon arrangerer. Men det er først og fremst hennes tre barn som opptar Kerrigans tid. 

– Jeg kjører, lager mat og vasker. Det er i grunn det jeg gjør nå, fortalte hun Lauer. 

 – Viktigere enn OL-gull

Oksana Bajul flyttet til USA og signert for talentbyrået William Morris etter OL på Lillehammer. I likhet med Kerrigan ble hun proff og deltok i ulike show i årene som fulgte. 

Men også for Bajul oppsto det problemer. 12. januar 1997 krasjet hun sin Mercedes da hun kjørte i påvirket tilstand. Hun ble dømt til behandling, men alkoholproblemene avtok ikke før hun på nytt fikk ble lagt inn på rusklinikk året etter. 

– Det var en gang i 1998 at jeg tenkte «kanskje er jeg gal, men jeg er bare annerledes», sa hun i et intervju i 2004. 

FYLLEKJØRTE: Oksana Bajul takker en politibetjent i det hun forlater rettslokalene. Foto: JON LEVY
FYLLEKJØRTE: Oksana Bajul takker en politibetjent i det hun forlater rettslokalene. Foto: JON LEVY

Da nærmet deg seg 28. april, datoen som markerte hennes sjette år som edru. 

– Dette er viktigere enn OL-gull, sa hun. 

PÅ DEN RØDE LØPEREN: Oksana Bajul i 2006, på en fest i regi av Entertainment Weekly. Foto: LOUIS LANZANO
PÅ DEN RØDE LØPEREN: Oksana Bajul i 2006, på en fest i regi av Entertainment Weekly. Foto: LOUIS LANZANO

Gjenforent med faren

Et annet stort øyeblikk kom i 2003. Da ble Bajul gjenforent med faren hun aldri hadde hatt et forhold til. Det tok henne nesten et år å finne ham i Dnipropetrovsk, der hun bodde frem til moren døde. 

De to første gangene hun ringte til sin gamle skøytebane og sa det var Oksana Bajul som slo på tråden la de på. De trodde det var en spøk. Til slutt fikk hun overbevist sjefen ved skøytebanen om å hjelpe henne med å finne faren. 

Det lyktes han med, og det viste seg at han bodde i byen sammen med sin mor Shura. Jenta som en gang ikke hadde noen, hadde plutselig både en far og en farmor. Bitterheten og sinnet hun en gang hadde mot sin far hadde forsvunnet ettersom hun ble eldre, og hun fikk truffet ham før han gikk bort i 2006. 

– Det steget jeg tok, å møte min far, ga meg så mye kunnskap om meg selv. Jeg er så glad for det, har hun forklart. 

Kilder: ESPN, Sports Illustrated, Store norske leksikon, Washington Post, Sports-reference.com, New York Times, Wikipedia, Associated Press, Sun Sentinel, boxrec.com, Real Sports, tonyaharding.com, Inside Edition, Fox News, USA Today, Today.com, Reporter.com. People.com, Chicago Tribune.