En engasjert designer med sterke meninger!

Se også: Disse produktene ble brukt til kjøkkenet

Til dette prosjektet har vi invitert designer Andreas Engesvik.

Andreas er kanskje mest kjent som en av designerne i Norway Says, men jobber nå med eget designstudio i Oslo.

For tiden jobber han mest internasjonalt med produkt- og møbeldesign.

Andreas viser seg å være veldig engasjert, og ganske kritisk, når han går gjennom boligen. Det første han vil gjøre noe med er gulvet. Det kjennes ikke solid nok mener han, det gynger litt her og der.

Det neste han reagerer på er selvsagt det lille kjøkkenet med de mørke frontene. Upraktisk, trangt og uten kommunikasjon med resten av etasjen. Og så er det stuemøbleringen. En kjempediger sofa foran tv-en og et lite spisebord dyttet inn til kjøkkenveggen for å få plass.

Se familiens reaksjoner: - Verre enn vi kunne forestille oss

Nå er jo dette et spørsmål om smak og behag, det er mange som ville likt det slik det var, men Andreas er ganske klar i sin argumentasjon om at her ikke er plass til alle de «sonene» man har lagt opp til.

Sofaen er alt for stor, spiseplassen alt for trang og kjøkkenet alt for mørkt.

Nå rimer jo dette heldigvis litt med det Daniel og Monica har fortalt meg på forhånd – et av hovedproblemene er nemlig mangelen på plass til å spise ved kjøkkenbordet, og også mangel på plass ved spisebordet i stuen. Ved større middager må de rett og slett spise i puljer. Og her er ofte mange samlet!

Bort med veggen og den store sofaen!

Andreas er overbevist om at han skal finne en løsning som rett og slett vil gjøre familiens hverdager bedre. Praktiske løsninger, solide materialer og god design virker! Og med god design mener Andreas saker som vil vare. At saker er slik at de fungerer og er utformet slik at de tåler å brukes, da vil du ikke bytte dem ut og de vil bare bli vakrere ved varig bruk.

Den store sofaen inviterer ikke til sosialt samvær og ikke til aktivitet sier han, den forteller at du skal gjøre ingenting, sove eller se på tv. Og den stenger for alle andre aktiviteter i rommet. Så dermed forsvinner sofaen.

Og det lille spisebordet, og veggen mellom stue og kjøkken, og kjøkkeninnredningen, og gulvet. Ja faktisk alt, inklusive brystningspanel og steinpaneler på brannmuren. Til og med taket, eller den gamle himlingen blir revet ned.

Slik pusset naboen opp kjøkkenet: To like leiligheter, to helt forskjellige løsninger

Kvaliteter og trematerialer

Andreas Engesvik vil at vi skal bygge opp igjen med kun solide materialer. Få og ordentlige ting er mottoet. Kjøkkenet er planlagt uten overskap, møblering er planlagt med bare en sofa, det som skal få størst plass er spisebordet med dertilhørende mange og gode sitteplasser. Og gulvet skal være i heltre.

Så da blir det hvitvasket heltre eik på gulvet, bjørk kryssfiner på kjøkkenfronter og kjøkkenvegg, og benkeplate i heltre bjørk. Same heltre bjørk skal brukes til å bygge sittebenk og oppbevaringsbenk samt skrog til sofa. Få typer materialer med andre ord, med et lyst og levende preg.

Kjøkkenet skal være en boks av tre!

Ja, det er faktsk slik designeren beskriver det. Selve skapskrogene er standardelementer, men skapdører, skuffefronter og alt annet synlig lager vi selv i bjørk kryssfiner. Også veggen i kjøkkendelen skal være i samme tremateriale, samme med innbygging av kjøkkenvifte, åpne kjøkkenhyller og listverk rundt vinduet. Altså en boks av tre!

Nå skal det innrømmes at vi hadde noen diskusjoner rundt dette. Og slik blir det gjerne når designerne foreslår litt utradisjonelle måter å gjøre ting på. Alle var enige i at det ville komme til å bli veldig fint, men skepsisen lå rundt det faktum at flater i et familiekjøkken må være lette å holde rene, og i en åpen løsning må de tåle en støyt. Ikke bli stygge av vannsøl for eksempel.

Mange lag med lakk

Ja mange lag med lakk, det er der løsningen skal ligge når det gjeldet å gjøre slike flater brukbare i et kjøkken. På med lakk, la tørke, slipe lett over, på med nytt lag. Vi fikk Daniel og Monica til å love at de skulle påføre noen flere lag etter at vi var ferdige, dette må skje over litt lengre tid enn det halve døgnet som gjenstår når vi har fått opp innredningen. (Ja, de har gjort det).

Norsk design og norske produkter

Det morsomste, synes jeg med dette prosjektet, er at nesten alt som til slutt finnes i rommet er norskprodusert og norsk designet.

