Mari (14) har flyttet hver uke i seks år

Stadig flere foreldre velger å dele barna 50/50 etter en skilsmisse. – Et sosialt eksperiment som vi ikke aner konsekvensene av, mener fagfolk.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

– I dag er det mandag og det betyr at jeg skal flytte fra mamma til pappa. Da må jeg pakke to til tre bager hver gang for å ha med meg det jeg trenger til treninger og i hverdagen. Neste uke må jeg pakke alt på nytt og flytte fra pappa til mamma, forteller 14 år gamle Mari Bakke Ekenes.

Mari er ét av stadig flere barn som må flytte hver uke, mellom to likestilte hjem, ett hos mor og ett hos far. De kalles 50/50-generasjonen, barn som lever i familier hvor foreldrene har gått fra hverandre, og hvor foreldrene har delt omsorgsrett.

Se «Vårt lille land» på TV 2 Sumo

Skyldfølelse

Sammen med tre andre jenter deltar Mari i en samtalegruppe for skilsmissebarn på Hedrum ungdomsskole. Her snakker de ut om hvordan det er å leve i en bag, og følelsene rundt det å leve én uke hos mor og én uke hos far.

– Jeg fikk skyldfølelse da jeg dro fra den ene til den andre. Det var fordi en av dem måtte være alene, forteller Lena Støtvig (14).

– Det er ganske stress å holde på med de bagene hele tiden, å pakke de og dra de med til et annet hus, sier Helena Evensen (14).

– Jeg har ikke lyst til å bo mindre hos den ene enn hos den andre, jeg er like glad i begge to så jeg hadde ikke klart å velge mellom dem, forteller Linnea Bredal (14).

Se reportasjen fra «Vårt lille land» i videovinduet:

– Redd for å såre foreldre

Ungdommene, som forteller sin historie i reportasjemagasinet Vårt lille land på TV 2, forteller om dilemmaet mange barn lever i. De vil gjerne ha innflytelse på hvor de skal bo og hvilken samværsordning de skal ha. Men det er samtidig umulig for mange å velge.

– Du er jo glad i foreldrene dine og du vil ikke såre dem du er glad i. Det er nok derfor de fleste ikke tør å si noe, fordi man er redd for å såre dem man er glad i, sier Mari.

Følg Vårt lille land på Facebook her

Helsesøster Inger Marie Otterdal, som leder samtalegruppen de fire jentene deltar i, kjenner godt igjen beskrivelsen. Mange foreldre lar det være opp til ungene å bestemme hvor de skal bo, særlig når de blir ungdommer. Men det er ikke enkelt å fortelle den ene forelderen at en vil bo mest hos den andre. Hun mener det er foreldrene som må ta den endelige beslutningen.

– Det mange ungdommer sier hos meg er at de ønsker å få lov til å si noe om hvordan de vil bo, men at de ikke ønsker å ha det siste ordet. Det er ikke som har skrevet under på den samværsavtalen. Det er foreldrene som må ta den avgjørelsen, ellers blir det for vanskelig for dem, forteller Otterdal.

Sosialt eksperiment

Otterdal forteller at mange barn aldri har pratet med noen om foreldrenes skilsmisse og hvordan deres eget liv blir forandret.

– Verken til venner eller til foreldrene, før de har kommet i en samtalegruppe på ungdomsskolen.

Stadig flere velger 50/50-ordning for barna sine, men at dette er den første foretrukne ordningen er et relativt nytt fenomen.

– Det er jo et sosialt eksperiment å se hvordan det kommer til å gå når så mange barn vokser opp på den måten, forteller psykolog Trine Eikrem.

Hun er leder for Enerhaugen familievernkontor i Oslo, og mener det er viktig at foreldrenes valg er styrt av hva som er barnets beste.

– Med en gang de begynner å kjenne etter på rettferdighetsprinsipp og likhet og tenker «hva er bra for oss?», da er det viktig å ta et steg tilbake og kjenne etter hva som er best for barnet, forteller hun.

– Jeg har aldri møtt noen barn som sier at de egentlig er mer glad i pappa eller mamma, så det er så synd at foreldre er redd for det og kjemper så fælt for den rettferdigheten, for det er ikke det det handler om, sier hun videre.

Savner søsken

50/50-generasjonen bærer tunge bager, og mange bærer også på savn. Mange av barna har eldre søsken som har brutt ut av ordningen.

Mari sin bror bor kun hos faren, mens Mari flytter frem og tilbake.

– Det er vanskelig å vite at man bare ser broren sin annenhver uke, forteller hun i samtalegruppen.

I samtalegruppen blir de fire 14 år gamle jentene bedt om å skrive ned hva de gjerne skulle hatt annerledes i hverdagen. Savnet etter eldre søsken er noe som går igjen:

«Jeg skulle ønske at jeg så broren min oftere, selv om han er gutt og eldre og jeg er jente og mindre. Han er en god støtte og vi har et tett forhold»

«Jeg skulle ønske at jeg og søsteren min hadde lik samværsordning»

«Jeg skulle ønske at jeg så broren min mer».

«Jeg skulle ønske at pappa bodde nærmere mamma».

– Passer for godt for foreldrene

For de fleste foreldre er ideen om selv å flytte frem og tilbake mens barna bor fast i én bolig, en fremmed tanke.

– Jeg har prøvd det, det første halve året vi var skilt, at det var vi som flyttet ut og inn. Det var ikke lett. Jeg hadde ikke orket det like lenge, forteller Thomas Bredal.

Han deltar på pappakveld hos helsesøster Inger Marie Otterdal.

– Hva var det som var den største utfordringen?

– Tilhørighet på en måte, at du ikke vet hvor du er, at du ikke hører hjemme noen steder.

Voksne orker ikke altså ikke å bo 50/50. Kirsti Haaland er psykolog, forsker og forfatter. Hun har en klar oppfatning av hvorfor stadig flere barn bor 50/50.

– Delt omsorg passer veldig godt for de moderne voksne. Du kan være mor og far og ha familie og ha det koselig én uke, og neste uke kan du være på jobben og ha kjæreste, forteller hun.

Hun advarer ordninger som passer best for foreldrene.

– Når det begynner å passe for godt for voksne, da tenker jeg at det er vanskelig for de voksne å se hva som er bra for den lille gutten eller jenta.