Det er et poeng for Andreas å vise bra ting som vil kunne vare lenge. Så dermed bestiller vi de fantastiske stolene fra Tonning møbelfabrikk i Stryn.

Stolene er klassikerne Windsor, type Ola og lillebror. I sin tid designet av Alf Sture, en av nestorene innen norsk møbeldesign. Fabrikken lager og fargesetter etter vår bestilling. Langt fra de billigste stolene man kan få fatt på, men de varer garantert en livstid.

Vi bestiller Siestastol fra Rybo i Hardanger, denne klassikeren som ble designet av Ingmar Relling allerede i 1965, og som nå produseres i nye varianter.

Vi bestiller møbelstoff (det grønne) fra Gudbrandsdalens Uldvarefabrikk, designet av danske Nanna Dietzel. Og vi får produsert det store grå gulvteppet hos Lone teppefabrikk i Arna, laget av norsk ull fra Hillesvåg ullvarefabrikk.

Videre kan nevnes de store kule knaggene som vi bruker som skaphåndtak – designet av Tveit og Tornøe, to designere som har kontor i Bergen, og lampene Mhy designet av Norway says, designgruppen Andreas Engesvik tilhørte da den eksisterte.

Så dermed er det faktisk bare PH lampene som kommer fra «utlandet», dog ikke lenger enn fra Danmark. Poul Henningsens klassiske PH50 er også opprinnelig fra 60 tallet.

Møbelbygging

Sofaen lager vi av bjørk heltre benkeplater. Snekker Stein skjærer til og kjekser i hop en ramme, og bunnen lager vi av gjord-bånd. Sterke u-elastiske bånd som vi strekker og fletter som en vev. Dette gjør at sofaen blir behagelig å sitte i.

Sittebenk og «mediahylle» er en og samme lange benk som går helt fra enden av kjøkkenbenken og helt fram til vinduet.

Laget av benkeplate, liggende på oppadstående plater i samme materiale. Puter i det grønne sofastoffet definerer det som er sitteplasser bak spisebordet. Bordet er også av benkeplater, skjøtt på for å få god bredde. Bordet er bare en stor løs plate som ligger an på enkle understellbukker fra Hay.

Salongbordet er i kryssfiner, en kasse på hjul med en plate på toppen som er litt mindre enn «kasseåpningen». Denne ligger på «monteringslister» slik at den kan skyves fram og tilbake over kassen slik at bordet fungerer som oppbevaring. Både oppbevaring og bord altså, og eventuelt ekstra sitteplasser.

Styltemannen!

Jo da, Einar skal i høyden å jobbe denne gangen også. Vi er etter hvert så vant til at han går på styltene sine, men det er jo egentlig er rar ting. Og genialt. Men: slike stylter som han bruker er kostbare, og man skal øve lenge før man kan bruke dem sikkert og effektivt! Anbefales ikke til annet enn profesjonelt bruk.

Men det han gjør oppå styltene det er å trekke nytt lerretstak. En gammel flott teknikk som lager sømløse nydelige tak. Uten plateskjøter og uten å måtte heise opp tunge gipsplater. Einar er veldig flink til det, så vi sparer tid og arbeid på at han gjør dette.

En gradering av pinner

Jammen tar det kun et par timer før designer Andreas også går over til å kalle alle ting som er lengre enn de er breie, og som er laget av tre, for pinner.

Beklager folkens, det er et veldig upresis begrep, men det fungerer utmerket i vår sjargong.

Så dermed blir det som skal skje med trappeveggen og døren til kjelleren betegnet som «et spill av pinner som ved hjelp av ulik gradering og dimensjon vil danne en endret opplevelse når man kommer ned trappen».

Ja, dette er mine ord, og jeg mener ikke å være frekk Andreas! Men det kan jo høres litt morsomt ut også da, for oss enkle sjeler. I hvert fall – veggen blir utrolig fin. Den er luftig i forhold til trappen, ikke kjedelig og den kamuflerer kjellerdøren. Knallbra ide, Andreas!

Vil Daniel og Monica bli glade?

Det er jo det store spørsmålet som blir klarere og klarere etter hvert som vi nærmer oss ferdig arbeid.

Jeg ser meg rundt og synes det er blitt veldig fint. Men jeg vet at dette er langt utenfor det huseierne har forestilt seg. Og jeg tror det er første gangen jeg faktisk er ganske usikker på hvordan de som skal komme hjem vil ta det hele.

Nå er det jo ganske tomt og nakent siden vi ikke har funnet fram deres egne saker igjen, og det er fritt for pynt og dilldall, men det er også veldig annerledes enn da de forlot hjemmet sitt.

Det er slett ikke sikkert de vil like det med det samme de ser det, men jeg håper de vil like det etter hvert, jeg synes Andreas har gjort en fabelaktig jobb.

Hva syntes Monica og Daniel egenltig? Og hvordan ser det ut der nå, fire måneder senere? Se familiens reaksjoner: - Verre enn vi kunne forestille oss